Russlands samtidshistorie

Våren 1990 ble det holdt valg til en egen russisk folkekongress, og denne valgte så Boris Jeltsin til formann for Det øverste russiske sovjet, kongressens permanente organ. Jeltsin, som hadde markert seg som en sterk reformtilhenger, nøt stor folkelig popularitet og ble i juni 1991 også valgt til det nyopprettede embetet som president for RSFSR.

Den russiske presidenten hadde i utgangspunktet begrensede formelle fullmakter. Det faktum at Jeltsin, i motsetning til Gorbatsjov, kunne vise til et folkelig mandat for sin politikk, ble imidlertid viktig i den videre maktkampen. At Jeltsin i august 1991 spilte en avgjørende rolle i å slå tilbake et kuppforsøk iscenesatt av konservative lederskikkelser i kommunistpartiet og det sovjetiske statsapparatet, bidro også til å styrke hans popularitet og posisjon.

I etterkant av det mislykkede kuppet gikk den sovjetiske sentralmakten gradvis i oppløsning. Etter at lederne i den russiske, ukrainske og hviterussiske unionsrepublikken i desember 1991 avtalte å opprette Samveldet av uavhengige stater (SUS), måtte Gorbatsjov oppgi kampen for å bevare den sovjetiske overbygningen, og 26. desember 1991 gikk Sovjetunionen over i historien.

Under Boris Jeltsins ledelse ble det satt i gang et omfattende reformprogram i det nye, selvstendige Russland. Høyest prioritet ble gitt den økonomiske omstillingen med innføring av prisliberalisering og privatisering. En gruppe unge, liberalistiske økonomer under ledelse av Jegor Gajdar fikk hovedansvar for reformene.

Jeltsin hadde allerede høsten 1991 tatt til orde for «sjokkterapi», og 2. januar 1992 ble prisene på de fleste varer sluppet fri. Dette førte umiddelbart til et økt utbud av varer i russiske butikker, men samtidig til kraftig inflasjon (i 1992 steg prisene med mer enn 2500 prosent). Folks sparepenger ble dermed raskt spist opp av inflasjonen, og etterslep i justeringer av lønn og pensjoner førte til et kraftig fall i levestandard for store deler av befolkningen.

Den økonomiske omstillingen bidro også til et dramatisk fall i produksjonen. Oppslutningen om markedsreformene begynte derfor raskt å avta, og Folkekongressen presset i desember 1992 gjennom at Gajdar skulle skiftes ut med den mer sentrumsorienterte Viktor Tsjernomyrdin som ny statsminister.

Striden mellom Folkekongressen og presidenten/regjeringen stod ikke bare om tempoet i den økonomiske omstillingen, men også om fordeling av politisk makt mellom parlament og president. Utover våren 1993 ble frontene mellom lovgivende og utøvende makt stadig mer uforsonlige, men 21. september skar Jeltsin igjennom: I strid med eksisterende grunnlov oppløste han Folkekongressen/Det øverste sovjet og erklærte at det skulle holdes valg til et nytt parlament, Den føderale forsamling.

Det øverste sovjet svarte med å avsette Jeltsin og erstatte ham med visepresident Aleksandr Rutskoj. Konflikten kulminerte med at Jeltsin beordret militære styrker satt inn mot parlamentet. Etter en kort, men intens kamp ble parlamentsbygningen stormet 4. oktober og opposisjonens ledere arrestert.

Parallelt med valget til nytt parlament 12. desember 1993 ble det avholdt en folkeavstemning om en ny grunnlov. Den nye grunnloven fastslår en tredeling av makten mellom utøvende (president og regjering), lovgivende (Den føderale forsamling, som består av et underhus, Statsdumaen, og et overhus, Føderasjonsrådet) og dømmende makt. Av disse organene er presidentembetet det klart sterkeste, mens Statsdumaen fremstår som relativt vingeklippet sammenlignet med Det øverste sovjet.

Parlamentsvalget i 1993 representerte imidlertid et klart tilbakeslag for reformkreftene. Selv om regjeringens uoffisielle støtteparti, Russlands valg, vant flest mandater, ble det populistiske Liberaldemokratiske parti (LDPR) ledet av Vladimir Zjirinovskij valgets store vinner som største parti i listevalget.

