Sankt Peterburg
Petrograd (1914–1924)
Leningrad (1924–1991)
En del av Sankt Petersburgs sentrum. I forgrunnen ved elven Neva ligger Vinterpalasset med Eremitasjen til venstre. På den andre siden av slottsplassen med Alexandersøylen i midten, ligger den lange, gule tidligere Generalstabsbygningen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Sankt Petersburg. Bysentrum.
St. Petersburg er Russlands nest største by med 5 398 000 innbyggere (2020). Byen er et eget føderasjonssubjekt (delstat) i Russland og har en utstrekning på 1400 kvadratkilometer, med administrativt underlagte tettsteder.
Beliggenheten gir byen et rått og fuktig klima, spesielt vinterstid. Middeltemperatur i januar og februar er –8 °C, i juli 18 °C. Årlig nedbørmengde er rundt 560 millimeter, med juni–oktober som den mest nedbørrike perioden.
St. Petersburg er en viktig industriby med metall-, maskin-, bil- og våpenindustri. Et stort antall utenlandske bilprodusenter har etablert seg i byen og det er en betydelig verftsindustri, elektroteknisk industri, tekstil- og konfeksjonsindustri. Industristrukturen var tilpasset den sovjetiske økonomien, og det tok sin tid for byen å omstille seg i samme grad som Moskva etter Sovjetunionens oppløsning i 1991.
Havnen i St. Petersburg er en av de største i Russland med 50 kvadratkilometer havnebasseng og 15 kilometer kailengde. En 32 kilometer lang og 8,5 meter dyp sjøkanal fører utover i den grunne Nevabukta forbi Kronstadt. Neva-munningen er islagt fire måneder i året, men havnen og de viktigste leier holdes åpne med isbrytere.
Vannveiene gjennom Ladoga til Kvitsjøen (Kvitsjø-kanalen) og Volga og Moskva (Volga–Østersjø-kanalen) gir havnen forbindelse med det indre av Russland. St. Petersburg er sentrum for ni større jernbanesystemer, som knytter byen til Kvitsjøen og Barentshavet (Murmansk-banen), Ural, Moskva, de baltiske stater og Finland. Den internasjonale lufthavnen (Pulkovo) ligger 15 kilometer sør for bysentrum. De interne kommunikasjonene omfatter sporvogn og metro (i drift fra 1955).
St. Petersburgs metrosystem ble åpnet i 1955 og omfatter i dag 72 stasjoner fordelt på fem linjer. Metroen har et samlet linjenett på 125 kilometer og frakter rundt 750 millioner passasjer årlig. Siden grunnen under byen består av leirbergarter har man måttet gå dypt ned, helt ned til 102 meter på de dypeste.
Inntil rundt år 2000 hadde St. Petersburg verdens største trikkenett, men siden det har mange linjer blir lagt ned. Likevel utgjør nettet 130 kilometer. Byene har også et godt utbygd nettverk av bybusser, trolleybusser og rutetaxier (marsjrutkaer). Det har de seinere år vært satset på å bygge ut sykkelveinettet. Byen er velegnet for denne typen transport ettersom den er flat og har breie gater.
Nest etter Moskva er St. Petersburg Russlands viktigste vitenskapelige og kulturelle sentrum. Byen har 34 vitenskapelige institusjoner tilknyttet Det russiske vitenskapsakademi. Byen har statsuniversitet, grunnlagt i 1724, teknisk universitet, grunnlagt i 1899, kunstakademi og om lag 100 andre høyere læreanstalter. Statsbiblioteket, grunnlagt i 1795, er et av verdens største, med over 14 millioner bind og 350 000 håndskrifter. De mest berømte museene er Russisk museum og Eremitasjen, som ligger i den tidligere tsarresidensen Vinterpalasset. Byen har en rekke teatre, blant annet Marinskij-teatret (ballett og opera) og Aleksandrinskij (Pusjkin-teatret). Norske universiteter etablerte i 1998 et universitetssenter i byen. Dette ble avviklet i 2019.
