Sør-Afrika

Sør-Afrika har et landareal på drøyt 1,2 millioner kvadratkilometer. Kystlinjen fra grensen mot Namibia på Atlanterhavskysten sørover rundt Afrikas sørligste punkt og nordøstover mot det subtropiske Mosambik ved Det indiske hav er på over 3000 kilometer. Landet har over 290 naturparker og er hjem for over 300 pattedyr, 800 fuglearter og over 8000 plantearter. Sør-Afrika huser åtte steder på UNESCOs verdensarvliste og kan inndeles i åtte økosystemer – fra ørken til savanner og skog.

Sør-Afrika har et variert klima. I sørvest – i Western Cape-provinsen – er det et middelhavsklima med vinternedbør, i nordvest er det i stor grad halvørken, i lavlandet i nordøst og mot Mosambik er det et subtropisk klima, og på høysletta i innlandet kjennetegnes klimaet av mye sol og behagelige temperaturer, men også kalde vinternetter. På høysletta finner vi Sør-Afrikas største by, Johannesburg, på 1753 meter over havet.

Landet har en sårbar økologi og har ofte gjennomlevd tørkeperioder. I 2017–2018 måtte millionbyen Cape Town innføre omfattende vannrestriksjoner for å hindre at drikkevannskildene gikk tomme. Sør-Afrika er verdens 14. største utslippskilde for drivhusgasser. Dette er særlig knyttet til kullgruveindustrien; landets viktigste energikilde som står for nær 90 prosent av energiforsyningen. Sør-Afrika er verdens sjuende største produsent av kull, men har forpliktet seg til å satse langt mer på fornybare energikilder og til å bygge ned bruken av kull.

• Les mer om Sør-Afrikas geografi, Klima i Sør-Afrikas, Dyreliv i Sør-Afrika og Planteliv i Sør-Afrika.

Sør-Afrikas befolkning på litt under 58 millioner mennesker (2018) er svært sammensatt. Befolkningsveksten er på 1,2 prosent, mens forventet levealder er 67,3 år for kvinner og 61,1 for menn. Nærmere to tredjedeler av befolkningen bor i urbane områder og tettsteder.

Sør-Afrika preges fortsatt av apartheidtiden, med stor fattigdom og ekstreme ulikheter mellom rike og fattige. Selv om myndighetene har innført flere velferdstjenester, bygget ut et omfattende trygdesystem og sikret store grupper av fattige tilgang til vann, elektrisitet og bolig, sliter landet med høy arbeidsledighet, sosial uro og mye voldskriminalitet. Omfordeling mellom fattig og rik går svært sakte. De største endringene i ulikheter har vært innad blant den svarte befolkningen der over halvparten lever i fattigdom og et lite mindretall i en voksende middelklasse har fått stadig bedre inntekt og levekår.

Sør-Afrika har elleve offisielle språk. De to største språkene i den svarte befolkningen (80,9 prosent i 2018) er zulu og xhosa. Den hvite befolkningen (snaut åtte prosent) består hovedsakelig av en gruppe etterkommere etter engelske innvandrere og afrikaaner-befolkningen av nederlandsk (samt tysk og fransk) opprinnelse. Det er også en asiatisk minoritet (2,5 prosent) der hovedtyngden er etterkommere etter indiske kontraktsarbeidere under kolonitiden. Fargede ('coloureds'), som utgjør 8,8 prosent, er sammensatt av etterkommere med blandet avstamming av slaver hentet fra indonesiske kolonier (særlig Malaysia) og fra øvrige deler av Afrika, samt de første hvite innvandrerne og den lokale urbefolkningen.

Sør-Afrika har en sekulær stat, men religion spiller en viktig rolle i samfunnet. Det store flertallet (over 80 prosent) tilhører ulike retninger innen kristendommen, som kom til landet med europeiske kolonister og innvandrere. Blant de mange ikke-kristne trosretningene er islam størst med under to prosent av befolkningen.

• Les mer om Sør-Afrikas befolkning og Religion i Sør-Afrika.

