Sokrates

Det sokratiske spørsmål (eller problem) går ut på at vi vet så lite om den historiske personen at han er nærmest umulig å rekonstruere med noen grad av sikkerhet. Sokrates etterlot seg nemlig ingen skrifter. Endatil spriker de fire hovedkildene vi har å forholde oss til så mye at det er vanskelig å forstå at de fire forfatterne snakker om samme person.

1. Komedieforfatteren Aristofanes er den eldste kilden, som for eksempel i Skyene (423 fvt.) skildrer Sokrates som en sofist som benytter retoriske knep for å gjøre det svakeste argument til det sterkeste for å vinne berømmelse eller rikdom, og som er opptatt av himmellegemer fremfor livet i byen.
2. Sokrates' elev Platon gir oss uten sammenlikning det rikeste og mest komplekse bildet av figuren Sokrates som en person som vektlegger (og noen ganger kanskje overdriver) egen uvitenhet, er opptatt først og fremst av etiske spørsmål og lever i fattigdom. De fleste skildringer av den historiske Sokrates henter mer fra Platons dramatiseringer enn fra de andre kildene.
3. Sokrates' elev Xenofon skrev også tekster der han lot Sokrates fremstå i samtale. Xenofons Sokrates er imidlertid ikke så ulik hvordan man kan mene Xenofon selv kanskje var: intelligent og ressurssterk, men også selvsikkert doserende og ganske forutsigbar.
4. Aristoteles var født etter Sokrates' død, men skriver om ham. Aristoteles' Sokrates er opptatt av definisjoner og intellektuell ryddighet og gjør seg (som Platons versjon av ham) skyldig i ironi.

Den historiske figuren Sokrates gjøres enda mer mystisk av at han selv ikke etterlot seg noen skrifter. I motsetning til de fleste andre filosofisk intellektuelle i perioden, som gjerne på en eller annen måte benyttet skriftmediet for å uttrykke og formidle sine tanker, har Sokrates holdt seg til et muntlig format og samtaler med andre.

Sokrates inspirerte ved sin personlighet, metode og nærvær mange til å lage tekstlige fremstillinger av ham etter sin død, og en egen sokratisk genre ble utviklet på dette viset, men stort sett er bare fragmenter igjen av denne produksjonen.

Sokrates holdt seg stort sett i Athen hele livet, med unntak av tre perioder med militærtjeneste på krigstokt for byen under Peloponneserkrigen. At han tjenestegjorde som hoplitt, indikerer at Sokrates ikke var fattig, i hvert fall ikke på denne tiden (420-tallet fvt.). Hans far skal ha vært steinhogger (et yrke han videreførte), hans mor jordmor. Han giftet seg med Xantippe og fikk tre sønner med henne. At Aristofanes og andre tar ham opp som karakter i komedier, tyder på at Sokrates må ha gjort seg offentlig bemerket i byen ved sin intellektuelle aktivitet.

Også Sokrates' ytre fremtoning er blitt vektlagt som en kontrast til hans intellekt og som minneverdig i seg selv: barbent og med enkel bekledning, silen-aktig av utseende og med en tydelig oppstoppernese må han ha vært en lett gjenkjennelig figur i bybildet.

Selv om vi vet lite sikkert om Sokrates, enes forskningen stort sett om at hans liv var viet en spesiell type samtalekunst. Denne samtalekunsten utgjør en form for dialektikk som gjerne identifiseres som et grunnlag for den senere filosofiske tradisjonen. Selv om det er åpenbare og avgjørende sammenhenger mellom Sokrates' virke og den senere filosofihistorien, har vi ikke noe klart historisk grunnlag for å hevde at Sokrates selv kalte sin aktivitet «filosofi».

Vi kan beskrive tre trekk ved den aktiviteten den historiske Sokrates trolig bedrev:

1. Spørsmål. Visdom ble gjerne forbundet med at man utsa dype innsikter om livet, verden eller gudene. Om Sokrates sammenliknes med dette bildet av den vise, fremstår han som en merkelig figur. For Sokrates ser ut til å ha stilt spørsmål snarere enn å komme med svar. Han samtaler gjerne med en person som påstår seg å besitte spesiell innsikt. Slike samtaler får dermed en klar arbeidsdeling, med Sokrates som den som spør, og den selvpåståtte autoriteten som den som svarer.
2. Testing. Sokrates fremgangsmåte kalles gjerne elenchus (gresk for 'testing'). Hans utspørring utgjør en testing av en påstand og/eller av den personen som kom med påstanden. Spørsmålene kan starte fra tilsynelatende uskyldige sammenlikninger eller fra emner som ikke uten videre er relevante for den opprinnelige påstanden. Snart viser det seg imidlertid at samtalepartneren vikler seg inn i sine egne utsagn, og enten motsier seg selv, påstår absurditeter eller blir stille. Den tilstanden som samtalepartneren og kanskje også Sokrates selv da befinner seg i, kalles aporia (gresk a-poria, 'ingen-utvei').
3. Definisjoner. Det Sokrates søker i sine samtaler, ser ut til å være en slags definisjon. En definisjon i denne sammenhengen er en beskrivelse som avgrenser de og bare de tilfellene som virkelig hører hjemme i gruppen, og som samtidig sier noe vesentlig om dem. Dette gjelder enten man er ute etter å definere en dyd eller et dyr. Tilfeldige beskrivelser og beskrivelser som bare stemmer for noen av de relevante tingene, eller som også stemmer for ting som ikke hører med i gruppen, er dermed feilslått.