Etter at Jeltsin hadde nedkjempet Det øverste sovjet og fått på plass en ny grunnlov, ble fokus rettet mot to utbryterrepublikker som etter Sovjetunionens oppløsning hadde nektet å gå med i Den russiske føderasjonen. Ingusjetia tilsluttet seg Den russiske føderasjon i juni 1992, etter å ha blitt anerkjent som selvstendig føderasjonssubjekt, adskilt fra Tsjetsjenia. Tatarstan, inngikk våren 1994 en bilateral avtale med Moskva om å slutte seg til Den russiske føderasjon.

Deretter gjenstod bare Tsjetsjenia i Nord-Kaukasus, som under ledelse av sin president Dzjokhar Dudajev krevde full politisk uavhengighet.

I desember 1994 rykket russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å styrte Dudajev-regimet og tvinge republikken tilbake i føderasjonen. Dudajevs styrker ytte imidlertid effektiv motstand. Etter langvarige kamper og en massiv mobilisering mot krigen innad i Russland ble Moskva sommeren 1996 nødt til å erkjenne nederlaget: De russiske troppene ble trukket ut av republikken og avgjørelsen av spørsmålet om Tsjetsjenias fremtidige status utsatt til 2001.

Kombinasjonen av fortsatt økonomisk nedgang og en upopulær krig tæret på Jeltsins popularitet. Ved parlamentsvalget i desember 1995 gjorde kommunistpartiet (KPRF) et solid comeback og ble klart største parti, mens Jeltsins nye støtteparti, Vårt hjem Russland, endte på en skuffende tredjeplass på partilisten. Kommunistenes leder, Gennadij Ziuganov, ble også Jeltsins argeste utfordrer ved det første russiske presidentvalget etter uavhengigheten, i juni 1996.

Til tross for synkende popularitet og lange sykefravær i de to årene forut for valget, lyktes det allikevel Jeltsin å hale seieren i land. Viktig for å forklare hvordan Jeltsin allikevel klare å hale seieren i land er for det første massiv støtte fra de såkalte oligarkene, bl.a. ved at to av dem, Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij kontrollerte de toneangivende tv-stasjonene, noe som sikret Jeltsin nærmest monopol på tv-dekning gjennom valgkampen. Andre valgomgang endte med at Jeltsin slo Ziuganov med 54 mot 40 prosent av stemmene.

President Jeltsins andre periode (1996–2000) var preget av hyppige sykefravær og stadige ommøbleringer i regjeringen. I mars 1998 avsatte Jeltsin Tsjernomyrdins regjering og utnevnte den relativt ukjente Sergej Kirijenko til ny statsminister. I forbindelse med sammenbruddet i russisk økonomi i august samme år ble Kirijenko sparket, og Jeltsin forsøkte i stedet å gjeninnsette Tsjernomyrdin.

På grunn av Statsdumaens motstand ble imidlertid til slutt utenriksminister Jevgenij Primakov utnevnt til ny statsminister i en nasjonal samlingsregjering.

Den tiltagende konflikten med Vesten rundt NATOs intervensjon i Kosovo-konflikten, manglende økonomiske resultater og en personlig konflikt mellom Jeltsin og Primakov førte til at sistnevnte ble avsatt allerede i mai 1999. Innenriksminister Sergej Stepasjin ble utnevnt til ny statsminister, men også han fikk en kort regjeringstid idet han ble avsatt allerede 9. august samme år. Deretter ble sjefen for den russiske føderale sikkerhetstjenesten (FSB), Vladimir Putin, utnevnt til statsminister – Russlands femte statsminister på halvannet år.

I september ble flere boligblokker sprengt i luften i Moskva og andre russiske byer. Russiske myndigheter var raskt ute med å anklage tsjetsjenske grupper for å stå bak, og iverksatte luftangrep mot påståtte tsjetsjenske terroristbaser. Angrepene utviklet seg snart til en regulær krig. I oktober 2000 rykket russiske styrker på ny inn i Tsjetsjenia. Selv om russiske myndigheter denne gang gradvis greide å vinne tilbake kontroll over republikken, pågår det fortsatt en geriljakrig i Tsjetsjenia. Konflikten har samtidig beveget seg fra primært å være en løsrivelseskonflikt til å bli dominert av militante islamistiske grupperinger med et dertil hørende spredningspotensial for Nord-Kaukasus som helhet.

