Sør-Amerika

Sør-Amerika har tolv uavhengige stater. Av disse ligger tre helt og tre delvis på den nordlige halvkule. Det er ett fransk oversjøisk territorium, Fransk Guyana, og én koloni, Falklandsøyene. I tillegg er det i nord flere franske, britiske og nederlandske øyer. Alle de uavhengige landene er republikker.

Sør-Amerikas største land er Brasil og det minste er Fransk Guyana.

Største avstand nord-sør er cirka 7500 kilometer fra Punta Gallinas i Colombia i nord til Kapp Horn i Chile i sør. Største bredde er mellom Punta Parinas i Peru og Cabo Branco i Brasil, 5150 kilometer.

Geologisk består Sør-Amerika av to hoveddeler; et grunnfjellsområde med et yngre og relativt flatt sediment oppå, og Andesfjellene som en rygg i vest. Sør-Amerika utgjør den sørlige delen av den amerikanske jordskorpeplaten som kolliderer med en havbunnsplate i bevegelse mot øst. Dette skaper en sone med hyppige jordskjelv og vulkanisme i deler av verdensdelen samt dyphavsgroper utenfor vestkysten.

Naturgeografisk kan Sør-Amerika inndeles i tre hovedområder: Andesfjellene i vest; Guyana-høylandet i nord, Brasils høy- og platåland i vest og Det patagonske platået i sør; samt lavlandsområdene som for en stor del utgjøres av Amazonas-senkningen.

Andesfjellene er et ungt foldefjellsystem med mange vulkanske topper som ligger tett ved og langsmed kysten av Det karibiske hav og Stillehavet. De utgjør et system av fjellkjeder med mellomliggende høysletter. I nord grener Andesfjellene seg i tre hovedkjeder med dype bassenger og daler imellom. Lengst i sør går de over i flere til dels sterkt kuperte øyer og halvøyer.

Guyana-høylandet i nordøst når med Roraima-fjellet opp i 2875 meters høyde over havet. I dette området finnes også verdens høyeste foss, Salto del Angél eller Angelfossen. Den har en uavbrutt fallhøyde på 807 meter og er totalt 979 meter høy.

Platåene er yngre enn fjellkjedene. Brasils høy- og platåland strekker seg fra Amazonas-utløpet i nord til Río de la Plata i sør. Om lag halvparten av det brasilianske platå- og høylandet skråner svakt innover i landet. Det patagonske høylandet lenger sør hever seg mot vest i en serie platåer og når opp i mer enn 1500 meter over havet. Sedimenter gir gode jordbruksområder i Argentina, Paraguay og Brasil.

Det største lavlandsområdet er Amazonas-bassenget med verdens vannrikeste elvesystem som drenerer mer enn en tredjedel av Sør-Amerikas areal. I tillegg kommer La Plata-Paraná-sletta i sør og Orinocos lavland i nord. De tre områdene er delvis sammenhengende.

Andesfjellene er kontinentets hovedvannskille. Elvene som renner mot Stillehavet i vest er korte og steile mens elvene som renner mot Atlanterhavet i øst følger lange og buktende løp og munner ut i store deltaer. Lengst er Amazonas med mer enn 1100 tilløp. Andre store elver er Paraná, Orinoco og Paraguay.

Det er få store innsjøer i Sør-Amerika. De største naturlige innsjøene er Lago Titicaca i Bolivia og Peru og Lago Própo i Bolivia. Den største kunstig anlagte innsjøen er Sobradinho-reservoaret i Brasil.

Sør-Amerikas største ørken er Atacama i det nordlige Chile. Den ligger i et av verdens mest nedbørfattige strøk. Det østlige Patagonia er også ekstremt nedbørfattig.

Det er få innbuktninger i kystlinjen bortsett fra fjord- og øylandskapet i det sørlige Chile.

Sør-Amerikas store utstrekning nord-sør og de høye Andesfjellene gir betydelige klimavariasjoner. Store deler av kontinentet nord for ekvator og Amazonas-bassenget har tropisk regnklima. Sør-Amerika er Jordens mest nedbørrike verdensdel, og deler av Colombia har en årsnedbør på 5000–6000 millimeter.

