Ruhr-området

Ruhr-området dekker et areal på 4436 kvadratkilometer, noe som gir en befolkningstetthet på 1156 innbyggere per kvadratkilometer (2022). De mer enn 50 større og mindre byene brer seg utover så store arealer at de har nærmest vokst sammen til et kjempemessig industrielt bykompleks. Den nesten sammenhengende bebyggelsen strekker seg også videre sørover via Düsseldorf og Köln til Bonn, og utgjør til sammen storbyregionen Rhein–Ruhr med over ti millioner innbyggere.

Den felles, regionale planleggingsorganisasjonen Regionalverband Ruhr står ansvarlig for utarbeidelsen av hovedretningslinjene for arealanvendelsen på tvers av kommunene i Ruhr-området. Store arealer og bygningsmasser som tidligere ble brukt til industriproduksjon, er blitt frigjort til blant annet nyetableringer, fritidstilbud, gallerier, parker og museer som dokumenterer industrihistorien. Til tross for at industrianlegg og bebyggelse dekker mye av arealet, utgjør ulike grøntområder likevel en betydelig del: Hele to tredeler av delstatens flateinnhold består av skog, eng, åker og beitemark. I tillegg kommer over 4000 parker og om lag 600 kolonihager.

Ruhr er særlig kjent for tungindustri og gruvedrift basert på rike kullfelter, men har gjennomgått store strukturendringer de siste tiårene. Ruhr-Universität Bochum ble, som det første universitetet i Ruhr-området, opprettet i 1965, og flere etableringer fulgte på 1960- og 1970-tallet. De nye universitetene var med på å legge grunnlaget for en fremtid der forskning, utvikling og moderne teknologi kunne overta etter hvert som de tradisjonelle næringene ble redusert.

Mens utvinning av steinkull er et avsluttet kapittel, er jern- og stålverkene fortsatt viktige for regionen. Av Tysklands samlede produksjon av råstål, cirka 37 millioner tonn (2022), blir om lag en tredel produsert i Ruhr-området. Fremstilling av stål foregår nå utelukkende i Duisburg. Området har også betydelig kjemisk, maskinteknisk og elektroteknisk industri. For øvrig har Ruhr-området i dag et moderne og variert næringsliv, der konsulentvirksomhet og ulike tjenesteytende næringer spiller en stadig større rolle.

Det grønne skiftet (Energiewende) med gradvis overgang til fornybare energikilder, stiller en betydelig, tett befolket industrilokasjon som Ruhr-området overfor store utfordringer. De vedtatte klimamålene på nasjonalt nivå tilsier at Tyskland skal være klimanøytralt innen 2045, noe som forutsetter en massiv utbygging av blant annet vind- og vannkraft, solenergi, jordvarme (geotermisk energi) samt redusert energiforbruk gjennom energisparing og – effektivisering. Det søkes etter måter å gjennomføre det grønne skiftet på som samtidig styrker regionen økonomisk, uten at det svekker sosiale forhold.

Ruhr-området har et særdeles tett nettverk av veier og jernbanelinjer. Det er stor pendlertrafikk mellom Ruhr-byene; svært mange jobber eller studerer i andre byer enn der de bor. Mange nasjonale motorveier både i nord/sør- og øst/vest-retning knytter området sammen med resten av landet og kontinentet. Det offentlige transportsystemet er godt utbygd. Lokale og innenbys transportsystemer, flere med egne T-baner, suppleres av en rekke regionale, nasjonale og internasjonale jernbaneforbindelser.

Duisburg har Europas største innlandshavn. Vannveiene med Rhinen samt kanalene Wesel-Datteln, Datteln-Hamm, Rhein-Herne og Dortmund-Ems forbinder Ruhr-området med kysten og betydningsfulle europeiske havner.

Elven Ruhr er områdets viktigste vannforsyningskilde, og er et tilløp til Rhinen. Den nederste strekningen (Duisburg–Mühlheim, en strekning på 41 kilometer) er farbar for skip på opptil 1700 tonn. Videre har elven mange demninger. Ruhr kommer fra Sauerland i Westfalen, renner gjennom Ruhr-området forbi Essen og munner ved Duisburg-Ruhrort. Elven er 235 kilometer lang med et nedbørfelt på 4500 kvadratkilometer.