31. desember 1999 trakk Jeltsin seg overraskende som russisk president og overlot makten til Vladimir Putin, som i henhold til grunnloven ble fungerende president. Putin hadde i løpet av kort tid bygd opp en stor personlig popularitet – ikke minst på grunn av sin tøffe linje i Tsjetsjenia.

«Putin-effekten» var utslagsgivende da presidentens støtteparti, denne gang kalt Enhet, ved dumavalget i desember 1999 gjorde det svært godt (for første gang etter 1991 ble det et flertall for presidenten i Statsdumaen), og ved presidentvalget i mars 2000 vant Putin med 53 prosent allerede i første valgomgang.

Putins uttalte mål var å gjenreise Russland som en internasjonal stormakt. Oppskriften for å nå målet var en fortsatt liberal økonomisk politikk kombinert med en resentralisering av politisk makt. Under Putins første presidentperiode bestod den politiske sentraliseringen særlig i at det regionale nivået – føderasjonssubjektene (regionene) – fikk sine individuelle handlingsrom kraftig beskåret. Dette skjedde blant annet ved at mer av skatteinntektene nå skulle gå til det føderale nivået, ved at nye føderale organer ble etablert på føderasjonssubjektnivå og ved at det ble opprettet «føderale kretser» med oppgave å samordne føderasjonssubjektenes politikk med presidentens politikk.

Også russiske medier merket den nye sentraliseringen. I løpet av kort tid kom for eksempel alle riksdekkende tv-kanaler igjen under direkte eller indirekte statlig kontroll, mens de Putin-kritiske medieoligarkene Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij gikk i eksil.

Godt hjulpet av en sterk økonomisk utvikling lyktes Putin i løpet av sin første presidentperiode å befeste sin stilling som Russlands ubestridte leder. Midlertidige tilbakeslag, som ubåten Kursks forlis i 2000 og gisselaksjonen i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002, svekket ikke dette bildet. Putins budskap om orden og maktkonsentrasjon representerte for mange en positiv kontrast til Jeltsin-epokens kaos og maktoppløsning.

Etter dumavalget i 2003 oppnådde Det forente Russland, Putins støtteparti, to tredels flertall i parlamentet, og i mars 2004 kvittet Putin seg med de siste medlemmene av Jeltsins tidligere innerste krets («familien») i forkant av presidentvalget, herunder statsminister Mikhail Kasianov. Heretter var regjeringen og presidentadministrasjonen dominert av Putins menn (først og fremst av de såkalte «siloviki», menn med bakgrunn innenfor sikkerhetssektoren). Ny statsminister ble Mikhail Fradkov.

Ved presidentvalget i mars 2004 vant Putin en overlegen seier med 71 prosent av stemmene i første valgomgang. Etter valget fortsatte Putin å styrke sentralmakten. I etterkant av gisselaksjonen i Beslan i september samme år iverksatte han flere viktige reformer, inkludert gjeninnføring av presidentutnevnte ledere på regionalt nivå, endringer i sammensetningen av Statsdumaen (innføring av rene listevalg) og opprettelsen av et alternativt «parlament», Samfunnskammeret, med representanter for det sivile samfunn. Samfunnskammeret og dets NGO-representasjon til tross, ble imidlertid Putin kraftig kritisert for å begrense friheten til det sivile samfunn.

Selv om man i Putins andre presidentperiode i det store og hele videreførte en liberal økonomisk politikk, har staten de senere år sikret seg stadig større kontroll over strategiske økonomiske sektorer, først og fremst energisektoren. I forbindelse med rettssaken mot Mikhail Khodorkovskij kjøpte for eksempel staten opp viktige deler av oljegiganten Yukos. Inntektene fra olje- og gassproduksjonen bidrog til betydelige overskudd på det russiske statsbudsjettet. I 2004 etablerte man et stabiliseringsfond for å redusere inflasjonspresset, og fra 2005 kanaliserte man deler av fondsmidlene inn i såkalte nasjonale prosjekter som fokuserer på Russlands mest akutte problemer: helsevesenet, utdanning og forskning, boligsektoren og landbruket.