St. Petersburg er av mange ansett som en av verdens vakreste byer. Store deler av byen ligger på sumpig grunn og er bygd på pæler. Byplanen er preget av veldige dimensjoner med brede, rette avenyer og store, åpne plasser og store vannflater, med mektige, men lave monumentalbygg. Byområdene er naturlig oppdelt av Neva og dens munningsarmer, og av kanaler. Nevas delta har 110 øyer som er forent med 700 broer. Den gamle bykjernen Petrogradskaja Storona (Petrograd-siden) ligger på Nevas nordbredd, med Peter-Paul-festningen, Peter-Paul-katedralen, tsarenes gravkirke, zoologisk og botanisk hage og store sykehuskomplekser. I Neva ligger krysseren Aurora, kjent fra oktoberrevolusjonen 1917, i dag museum.
I vest, mellom elvearmene Malaja og Bolsjaja Neva, ligger bydelen Ostrov Vasiljevskij (Vasilij-øya) med universitet, kunst- og vitenskapsakademier, militære skoler og store museer. I Admiralitejskij (Admiralitets-siden) sør for elven er Admiralitetet, Vinterpalasset og en rekke andre palasser fra tsartiden, Kazan-katedralen, Isak-katedralen, byens fornemste teatre og Sommerhagen. Her går store avenyer, blant annet byens hovedgate Nevskij Prospekt, 35 meter bred og 4,5 kilometer lang. Lenger øst ligger bydelen Smolninskij med Uritskij-palasset, som nå er universitet, og Smolnyj-klosteret, som rommer borgermesterens kontorer.
Øst for Neva ligger arbeiderkvarterene Bolsjaja Okhta og Malaja Okhta. De sørlige bydelene Kirovskij, Moskovskij og Volodarskij har store fabrikker, skipsverft og havneanlegg. Ved havnen ligger det 462 meter høye Lakhta Center, som er Europas høyeste bygning. Den 87 etasjer høye skyskraperen er verdens 13. høyeste bygning.
De viktigste industriområdene ligger ellers rundt jernbanestasjonene i byens utkanter. Byveksten skjer vesentlig i sør, i satellittbyer som Pusjkin, Kolpino og Gattsjina.
Gatedemonstrasjon i Petrograd (St. Petersburg) 4. juli 1917 etter at det ble åpnet ild mot demonstrantene.
Fra 1300-tallet lå det ved Nevas munning en svensk bosetning. I 1703 anla Peter den store sin nye hovedstad – St. Petersburg – på sumpmarkene i Neva-deltaet, og i 1712 var den bygd ferdig av 40 000 tvangsarbeidere. Byggingen krevde tusenvis av ofre.
Peter den store hadde et gedigent prosjekt om å modernisere Russland ved å ta etter europeiske skikker og kunnskap. De trengtes en motvekt mot det dypt konservative Moskva, og i 1712 ble hovedstaden flyttet til St. Petersburg. Å legge hovedstaden hit, til Finskebukta, passet også inn i planene med å gjøre Russland til en sjømakt.
Helt fra de første årene stakk arkitekturen i St. Petersburg seg ut fra det som hadde vært gjengs i russiske byer. Peter den store inviterte inn arkitekter, teknikere og bygningsarbeidere land lenger vest i Europa. I første omgang var det barokkarkitektur som gjaldt. På attenhundretallet kom klassisme og historisme i tråd med trendene lenger vest i verdensdelen. Resultatet er at St. Petersburg framstår med usedvanlig mange arkitektoniske prakt bygg (se arkitektur i Russland). Kulturelt konservative russere har helt siden byens opprettelse anklaget St. Petersburg for å være «kunstig» og lite i tråd med russisk byggeskikk og kultur. For dem er det mer «organiske» Moskva et ideal.
Byen fikk store skader under første verdenskrig og revolusjonskampene i 1917, og folketallet sank til en tredjedel fra 1915 til 1920.
Under andre verdenskrig ble byen beleiret fra september 1941 til januar 1944 av tyske og finske tropper, som beskjøt byen med artilleri og i perioder greide å avskjære dens forbindelseslinjer («beleiringen av Leningrad)». Bare en tynn forsyningslinje over Ladoga ble holdt åpen. Mellom 1 og 1,5 millioner innbyggere ble drept eller døde av sult under beleiringen.
Byen het St. Petersburg i årene 1703–1914, Petrograd i 1914–1924 og Leningrad fra 1924 til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Et flertall av byens innbyggere stemte da for å gjeninnføre navnet St. Petersburg.
.JPG){kind=link}
Kommentarer (1)
skrev Martin Paulsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.