Fuktig havluft fra øst blåser vestover til Andesfjellene. Ved den sørlige vendesirkel går det tropiske regnklimaet over i temperert regnklima med typisk middelhavsklima omkring Río de la Plata i Argentina og Uruguay. I Patagonia er klimaet subarktisk; tørt og kjølig. Sør-Chile har temperert regnklima som blir stadig kjøligere mot kontinentets sørspiss, mens Midt-Chile har middelhavsklima. Vestkysten har ørkenklima fra cirka 5^o sørlig bredde til 30^o sørlig bredde, og tropisk regnklima lenger nord.

Fjellområdenes klima bestemmes av terrengets skråning, breddegrad og høyde over havet. I de høyestliggende områdene med polarklima ligger is og snø hele året.

Nesten en tredjedel av Sør-Amerika er dekket av tropisk regnskog. Her vokser blant annet halvparten av de cirka 2500 kjente palmeartene på Jorden. Regnskogen består av trær i tre-fire etasjer med lianer og epifytter, blant annet mange orkidéarter.

I tørrere strøk sør og nord for regnskogen er det savanne i Brasil og Venezuela, og i Pampas i Argentina er det stepper med blant annet pampasgress. Lengst sør på kontinentet er det temperert skog med sørbøk og kransgranarter. Områder i regnskyggen har ørkenvegetasjon.

Sør-Amerika tilhører den neotropiske region og inndeles vanligvis i de brasilianske, chilenske og patagonske subregioner.

I den brasilianske region lever en rekke klatrende pattedyr, som vestaper med gripehaler, dovendyr og snohalebjørn. I disse områdene er det relativt få pattedyr på skogbunnen, men på de tilgrensende savannene finnes kattedyr som jaguar og ozelot, dessuten hjorter, tapir, maurslukere, beltedyr og en rekke flaggermusarter med den blodsugende vampyrflaggermusa som den mest beryktede.

Fuglene omfatter blant annet tukaner, papegøyer, kolibrier, gjeterfugler, hokkoer, hegrer, ibiser og duer. Av krypdyr i trærne kan nevnes iguaner og gekkoer, på bakken kvelerslanger og giftslanger. Av amfibier er løvfrosker utbredt.

I elver lever et stort antall ferskvannsfisk som arawana, arapaima, elektrisk ål, lungefisk og piraja. Av krypdyr finner man den opptil ti meter lange kvelerslangen anakonda, videre krokodiller, alligatorer og elveskilpadder. Pattedyr i elver er sjøkuer og elvedelfiner.

I tropiske områder finnes insekter som bladskjærermaur, termitter, flere myggarter som overfører tropiske sykdommer og mange store og fargerike sommerfugler.

I Andesfjellene lever to arter av ville og temmede lamaer samt brillebjørn, og av rovfugler kan nevnes andeskondor.

Flere pattedyr finnes over hele kontinentet, blant annet puma. På steppene i sør lever gravende dyr som piggrotter og beltedyr; her finnes også pampasviscacha, mara, hjorter, strutsefuglen nandu, tinamuer eller pampashøns, jordugle og ovnsfugler.

I antarktiske strøk er det mange sel- og hvalarter, og av stimfisker den kommersielt viktige ansjosarten anchoveta.

På Galápagosøyene er det et særpreget dyreliv med blant annet kjempeskilpadde, haviguan og spesielle finkearter.

Sør-Amerika er relativt tynt befolket og med store variasjoner. Det er størst befolkningstetthet i kystområder, spesielt i nord og øst. Store indre områder og deler av Patagonia er nesten folketomme. Det mest folkerike landet er Brasil, med mer enn halvparten av kontinentets befolkning. Enkelte dalfører i de nordøstre Andesfjellene er også tett befolket. Befolkningstettheten varierer fra tre-fire innbyggere per km² i Guyana og Surinam til mer enn 50 per km² i Ecuador. Gjennomsnittet er 21 innbyggere per km².

Urbaniseringsgraden er høy. Flest lever i de store byområdene São Paulo, Rio de Janeiro og Santos i Brasil, Buenos Aires i Argentina, Lima i Peru, Bogotá i Colombia og Caracas i Venezuela. Tilflyttingen til byene er økende. Sør-Amerika har en ung befolkning, høye fødselstall og lav dødelighet.

I Amazonas finnes det fremdeles urfolksamfunn som ikke har vært i kontakt med utenomverdenen.

Sør-Amerika har en svært sammensatt befolkning. Den opprinnelige befolkningen er urfolk som i dag for det meste er bosatt på høyslettene i Andesfjellene og i Amazonas. Det er også folk av afrikansk opphav og mestiser, som er etterkommere av portugisere eller spaniere og urfolk.