I 2008 gikk Putins andre presidentperiode ut og ifølge grunnloven måtte han da tre tilbake. Putin stilte seg bak Forent Russlands kandidat, Dmitrij Medvedev, som ble valgt.

Under Medvedevs presidentperiode ble det igangsatt et storstilt moderniseringsprogram med sikte på å styrke den teknologiske utviklingen, og da særlig innen energieffektivisering, kjernekraft, IT, medisin, farmasi, romfart og telekommunikasjon.

Den internasjonale finanskrisen i 2008 rammet Russland sterkere enn mange andre land fordi oljeprisen også sank samtidig. Landet hadde imidlertid rukket å bygge opp store valutareserver. En tredel av disse ble brukt til å redde bankene og produksjonsbedrifter, og allerede i 2010 var den russiske økonomien i vekst igjen.

Medvedev sto nærmere en europeisk rettsstatstradisjon enn forgjengeren, som tok over som statsminister. Putin utøvde stillingen med så stor kraft at det ble snakket om et «tandemstyre» mellom president og statsminister. Ved valget i 2012 kunne Putin igjen stille opp, og vant. Medvedev ble statsminister.

Den russiske grunnloven tillater ikke gjenvalg av president mer enn én påfølgende gang, men etter én periode ute av embetet stilte Putin opp igjen i mars 2012 og vant i første valgomgang med 63,6 prosent.

Under Putins tredje presidentperiode markerte Russland seg som en egenrådig aktør på den internasjonale scenen, særlig i forbindelse med Ukraina-krisen og Syria-krisen. I 2014 ble Krimhalvøya annektert og innlemmet i Den russiske føderasjonen.

Utenrikspolitikken har vært konfliktfylt, med innlemmelsen av Krimhalvøya i Den russiske føderasjon i 2014, Russlands rolle i Ukraina-krisen og det militære engasjementet i Syria i 2015 som de mest kontroversielle.

Siden Putin tok over som president i mai 2012, har det vært en merkbar tilstramming av organisasjonsfriheten i landet, særlig rettet mot grupper som mottar økonomisk støtte fra utlandet og bruker midlene til politisk virksomhet. En lov fra 2012 fastslår at slike organisasjoner må erklære seg som «utenlandske agenter». Parallelt har myndighetene lagt seg på en mer uttalt konservativ linje i spørsmål som har med kultur og livsstil å gjøre.

I samband med dette ble det i 2013 vedtatt en lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelig informasjon. Positiv informasjon om homoseksualitet er blant det loven tar sikte på å beskytte mindreårige mot. Denne loven har vekket oppmerksomhet i utlandet og ulike protestaksjoner har vært satt i verk, blant annet rettet mot de olympiske vinterlekene i Sotsji i 2014. Homoseksualitet er lovlig i Russland.

Det ble gjennomført en rekke terroraksjoner rettet mot sivile. Bak stod ulike grupperinger med utspring i Nord-Kaukasus. Blant de verste på 2000-tallet er gisseltakingen i Dubrovka-teateret i Moskva (2002), i Beslan (2004), bombesprengningen på Moskva-metroen (2010) samt bombeattentatet på jernbanestasjonen i Volgograd i desember 2013. Særlig beryktede terrorister var Sjamil Salmanovitsj Basajev (1965–2006) og Doku Umarov (1964–2013).

Utover på 2000-tallet har fire store politiske partier utkrystallisert seg. Det dominerende partiet Forent Russland fungerer som et samordningsorgan for den politiske og økonomiske eliten og støttespiller for presidenten.

Det største opposisjonspartiet er det kommunistiske KPRF, som mer og mer framstår som et livsstilskonservativt velferdsparti med sterk patriotisk retorikk. Det høyrepopulistiske LDPR stemmer ofte sammen med Forent Russland. Partiet Rettferdig Russland har i økende grad klart å etablere seg som det sosialdemokratiske alternativet.

Svært omfattende og kompliserte regler for registrering av partier har gjort det mulig på regionalt nivå å hindre mindre partier å stille til valg. Dette har særlig rammet det liberale Jabloko og de liberalistiske småpartiene. Valgfusk har også vært påvist. Blant annet derfor finnes det en utenomparlamentarisk opposisjon, som særlig har støtte i de større byene. Den fikk økt oppslutning i forbindelse med anklagene om valgfusk ved valget til Statsdumaen i 2011 og ved presidentvalget i 2012.