Sør-Afrika er en demokratisk republikk, ledet av en president. Landet er delt inn i ni provinser med egne parlament, men sentralstaten har stor makt. Landet har ingen konstitusjonell hovedstad, men den utøvende makt (presidenten og regjeringen) har tilhold i Tshwane (Pretoria og omkringliggende byområder), mens den lovgivende forsamlingen (parlamentet) er i Cape Town. Forfatningsdomstolen er i Johannesburg, mens Høyesteretts appelldomstol, som fram til 1994 var landets høyeste domstol, er i Bloemfontein.

ANC har gjennomgående hatt oppslutning på over 60 prosent i alle nasjonale valg siden Sør-Afrika ble demokratisk i 1994. Støtten blant den svarte delen av befolkningen er overveldende, mens oppslutningen blant minoritetene, særlig blant de fargede, har falt sterkt. Det største opposisjonspartiet er Democratic Alliance med oppslutning fra i underkant av en fjerdedel av velgerne, hovedsakelig blant hvite og fargede. Partiet regjerer i Cape Town og Vest-Kapp-provinsen – den eneste provinsen der svarte velgere er i mindretall. Utbrytere fra ANC i Economic Freedom Fighters utgjør det andre store opposisjonspartiet med 6–7 prosent av velgerne. De har sterkest oppslutning blant unge afrikanske velgere i mange av storbyene. Dette førte til at ANC for første gang mistet sitt rene flertall i storbyene Johannesburg, Pretoria og Nelson Mandela Bay ved lokalvalget i 2017.

Sør-Afrika har stor grad av presse- og organisasjonsfrihet, og grunnloven gir sterk beskyttelse av sentrale menneskerettigheter. Domstolene har også en sterk posisjon. Sør-Afrika har, spesielt under Jacob Zumas presidentperiode (2009–2018) vært karakterisert av økende korrupsjon og maktmisbruk. Etter en opprivende partistrid førte dette til at Zuma i 2017 ble erstattet av Cyril Ramaphosa som partileder og som president fra 2018. Ved parlaments- og provinsvalget i 2019 gikk ANC tilbake sammenlignet med 2014-valget (fra 62,2 til 57,5 prosent i det nasjonale valget), men styrket seg sammenlignet med kommunevalget i 2017. Opposisjonen i Democratic Alliance gikk også tilbake, mens Economic Freedom Fighters gikk fram. Dette førte også til politisk krise i Democratic Alliance med sammenbrudd for det DA-ledede bystyret i blant annet Johannesburg, der ANC på ny overtok ledelsen.

Sør-Afrika er en økonomisk, politisk og militær stormakt på det afrikanske kontinentet. Landet en aktiv deltaker med stor innflytelse i Den afrikanske union og den regionale Samarbeidsorganisasjonen i det sørlige Afrika (SADC). I 2010 ble Sør-Afrika medlem av BRICS-alliansen mellom Brasil, Russland, India og Kina. Sør-Afrika er også det eneste afrikanske medlemmet av G20-gruppen. Landet er en viktig deltaker i flere freds- og sikkerhetsoperasjoner i Afrika.

Sør-Afrika er også medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner. De er også aktive deltakere i Verdensbanken, Den afrikanske union, Den afrikanske utviklingsbanken og andre organisasjoner med fokus på Afrika.

• Les mer om Sør-Afrikas politiske system og Sør-Afrikas forsvar.

Det moderne mennesket har eksistert i Sør-Afrika i tusenvis av år, og de første funnene er datert til over 200 000 år siden. Verdens eldste menneskeskapte tegning fra over 70 000 år siden er funnet i Sør-Afrika. To av de eldste befolkningsgruppene som lever i dagens Sør-Afrika er etterkommere av khoi-khoi og san. Bantufolk innvandret nordfra, deriblant gruppene zulu og xhosa. Portugiseren Bartholomeu Diaz har fått æren av å være den første hvite oppdager av Sør-Afrika i 1488. Portugiserne etablerte en del handel med lokalbefolkningen. Den europeiske påvirkningen satte fart da det nederlandske Ostindia-kompaniet etablerte en handelsstasjon i dagens Cape Town i 1652.

Sør-Afrikas nyere historie er dermed preget av kolonialisme og apartheid, og det ble etter hvert en kamp mellom engelsk og nederlandsk innflytelse. De nederlandske etterkommerne utviklet en nasjonal identitet som afrikaanere/boere. Den europeiske ekspansjonen, både av engelskmenn og boere, møtte hard motstand fra lokalbefolkningen. Det var langvarige kriger blant annet med det godt organiserte zulu-kongedømmet.