• Les mer om søramerikanske urfolk.

På 1500-tallet og fremover var det en stor innvandring av spaniere og portugisere, og i kolonitiden ble det hentet slaver fra Vest-Afrika, hovedsakelig til sukkerrørplantasjene i Guyana, Surinam og nordøstkysten av Brasil. Etterkommerne lever fremdeles i stor utstrekning her.

En stor del av senere innvandrede europeere særlig til Argentina og Uruguay er av italiensk og tysk opprinnelse. Japanere og østeuropeere kom til det sørlige Brasil, kinesere og japanere til Peru, malayer og indere til Guyana og indonesere til Surinam. Men det finnes innvandrere fra hele verden, også Norge.

Økonomisk sett er Sør-Amerika kontrastfylt og spenner fra fattige og lite utviklede jordbruksområder i Bolivia og Peru til høyt industrialiserte områder i land som Brasil, Argentina, Chile og Venezuela. Brasil, med verdens sjette største økonomi, er kontinents mest utviklede industriland. Det økonomiske gapet mellom rike og fattige er i mange søramerikanske land større enn på de fleste andre kontinenter. Avstanden mellom rikdom og fattigdom ses tydelig der slumstrøk ligger nær skyskrapere og leilighetsbygninger i luksusklassen.

Før den økonomiske oppgangstiden i 1990-årene var søramerikanske land kjent for å ha større nasjonalgjeld enn de fleste andre land. Det søramerikanske næringslivet er i stor grad utviklet ved tilførsel av kapital særlig fra Nord-Amerika og Europa.

Jordbruk og skogbruk sysselsetter om lag 15 prosent av yrkesbefolkningen. Mens et stort flertall av bøndene driver småbruk og i stor grad produserer til eget og lokalt forbruk, ligger den beste jorda under store gods. På småbruk i Andesfjellene dyrkes blant annet poteter, bønner og mais. I tropiske områder finnes større bruk, til dels med plantasjer, der det dyrkes kaffe, kakao, bananer, sitrusfrukter og soyabønner. På stepper i det sørlige Brasil og i Paraguay, Uruguay og Argentina drives et utstrakt storfehold, mens sauehold er viktig i Patagonia. Det er stor eksport av storfekjøtt fra Argentina og Uruguay, og ull fra de samme landene samt Chile og Peru.

Det er store skogarealer i Brasil, og hovedveisystemet Transamazonas har åpnet store skogområder for kolonisering, rydding av landområder til jordbruk og kvegdrift. Det foregår intensiv skogsdrift blant annet på hurtigvoksende treslag. I Colombia og Brasil avvirkes tropiske treslag som gummitre og mahogni, og i temperte områder i Chile avvirkes hurtigvoksende furu- og pinjearter.

Omkring 1/5 av verdens fiskerier foregår i Sør-Amerika. Peru og Chile er blant verdens ledende fiskerinasjoner og tar store fangster i Stillehavet.

Et typisk trekk ved Sør-Amerikas næringsliv er utvinning av råstoffer til eksport. De viktigste mineralene er nitrat- og kobberforekomstene i Chile, tinn i Bolivia og olje i Venezuela, Argentina, Brasil, Colombia, Ecuador og Peru. Det er store mineralforekomster i Amazonas-bekkenet og av jernmalm i Brasil.

Den tradisjonelle næringsmiddel- og tekstilindustrien er de senere tiårene blitt fulgt opp av tungindustri. Mesteparten av industrien er i storbyregionene São Paulo, Rio de Janeiro og Belo Horizonte i Brasil samt i store byer som Buenos Aires og Rosario i Argentina, Santiago i Chile, Caracas i Venezuela og Lima i Peru. Biler produseres i Brasil.

Fellesmarkedet Mercosur er den viktigste økonomiske blokken i regionen, og bidrar til å fremme handel mellom medlemmene.

De fleste søramerikanske land har større import enn eksport, og derfor vedvarende underskudd på handelsbalansen.

Turisme har økende betydning som inntektskilde i de fleste landene, spesielt Brasil, Argentina, Chile, Bolivia, Peru og Ecuador.

Sør-Amerika ble befolket ved en tidlig innvandring fra Nord-Amerika over Panamá-eidet for cirka 14 000 år siden. Sørspissen ble nådd da innlandsisen hadde trukket seg tilbake. Tropeskogene ble trolig befolket etter kystområdene og høylandet.