Flyplassen i Dortmund, som betjener om lag 2,6 millioner passasjerer (2022) og 6500 tonn gods årlig (2018), er den eneste av en viss betydning i Ruhr-området. Regionen benytter seg i stor grad av de nærliggende lufthavnene Köln-Bonn og fremfor alt Düsseldorf.

I 2010 var Ruhr-området europeisk kulturhovedstad under mottoet «endring gjennom kultur, kultur gjennom endring». Strukturendringene området har gjennomgått, gjenspeiles i kulturtilbudet. Den sykkelvennlige turistruten Route der Industriekultur er et nettverk av de mest turistvennlige industrikulturhistoriske stedene, utsiktspunktene og minnesmerkene. Blant de tallrike museene viet disse tradisjonene er Deutsches Bergbau-Museum i Bochum, som er verdens største gruvemuseum, kanalmuseet Museum der Deutschen Binnenschifffahrt i Duisburg, arbeidslivsmuseet DASA i Dortmund og den tidligere steinkullgruven Zeche Zollverein i Essen. Området har også mange kunstmuseer, flere av høy kvalitet. Det mest kjente er Museum Folkwang i Essen.

Det er operascener i Dortmund, Duisburg, Essen, Gelsenkirchen og Hagen, samt flere konserthus. Ruhr-områdets mest kjente teatre befinner seg i Bochum, Essen og Oberhausen. Særlig kjent er Schauspielhaus Bochum, som har vært ledet av store navn i teaterbransjen, som Peter Zadek (1972–1979) og Claus Peymann (1972–1986), den senere teatersjefen for Burgtheater i Wien.

Ruhr-området huser også en rekke kulturfestivaler. Hvert år i august og september finner Ruhrtriennale sted, en bredt anlagt festival for blant annet musikkteater, dans, musikk og billedkunst.

Ruhr-området er også kjent for sine mange tradisjonsrike fotballklubber og en særlig sterk fotballpatriotisme. Bundesliga-klubbene (2023/2024) Borussia Dortmund, Schalke 04 og VfL Bochum, delvis eid av medlemmene selv, er blant de største og mest suksessrike klubbene. Borussia Dortmund og Schalke 04 har over 150 000 medlemmer hver, VfL Bochum cirka 20 000 (2022).

De viktigste byene i Ruhr-området vokste alle frem som handelsbyer i middelalderen langs den gamle vest–østgående handelsveien, Hellweg. Den industrielle utviklingen av Ruhr fulgte i kjølvannet av åpningen av det store kullfeltet i 1840-årene. Ruhr-området hadde på slutten av 1800-tallet blitt det økonomiske tyngdepunktet i Tyskland, til tross for at området lå i utkanten av riket, langt fra det politiske og kulturelle sentrum i Berlin. Mellom 1923 og 1925 var Ruhr-området besatt av franske og belgiske tropper som sikkerhet for at krigsskadeerstatningene etter første verdenskrig ble betalt.

Under andre verdenskrig ble området utsatt for voldsomme bombeangrep fra de allierte. Ved krigens slutt i 1945 var riktignok betydelige deler av industrianleggene ennå intakt, men store områder lå i grus. Etter krigen var kullgruvene og tungindustrien under vestmaktenes kontroll, og det ble satt i gang en omfattende demontering av krigsrelevante fabrikkanlegg. Denne ble innstilt i 1949, men kontrollen av tungindustrien fortsatte til 1952, etter at Frankrike gjennom Schuman-planen hadde tatt initiativ til å innordne Ruhr-området under Det europeiske kull- og stålfellesskapet.

Ruhr-området ble fullstendig gjenoppbygd og beholdt en nøkkelposisjon som industrielt tyngdepunkt i Europa. En dyptgripende kullkrise på 1950-tallet og stålkrise på 1970-tallet førte til betydelige økonomiske og sosiale problemer, men fremskyndte samtidig den kompliserte prosessen med å tilrettelegge for strukturendringene som skulle komme. I 2018 ble den siste aktive steinkullgruven, Prosper-Haniel i Bottrop, lagt ned.

• Tyskland
• industri
• økonomi og næringsliv i Tyskland

• Tysklands geografi

• Regionalverband Ruhr
• Kulturfestivalen Ruhrtriennale