Sokrates' dialektikk (utspørringsteknikken hans) blir gjerne omtalt som hans maievtikk eller jordmorkunst; han sammenlignet seg med morens yrke som jordmor. I dette ligger at det er samtalepartneren som kan være svanger med en tanke eller ide, mens Sokrates fungerer som en fødselshjelper for denne tanken.

På et helt generelt plan bidro Sokrates til å vende mange intellektuelles oppmerksomhet bort fra naturstudier til fordel for etiske spørsmål om gode liv, mennesker og handlinger. En lang rekke såkalte «naturfilosofer», hvis siste store representant er omtrent samtidig med Sokrates selv, ville neppe fått et så avgrensende navn om det ikke var for hans innflytelse på tenkningens historie.

En viktig motivasjon for Sokrates' virke ser ut til å ha vært å hjelpe den enkelte, det vil si både samtalepartneren og seg selv. Kritisk utspørring hjelper en til å kvitte seg med feilaktige oppfatninger og selvmotsigelser. Slik utspørring er derfor viktig for ens utvikling og forbedring.

Det er ikke avklart om sokratisk samtaleaktivitet bare er til hjelp ved at den fjerner oppfatninger som viser seg å være feil, eller om den også bidrar til at man oppnår ny innsikt. I alle fall kan mye tyde på at Sokrates anså viten og dyd som nært forbundet (kanskje til og med som identiske), slik at å vite det gode er å gjøre det gode. Da blir det viktig å ikke tro at man vet noe man ikke vet. Selv om hjelpen fra filosofiske samtaler bare er negativ, i den forstand at man mister oppfatninger man tidligere holdt for sanne, vil dette kunne lede til en innsikt i at man ikke vet. Dette er en bedre tilstand enn å tro man vet når man ikke gjør det.

En beslektet motivasjon ser ut til å ha vært byen Athen, Sokrates' hjemsted. Sokrates dro sjelden fra byen om det ikke var i byens tjeneste. Som andre grekere på denne tiden kan han ha opplevd sine medborgere mer som familie enn vi gjør i dag, og hatt en klar bevissthet rundt hva man skylder det samfunnet som har muliggjort ens eksistens.

En tredje motivasjon for Sokrates' virke var av religiøs art. I hvert fall enkelte typer viten er forbeholdt gudene. Å mene seg å vite ting som på dette viset er hinsides det menneskelige, er å påberope seg en status som gud snarere enn som menneske. Sokrates' virke kan slik også ses som en «gudstjeneste», i den forstand at hans kritiske utspørringer bidro til å tegne opp et skille mellom guder og mennesker, og til å minne folk om at de var folk og ikke guder.

En del av bakgrunnen for denne siden ved Sokrates' motivasjon er beskrevet i Sokrates’ forsvarstale av Platon, der det fortelles at en venn av Sokrates fikk til svar av Apollon-orakelet i Delfi at Sokrates var den viseste av mennesker. Hans kritiske utspørring av medborgere og andre var delvis et forsøk på å teste gudens påstand. I dette verket konkluderer Sokrates med at han er visere enn andre i den bestemte forstand at han vet at han ikke vet, mens andre tror de vet når de ikke gjør det.

En rent negativ motivasjon, også den av religiøs art, var Sokrates' daimonion, en slags guddommelig røst som advarte ham hvis han var i ferd med å gjøre noe galt.

Sokrates' virkningshistorie er så massiv og kompleks at den vanskelig lar seg bestemme. Umiddelbart ble han en del av opphavet til den kyniske skole, den kyreneiske skole, den megariske skole og den eliske skole. Som en helt avgjørende påvirkning på Platon og indirekte Aristoteles har han bidratt til å utforme forståelsen av filosofi spesifikt og den intellektuelles rolle mer generelt. Hans søken etter definisjoner har, dels gjennom videreføringer hos Platon og Aristoteles, vært skjellsettende for tankesett frem til vår egen tid. Hans vektlegging av saklig ordskifte har bidratt til å sette standarder for filosofisk og vitenskapelig fremgangsmåte.

Som hovedperson i et flertall av Platons dialoger er Sokrates etablert som urbildet på filosofen, enten det er ved hans presentasjon av sin maievtikk i Theaitetos, hans sammenbinding av filosofi og eros som inspirasjon i Drikkegildet i Athen og i Faidros, eller hans sindige tømming av giftbegeret i Faidon.

• filosofiens historie
• antikkens filosofi
• Vestens filosofer
• Platon

• Döring, Klaus (2008): «Socrates». I H. Schneider, M. Landfester og H. Cancik (red.), Brills New Pauly (bind 13)
• Nails, Debra (2018): «Socrates». I E.N. Zalta (red.), Stanford Encyclopedia of Philosophy. Tilgjengelig på Socrates (Stanford Encyclopedia of Philosophy)