Det første jordbruket oppsto trolig som en uavhengig oppfinnelse; viktigst var dyrking av bomull til fiskegarn og flaskegresskar til garnflottører. I nord ble marsvin temmet for ekstra mattilskudd. Landsbyer og små byer med fast bosetning vokste fram omkring 2500 fvt.

Noe senere begynte dyrking av mais, bønner og agurkgresskar. Omkring elver fra østsiden av Andesfjellene var det fruktbare områder der et intensivert jordbruk etter hvert vokste fram. I disse områdene oppsto religiøse sentre og bystater med håndverkere som drev pottemakerier og laget metallarbeider i gull, sølv, kobber og bronse. I tiden etter vår tidsregning oppsto to viktige sentre, Moche i nord og Nazca i sør på kyststripen i vest. Den første mer omfattende statsdannelsen var Tihuanaco i det nåværende Bolivia. Dette området ble senere erobret av Chimu på nordkysten, som igjen ble innlemmet av inkaene i deres imperium.

Inkariket med Cuzco som hovedby dominerte i Andesregionen fra 1438 til 1533. Det hadde mellom ni og 14 millioner mennesker som var knyttet sammen av et 25 000 kilometer langt veisystem. Byer som Machu Picchu ble bygd av stein i mange nivåer i fjellterreng, og terrassering var en viktig del av jordbruket. Inkaene hadde ikke noe skriftspråk, men anvendte quipu, et system av knyttede strenger, til å lagre informasjon.

Etter tidligere tokt til Karibia og Mellom-Amerika, kom Kristoffer Columbus på sin tredje reise til kysten av det nåværende Venezuela i 1498. Ved Tordesillas-traktaten fire år tidligere hadde den østligste delen av Sør-Amerika tilfalt Portugal og resten av kontinentet Spania. Avtalen fikk betydning for portugisisk herredømme i det senere Brasil og spanske kolonier i mesteparten av Sør-Amerika for øvrig.

Pedro Álvarez Cabral kom til Brasil i 1500 og tatt i besittelse for Portugal. Alonso de Hojeda og Amerigo Vespucci utforsket Sør-Amerikas nord- og østkyst i 1499–1502. Ferdinand Magellan seilte gjennom stredet mellom kontinentet og Ildlandet, og fulgte deretter vestkysten i 1519–1522. Francisco de Orellana utforsket Amazonas i 1541–1542 mens han lette etter det sagnomsuste El Dorado. Jacob le Maire og Willem Schouten seilte rundt Kapp Horn i 1616.

Den militære erobringen av store deler av Sør-Amerika ble ledet av ‘caudillos’ som med sine flokker la områder under den spanske krone, som tiltok seg rett til å herske over områdene og folkene der. Francisco Pizarro la inkariket under Spania i 1531–1535. Store rikdommer av gull og sølv, særlig i inkaområdet, ble plyndret, de innfødte kulturene ble undertrykt og befolkningene redusert av overanstrengelse og epidemiske sykdommer som europeerne brakte med seg. Likevel holdt urbefolkningen seg livskraftig i Bolivia, Peru, Ecuador, Chile, Paraguay og Colombia. Andre europeiske makter satte seg fast i nord og øst, men bare delingen av Guyana mellom Storbritannia, Nederland og Frankrike ble varig.

Fra 1540-årene styrte spanierne besittelsene i Sør-Amerika som visekongedømmet Peru med Lima som hovedstad, bortsett fra Venezuela som lå under visekongedømmet Ny-Spania i Mellom-Amerika. Administrasjonen ble på 1700-tallet utbygd til visekongedømmet Ny-Granada der Bogotá var hovedstad, og omfattet de senere statene Panamá, Colombia, Ecuador og Venezuela.

Visekongedømmet Río de la Plata lenger sør omfattet det senere Argentina, Uruguay og Paraguay. Her var Buenos Aires hovedstad. Brasil ble portugisisk visekongedømme i 1760.

Da båndene til Spania og Portugal ble svekket under napoleonskrigene i Europa, ble nasjonalismen i Sør-Amerika sterkere. En rekke lokale opprør fant sted, og Paraguay ble i 1811 det første søramerikanske landet som erklærte selvstendighet. Under ledelse av nasjonalistiske militære ledere som Simón Bolívar i Venezuela, Bernardo O’Higgins i Chile, José de San Martin i Argentina og José de Sucre i Colombia, ble de spanske koloniene selvstendige i tidsrommet fra Chile vant sin uavhengighet i 1817 til den siste spanske garnisonen i Callao i Peru overga seg i 1826. I den nordvestre delen av Sør-Amerika ble det i 1818–1830 gjort et forsøk på å skape en større stat, republikken Stor-Colombia.