Forretningsmannen og bloggeren Aleksej Navalnyj ble en lederskikkelse for denne bevegelsen. Han stilte til valg til borgermester i Moskva i 2013 og fikk 27 prosent av stemmene.

I august 1992 begynte man privatiseringen av statlig eiendom som ledd i overgangen til markedsøkonomi. Alle borgere fikk utdelt en privatiseringskupong (voucher) som kunne veksles inn i statlig eiendom. Den russiske privatiseringskampanjen er den raskeste og mest omfattende som noensinne er blitt gjennomført: I løpet av 3,5 år gikk den ikke-statlige andelen av BNP fra nær null til 70 prosent. Prosessen forløp imidlertid langt fra uproblematisk. Voucherprivatiseringen tilførte ikke staten ny kapital og statskassen var bunnskrapt.

Neste fase av privatiseringen, perioden 1995–1996, ble derfor kjent som «lån for aksjer»: Russiske myndigheter lånte penger av private aktører mot sikkerhet i statlig eiendom. Når lånene, som hadde svært kort løpetid, forfalt, ble aksjene overdratt til långiverne. «Lån for aksjer»-privatiseringen la grunnlaget for at en liten gruppe av næringslivsledere, de såkalte oligarkene, i løpet av kort tid kunne bygge opp enorme formuer.

Statens økonomiske problemer fortsatte utover i 1990-årene med stadig fallende BNP og utilstrekkelig skatteinngang. For å dekke løpende utgifter begynte myndighetene å utstede kortsiktige statsobligasjoner med høy rente. Obligasjonene ble innløst gjennom utstedelse av nye statsobligasjoner. Denne politikken, kombinert med Asia-krisen høsten 1997, som førte til fallende priser på olje, gass og metaller på det internasjonale markedet, kastet Russland ut i en akutt krise i august 1998. 17. august måtte den russiske staten erklære seg midlertidig betalingsudyktig og slippe rubelkursen fri, noe som førte til en kraftig devaluering. Krisen førte til investorflukt og at store deler av den russiske middelklassen ble utradert.

På lengre sikt hadde imidlertid augustkrisen en positiv innvirkning på russisk økonomi. Devalueringen ga russiskproduserte varer et konkurransemessig fortrinn i forhold til importvarer. I tillegg fikk økonomien drahjelp av prisutviklingen på det internasjonale energimarkedet. Russisk økonomi kom seg derfor overraskende fort etter augustkrisen. Mens det i perioden 1991–1998 skjedde et betydelig fall i BNP og i russisk produksjon, kunne man etter 1999 notere en sterk og vedvarende vekst i økonomien.

Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, og energi står for om lag 55 prosent av russisk eksport. Rekordhøy oljepris har ført til et betydelig overskudd på handelsbalansen. Russiske myndigheter har de senere årene sikret seg større kontroll over energisektoren gjennom en aksjemajoritet i gassmonopolet Gazprom og oppkjøp av oljeselskaper. Staten kontrollerer også rørledningssystemet for eksport, og har ved flere anledninger vist at man er villig til å bruke energieksporten som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Den politiske og sosiale stabiliseringen som fulgte etter valget av Putin som president i 2000 har vært kombinert med høye råvarepriser. Russland har opplevd vekst, og det offentlige har kunnet øke budsjettene til samferdsel, skole, helse og kultur uavbrutt gjennom 2000-tallet. En del av forfallet siden 1980- og 1990-årene er rettet opp, men det er fremdeles store befolkningsgrupper som ikke tar del i velstandsutviklingen, og da særlig på landsbygda. Arbeidstakerrettighetene er svært lite omfattende, og mye tyder på at veksten er i ferd med å avta.

Russland benyttet oppgangen i økonomien til å kvitte seg med mye av statsgjelda og ble dermed mer uavhengig av Det internasjonale pengefondet (IMF).

Den internasjonale finanskrisen rammet Russland i 2008–2009, men gjorde mindre skade enn fryktet. Dette skyldes et stabiliseringsfond som var blitt opprettet i 2004 og som kunne dekke underskudd i statsbudsjettet.