Landets industrialiserings- og urbaniseringsprosess skjøt fart etter at det ble oppdaget store mineralforekomster på slutten av 1800-tallet.

Etter de to såkalte boerkrigene mellom engelskmennene og boerne, ble den sørafrikanske unionen dannet i 1910. I 1948 vant afrikaaner-partiet National Party (NP) valget på et program for forsterket raseskille under navnet apartheid.

Apartheid møtte sterk motstand både nasjonalt og internasjonalt. ANC ble forbudt i 1960, men fortsatte å organisere motstanden i eksil. På slutten av 1980-tallet var regimet økonomisk og politisk svekket; forbudet mot ANC ble opphevet, fengslede ANC-ledere ble løslatt, og det ble innledet forhandlinger om en fredelig overgang. 27. april 1994 avholdt landet sine første frie demokratiske valg, og Nelson Mandela ble Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.

Selv om Sør-Afrika har gjennomført en rekke reformer siden 1994, sliter samfunnet med ringvirkningene av apartheidtiden. De siste årene har det vært en stadig sterkere kritikk av regjeringspartiet, blant annet for manglende evne til å jevne ut forskjeller og for økende korrupsjon.

• Les mer om Sør-Afrikas historie og samtidshistorie, og om apartheid.

Sør-Afrika har sammen med Egypt og Nigeria Afrikas største økonomi. Landet har en velutviklet infrastruktur, Afrikas førende bank- og finanssektor og er ved siden av Botswana, Gabon og Mauritius de eneste øvre middelinntektsland i Afrika.

Gruveindustrien har vært det historiske fundamentet for Sør-Afrikas moderne økonomi. Landet utvinner en lang rekke mineraler og er en førende gruvenasjon internasjonalt. I dag bidrar denne sektoren til under ti prosent av bruttonasjonalprodukt, men den svarer for over halvparten av landets eksportinntekter. Det kommersielle landbruket er også en viktig sektor med mais som det største produktet. Eksporten er særlig dominert av frukt og grønnsaker, samt vin.

Sør-Afrika har en stor industrisektor der bil- og næringsmiddelproduksjon er viktige områder sammen med bearbeiding av enkelte råvarer fra gruvene. Den tidligere viktige tekstilindustrien er i tilbakegang som følge av billigere produsenter i Asia.

De senere år har den sterkeste veksten vært knyttet til tjenestesektoren, der særlig bank og finans, telekommunikasjon, varehandel og reiseliv har vært viktige drivkrefter. Bygg og anlegg har også vært en sektor i kraftig vekst.

Den uformelle sektoren er en liten sektor målt i bidrag til bruttonasjonalprodukt, men den sysselsetter en betydelig del av arbeidsstyrken – kanskje så mye som en tredjedel av alle utenfor landbruket. Flertallet er ansatt på uformelle kontrakter i småbedrifter og husholdninger.

Sør-Afrika har også en lang rekke statseide selskaper som har vært viktige motorer i økonomien. Sammen med offentlig sektor har disse også vært viktige instrumenter for å fremme større grad av eierskap blant den svarte befolkningen, blant annet gjennom krav til bruk av svarte leverandører ved innkjøp.

Arbeidsledigheten har vært en hovedutfordring i økonomien. Innen den viktige industrisektoren har sysselsettingen falt som følge av reduksjon i arbeidsintensiv produksjon og mindre bruk av ufaglært arbeidskraft. Registrert arbeidsledighet har ligget på over 20 prosent siden 1994, og over 25 prosent siden den globale finanskrisen i 2008. Arbeidsledigheten er vesentlig høyere for unge under 30 år.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Sør-Afrika.

Sør-Afrika har sterke kunnskaps- og kulturinstitusjoner. Flere holder internasjonalt toppnivå. Sør-Afrikas styrke har vært kombinasjonen av kulturelt mangfold, kreativitet og mange sterke utdannings- og kulturinstitusjoner. Landet har også en stor mediesektor og en sterk bruk av moderne kommunikasjonsteknologi. Den kritiske offentligheten er også stor.

I Sør-Afrika følger utdanningen et 7-2-3-system, hvor barneskolen varer i sju år, ungdomsskolen i to år og den videregående skolen i tre år. Utdanningen er obligatorisk for barn fra de fyller sju år til de er 15 år. Elevene må få opplæring i tre av landets elleve offisielle språk i løpet av den obligatoriske skoletiden.

