I Norge var det stor misnøye over at flagget i hovedsak var svensk, med et merke som var mer dansk enn norsk. En felles norsk-svensk unionskomité ble oppnevnt av kong Karl Johan i felles statsråd i 1839 og fikk i oppdrag å drøfte unionsorlogsflagget og andre symbolsaker. Den arbeidet langsomt, og først etter at sønnen Oscar 1. ble konge i 1844, ble det fremgang i sakene. Oscar 1.s sønn, den senere kong Oscar 2., skal ha vært med på å lage forslaget til løsning sammen med en norsk sjøoffiser.
Oscar 1. drev flaggsaken raskt igjennom til tross for svensk motstand, for å gi nordmennene en «morgengave». Den ble vedtatt i felles statsråd 20. juni 1844. Både Norge og Sverige fikk nå sine egne orlogsflagg med splitt og tunge, begge med et felles unionsmerke i kantonen. Den ble delt med to diagonaler i fire like store trekanter, den øverste og nederste med norske flaggfarger, den innerste og ytterste med svenske. Dette markerte full likestilling i unionen, og Norge hadde endelig sitt eget orlogs- og statsflagg. Unionsmerket ble også satt inn i begge lands handelsflagg, men det ble ikke forbudt å bruke landenes «rene» flagg uten unionsmerke privat på land eller til sjøs.
Unionsmerket alene med proporsjoner 5 : 4, som i Sveriges handelsflagg, ble ført som orlogsgjøs av begge lands marinefartøyer. Det ble også brukt som diplomatisk flagg av landenes felles diplomatiske representationer i utlandet.
Kommentarer (2)
skrev Lars Otto Fredriksen
svarte Erik Bolstad
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.