Selv om Russland har hatt et økonomisk oppsving siden 2000, og svært mange har fått merkbart bedre råd, står landet overfor noen utfordringer. Produksjon og eksport er fremdeles svært avhengig av visse råvarer, særlig olje og gass. Dermed blir Russland sårbar for prissvingninger. Til gjengjeld har Russland svært store reserver, og takket være sin geografiske plassering, rår landet over rørledningssystemer til store forbrukerland i Asia og Europa.

Fallende oljepriser, innføring av sanksjoner i forbindelse med Ukraina-krisen og store militærutgifter, blant annet på grunn av engasjementet i Syria-krisen, har gått sterkt ut over russisk økonomi.

Etter 1991 overtok Russland Sovjetunionens plass i det internasjonale samfunn, blant annet i FN. Innledningsvis var russisk utenrikspolitikk sterkt pro-vestlig orientert med vekt på tett samarbeid for å løse regionale og globale utfordringer. Gradvis skjedde det imidlertid en reorientering i retning av større vektlegging av russiske nasjonale interesser. Det endelige bruddet med den såkalte «atlantisismen» kom med skifte av utenriksminister i 1996 fra Andrej Kozyrev til Jevgenij Primakov. Under Primakov søkte Russland i stedet å bygge ulike allianser med land som Kina og India (kjent som «multivektorpolitikk») for å skape en motvekt til amerikansk supermaktshegemoni.

Selv om Russland i desember 1994 sluttet seg til NATOs Partnerskap for fred, var russiske myndigheter skeptisk til NATO som ny felleseuropeisk sikkerhetsorganisasjon og ikke minst en utvidelse av NATO til tidligere warszawapaktmedlemmer. I forkant av NATO-utvidelsen i 1997 ble det derfor inngått en samarbeidsavtale mellom Russland og NATO for å dempe den russiske bekymringen for å bli isolert i europeisk sikkerhetspolitikk.

Dette forhindret allikevel ikke en alvorlig krise i forholdet mellom Russland og NATO i 1999. Under krigene på Balkan i 1990-årene hadde Russland fremstått som en diplomatisk støttespiller for serberne. Da NATO våren 1999 besluttet å gripe inn militært i Kosovo-konflikten, førte dette til at Russland frøs samarbeidet med organisasjonen.

Den russiske skepsisen til en utvidelse av NATO fant ingen parallell i forholdet til EU. En partnerskaps- og samarbeidsavtale mellom Russland og EU trådte i kraft i 1997. Også forholdet til USA forble i det store og hele godt gjennom 1990-årene trass i NATO-skepsis og Primakovs multivektorpolitikk.

Skifte av president i 1999/2000 førte til nye initiativ i utenrikspolitikken. Vladimir Putins målsetning var å reetablere Russland som internasjonal stormakt. Til tross for begrenset utenrikspolitisk erfaring, lyktes det han å etablere gode relasjoner til sentrale vestlige ledere. Etter terrorangrepet 11. september 2001 var han raskt ute med å støtte opp om den internasjonale kampen mot terror (blant annet gjennom å akseptere amerikanske baser i Sentral-Asia), og i forkant av en ny runde med NATO-utvidelser i 2002 ble NATO–Russland-rådet etablert. I forholdet til EU ble det i 2003 lansert fire felles rom for strategisk utvikling av samarbeidet (henholdsvis økonomi, innenriks- og justisspørsmål, ekstern sikkerhet og utdanning/vitenskap/kultur).

I takt med at Russland opptrådte med stadig større selvsikkerhet på den internasjonale arena, ble imidlertid forholdet til Vesten, og primært USA, mer anstrengt. Dette skyldtes blant annet uenighet om invasjonen av Irak i 2003 og sanksjoner overfor Iran i 2006.

Russland har på 2000-tallet hatt et komplisert forhold til Ukraina. Landene er tett knyttet til hverandre økonomisk, språklig, kulturelt og historisk, men hvor tett integrert de to landene skal være politisk, utgjør en dyp skillelinje i ukrainsk politikk. Det har vært et utbredt ønske i Ukraina om å søke vestover mot EU. Uenigheten har dreid seg om hvorvidt dette kan kombineres med et tett forhold til Russland eller ikke. De to retningene har vekslet om å vinne de ukrainske valgene gjennom 2000-tallet.