Brasil fikk uavhengighet da kongen av Portugals sønn Pedro utnevnte seg selv til keiser av Brasil i 1822. De øvrige søramerikanske statene var republikker, og ved en revolusjon i 1899 ble også Brasil det. Panamá løsrev seg fra Colombia i 1903. To av koloniene ble selvstendige etter andre verdenskrig: den britiske som Guyana i 1966 og den nederlandske som Surinam i 1975. I 1946 ble Fransk Guyana et oversjøisk fransk departement. Trinidad og Tobago løsrev seg fra Storbritannia i 1962.

Grensene mellom de søramerikanske statene ble endret en rekke ganger i forbindelse med kriger. I krigen mellom Argentina, Paraguay og Brasil i 1865–1870 mistet Peru store deler av sitt territorium. I den såkalte Salpeterkrigen mellom Bolivia, Chile og Peru i 1879–1883 seiret Chile, og i Chaco-krigen mellom Paraguay og Bolivia seiret Paraguay. En krig i det 20. århundre var den kortvarige Falklandskrigen mellom Argentina og Storbritannia i 1982, med sistnevnte som den seirende part.

Voldelige maktovertagelser ble vanligere enn politiske valg, og vold ble brukt til å opprettholde makten for allianser mellom storgodseiere, hær og kirke. Det fattige flertallet fikk ikke bedre levekår.

Mot slutten av 1800-tallet innvandret mange søreuropeere til Brasil, Uruguay, Paraguay og Argentina der det var jord til nybyggere og industriell utvikling.

På 1800-tallet etablerte USA seg som en imperialistisk stormakt, mest av økonomisk art, i deler av Sør-Amerika. Produksjonen av blant annet olje i Venezuela og kobber i Chile ble rettet mot det amerikanske markedet.

Etter den økonomiske verdenskrisen i 1929, som også rammet landene i Sør-Amerika, vokste det fram politiske bevegelser som appellerte sterkt til arbeiderklassen. Dette var en populisme med samtidige paralleller til Tyskland og Italia. I Argentina styrte den populistiske diktatoren Juan Perón, i Brasil Getúlio Vargas og i Ecuador José Ibarra i to-tre tiår. Samtidig var Sør-Amerika sterkt økonomisk og militært avhengig av USA.

Tidsrommet med militærdiktaturer begynte med kuppet i Brasil i 1964. Radikale politikere og fagforeningsledere fikk hard behandling i mange søramerikanske land. Militærregimet i Brasil begynte å kolonisere Amazonas-området, og flere urfolkssamfunn gikk til grunne. Det var militærkupp i Peru i 1968, i Chile i 1973 og i Argentina i 1976, med politiske drap og andre ekstreme brudd på menneskerettighetene. Fra 1990-årene har geriljabevegelser i Peru, Colombia og Uruguay satt preg på disse landene.

I begynnelsen av det 21. århundre førte en venstredreining til en mer stabil demokratisk utvikling. Den spente fra Chiles sosialdemokrati etter europeisk modell til Venezuelas venstrepopulisme under president Hugo Chávez. Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva tok en lederrolle i den nye utviklingen, men ble utfordret av Chávez. En fellesnevner var å demme opp for amerikansk innflytelse i Sør-Amerika.

Kvinnelige presidenter ble valgt i Chile med Michelle Bachelet i 2006–2010 og i 2014–2018, og i Brasil med Dilma Rousseff i 2011–2016. Den første kvinnelige presidenten var Isabel Perón i Argentina i 1974–1976.

I flere søramerikanske land er den økonomiske veksten i dag god, men kløften mellom rike og fattige er fremdeles svært dyp og er et varig problem.

¹ 2001

Oversikten omfatter en del språklige og/eller kulturelle enheter i Sør- og Mellom-Amerika

Befolkningtallene er hentet fra ulike kilder. For flere grupper råder en betydelig usikkerhet.

• Nord-Amerika
• Latin-Amerika
• Sør-Amerikas historie
• Simón Bolívar
• Amazonas
• Andesfjellene