Landet har 342 tertiære utdanningsinstitusjoner: 26 offentlige og 124 private høyere utdanningsinstitusjoner, 50 yrkesfaglige colleges, ni community colleges og 133 private colleges (2021). Nesten 1,3 millioner studenter studerer ved offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner hvorav mer enn én million studenter studerer ved de offentlige høyere utdanningsinstitusjonene. Nesten 600 000 studerer ved yrkesfaglige skoler, nesten 150 000 ved communty colleges, og i underkant av 90 000 er registrert ved ulike private utdanningsinstitusjoner (2021). Noen av universitetene er også store forskningsinstitusjoner på høyt internasjonalt nivå.

Studentveksten har vært formidabel siden 1994, da Sør-Afrika hadde rundt 500 000 studenter. Det store flertallet er også svarte studenter som før 1994 hadde langt mindre muligheter for å skaffe seg slik utdannelse. Men studentveksten illustrerer også svakheten og skjevheten ved Sør-Afrikas kunnskaps- og kultursektor. Studenttallet er fortsatt lite sammenlignet med behov og andre land på tilsvarende økonomisk utviklingsnivå. Unge svarte – der de fleste kommer fra fattige kår og har bakgrunn fra offentlige videregående skoler – sliter med å bli kvalifisert for opptak, og svært mange makter ikke å gjennomføre studier de er tatt opp på. Det store flertallet av de fattigste som kvalifiserer for statlig utdanningsstøtte fullfører i dag ikke sine studier.

Sør-Afrika har en rik og mangfoldig litteratur. Det meste er skrevet på engelsk og afrikaans, men publisering på de ni afrikanske språkene er økende. Sør-Afrika har fostret to nobelprisvinnere i litteratur – Nadine Gordimer og John Maxwell Coetzee. Landet har også en stor forlagsindustri og et godt nettverk av bokhandler og biblioteker i byer og tettsteder. Tilsvarende har Sør-Afrika også en rik billedkunst og en sterk tradisjon innen kunsthåndverk.

Landet har en relativt stor filmproduksjon og en sterk filmindustri. Dette har også bidratt til at Sør-Afrika har blitt attraktivt for utenlandske selskaper som søker til landet for produksjon av film, lyd og bilder. Sør-Afrika har også gitt opphav til et sterkt og blomstrende musikkmangfold og en musikkindustri med global rekkevidde. Den sterke posisjonen til kunst og kultur skyldes også sterke kulturinstitusjoner og et høyere utdanningssystem som siden 1994 har gitt gode vekstvilkår for kulturelt uttrykk og mangfold.

• Les mer om Musikk i Sør-Afrika, Sør-Afrikas litteratur, Kunst i Sør-Afrika, Teater i Sør-Afrika, Massemedier i Sør-Afrika, Skole og utdanning i Sør-Afrika.

Samarbeidet mellom Norge og Sør-Afrika har lange røtter. Historisk er den knyttet til en sterk norsk misjon i landet, samt norsk skipsfart. En liten, men viktig norsk utvandring til Sør-Afrika på slutten av 1800-tallet har også satt spor.

Det har vært omfattende import av sørafrikanske mineraler til norsk kraftkrevende industri. Av forbruksvarer har det vært særlig markant import av sørafrikansk frukt og vin.

Den norske støtten til kampen mot apartheid var omfattende siden tidlig på 1960-tallet. Hele fire sørafrikanere har blitt tildelt Nobels fredspris: ANCs leder Albert Luthuli fikk den i 1960, Desmond Tutu i 1984, mens Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk delte prisen i 1993. I dag er det gode bilaterale relasjoner mellom Sør-Afrika og Norge, og det er en rekke samarbeid innen utdanning og forskning, kultur, i sivilsamfunnet og i næringslivet.

Sør-Afrika er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Sør-Afrika ved sin ambassade i Pretoria og konsulater i Cape Town, eThekwini (Durban) og Johannesburg.

• Afrika
• afrikander
• afrikaans
• Afrikas historie

• Utenriksdepartementets reiseinformasjon om Sør-Afrika
• BBCs landside om Sør-Afrika
• CIA World Factbook om Sør-Afrika