Den russiske linjen har vært å opprettholde den tette integrasjonen blant annet ved å motarbeide ukrainsk tilnærming til EU. Forholdet mellom de to landene nådde et foreløpig bunnpunkt i forbindelse med «Oransjerevolusjonen» i 2004, da vestvendte politikere kom til makten i Kiev. Russland reagerte med å erklære at de ville innføre internasjonal markedspris på gass solgt til Ukraina, noe som ville bety en dramatisk økning fra det gjeldende prisnivået, som var basert på en avtale inngått etter oppløsningen av Sovjetunionen (se nedenfor om Gasseksporten). Russland bekymret seg også over muligheten for at Ukraina kunne komme med i NATO. Den viktige russiske svartehavsflåten ligger på Krim på grunnlag av en avtale mellom de to landene.

Også mer symbolske spørsmål er i fokus i forholdet mellom Russland og Ukraina. I Russland er minnet om seieren i andre verdenskrig – Den store fedrelandskrigen – grunnleggende fordi den skaper samhold og en følelse av at Russland har en misjon. Selv om ukrainerne var blant de sovjetiske folkeslagene som bidro mest til denne seieren, var det i Ukraina også grupper som benyttet anledningen til å slåss mot sovjetmyndighetene, ofte i samarbeid med de nazi-tyske okkupantene. Disse gruppene sto bak omfattende etnisk rensing i områdene de kontrollerte, noe som hovedsakelig rammet polakker og jøder. Stepan Bandera (1909–1959) er den mest kjent lederen for disse gruppene. Når det i Ukraina reises statuer og utgis frimerker med Bandera, reageres det i Russland og i deler av Ukraina med fascismebeskyldninger. Bandera-kultusen i Ukraina omfatter de partiene som regnes som pro-europeiske.

Russland har støttet den syriske regjering og president Bashar al-Assad under borgerkrigen i Syria fra 2011. Støtten har dels vært politisk, blant annet med motstand mot internasjonale tiltak i FNs sikkerhetsråd; dels økonomisk og militært. Syria var Sovjetunionens siste allierte i Midtøsten, og Russland valgte å videreføre forbindelsen blant annet for å opprettholde sin eneste marinebase ved Middelhavet, Tartus-basen. Denne ble brukt da Russland høsten 2015 gikk militært inn i krigen, offisielt for å bekjempe Den islamske staten (IS) og andre jihadister. Det ble også etablert en russisk flystasjon i Syria. Russlands politikk i Syria har tatt sikte på å etablere en orden der Russland sammen med USA, Iran og Tyrkia spiller en hovedrolle i Midtøsten.

Siden oppløsningen av Sovjetunionen har Russland solgt gass til langt under markedspris til de tidligere sovjetrepublikkene. I 2005 begynte Russland å kreve betaling som lå nærmere markedsprisen. Ukraina skulle for eksempel gå fra å betale 160 US dollar per 1000 kubikkmeter til 230 US dollar, mens markedsprisen lå på 250 dollar. Til gjengjeld skulle Ukraina få bedre betalt enn før for å la de russiske rørledningene til EU-landene gå over eget territorium.

Prisøkningene førte til en krise i forholdet mellom Russland og Ukraina. Den russisk-ukrainske gass-striden ble fulgt med årvåkenhet i EU ettersom 80 prosent av Russlands gasseksport til EU-landene gikk over ukrainsk territorium. Det kom til enighet mellom partene med hjelp av generalsekretær i EU-rådet Javier Solana. Striden om priser og leveranser blusset opp igjen i 2008, men de to landenes daværende statsministere, Vladimir Putin og Julija Tymosjenko, kom fram til en avtale. Året etter gjorde president Dimitrij Medvedev og den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj en avtale om 30 prosent reduksjon i gassprisen mot at Ukraina forlenget avtalen om den russiske flåtebasen på Krimhalvøya.

Gassrørledningen Nord Stream ble ferdigstilt i 2011. Denne ledningen går direkte mellom Russland og Tyskland på bunnen av Østersjøen, og har gjort gassleveransene mindre sårbare for politiske uoverensstemmelser mellom Russland og de tradisjonelle transittlandene.

• Oversikt over Russlands historie
• Russlands politiske system
• Statsoverhoder i Russland