Richard Strauss

De strenge klassiske idealene som Strauss ble oppdratt av, resulterte i at han i ungdomsårene holdt seg til klassiskerne og romantikerne frem til og med Brahms. Til å begynne med var han helt avvisende til de nytyske komponistene Berlioz, Liszt og Wagner. Denne strengt klassiske oppdragelsen kom til å få stor betydning for hans utvikling, og han fremholdt alltid senere for unge komponister verdien av et grundig studium av klassikerne. Frem til fantasien Aus Italien er det denne klassiske holdningen som kommer tydelig frem i hans første komposisjoner.

I 1880 fikk Strauss fremført sin første symfoni ved hofforkestret dirigert av Herman Levi (1839–1900), og i 1881 ble hans strykekvartett fremført ved en konsert i München bare 16 år gammel. Hans fiolinkonsert i D-dur ble fremført i Wien 1882, og i 1884 bestilte dirigenten Hans von Bülow et verk for 13 blåserinstrumenter, Suite i B-dur, et verk som Bülow innbød Strauss til selv å uroppføre som dirigent. 20 år gammel hadde Strauss dermed fått oppleve at to av Tysklands ledende dirigenter, Levi og von Bülow, hadde hjulpet frem hans musikk. Av kammermusikk komponerte Strauss årene 1880–1887 også en cello-sonate, en klaverkvartett og en fiolinsonate.

Med den symfoniske fantasien Aus Italien opus 16 fra 1886 og det symfoniske diktet Macbeth fra samme år merker man de første tegnene til at Strauss' musikk omformes. Han søker seg mot det symfoniske diktet og den radikale romantikkens programmusikk. Programmusikken har to typer, den første kalt den stemningsmessige eller den filosofiske programmusikken, der man finner generelle ideer og følelser. Et eksempel er Franz Liszts Les Préludes, uten forsøk på å imitere konkrete fenomener. Blant de stemningsmessige symfoniske diktene finner man Tod und Verklärung fra 1889, Till Eulenspiegels lustige Streiche fra 1895, Also sprach Zarathustra i 1896 og Don Quixote fra 1897.

I Tod und Verklärung finner man temaer og harmonier fulle av ekte, spontane og varme følelser sammen med sterke dramatiske kontraster. Formen kan enklest forstås som en fri sonate-allegrosats med en langsom introduksjon med en hymnelik epilog. Till Eulenspiegels lustige Streiche regnes som favoritten blant de symfoniske diktene. Strauss skapte et storartet komisk uttrykk i dette verket, fullt av melodisk tematikk som den dag i dag stadig har beholdt sin friskhet. På grunn av de utallige versjonene som temaene i dette symfoniske diktet har, kan formen oppfattes som rondolignende. Tematikken får stadig nye forkledninger – ikke minst viser Strauss en utrolig oppfinnsomhet hva gjelder instrumentasjonen. Ingen andre av de symfoniske diktene viser lignende spontanitet som Till Eulenspiegels lustige Streiche.

Also sprach Zarathustra er en musikalsk kommentar til Friedrich Nietzsches berømte filosofiske roman. Selv om det symfoniske diktet er oppdelt i samme avsnitt som i Nietzsches bok, er ikke Strauss' verk et forsøk på å beskrive et filosofisk system i musikk. Han anvendte i stedet Nietzsches ideer som stimulans for sin musikalske fantasi. Verket har en tett polyfoni med en form full av fri fantasi og er et av de vanskeligst tilgjengelige av Strauss' symfoniske dikt. Annerledes da med Don Quixote som er en ren komedie, en instrumental dramatisering av Miguel de Cervantes Saavedras eventyrnovelle.

Mens den filosofiske programmusikken fremfor alt ville gi uttrykk for det subjektivt følelsesmessige i et dikt, gir Strauss i noen andre verk en helt realistisk skildring av musikken – et deskriptivt naturalistisk tonemaleri – som i Don Juan i 1889, Ein Heldenleben i 1898 og Sinfonia domestica i 1903.

Don Juan regnes som hans første modne verk, og er et energisk malende symfonisk dikt med en glittrende orkestrering. Ein Heldenleben er et selvbiografisk verk – et stilistisk klimaks av gigantisk nærmest etter-romantisk verk i episk stil og orkestrering. Verket latterliggjør Strauss’ kritikere på en trassig og utfordrende måte. Kritikerne gis et kakafonisk uttrykk, mens hans egne storslagne triumfer gis i form av sitater fra tidligere verk.

Sinfonia domestica er også selvbiografisk, men ikke episk, derimot idyllisk i uttrykket. Komponisten tegner et fredelig og landlig familieliv. Eine Alpensinfonie er fra 1915 og er også romantisk programmusikk, men man regner at Strauss' symfoniske periode ikke egentlig varer lenger enn frem til 1903.

De symoniske diktene ble avløst av operaene, og Strauss' opera-dramatiske kunst ble kombinert med det store symfoniske orkesteret. Det er som om Strauss' symfoniske uttrykk krevde ord og tekst i tillegg til musikk. Operaene begynte med Guntram og Feuersnot i 1901. De symfonisk inspirerte scenene og de store monologene i Guntram peker mot de to neste operaene: Salome komponert i 1903–1905 og Elektra i 1906–1908. Begge operaene skandaliserte et borgerlig publikum på begynnelsen av 1900-tallet: Salome ved sitt tekstlige innhold, Elektra ved sitt musikalske innhold. Salomes lumre og trykkende harmonikk og Elektras kakofoniske harmonier har imidlertid mildnet og dempet uttrykket gjennom årene.

Mens Salome og Elektra er enakters operaer med et svært dystert og mørkt innhold, slår Strauss over i treakters-operaen Der Rosenkavalier med en glitrende libretto av Hugo von Hofmannsthal i 1911. Operaen er Strauss' mest elegante, full av stilfull erotikk, sart og fintfølende i uttrykket. Dette er Strauss' store mesterverk på operaens område. Salome og Elektra er et forsøk på å frigjøre seg fra Wagner, men med Der Rosenkavalier nærmer seg han plutselig Wolfgang Amadeus Mozart.

Etter dette fulgte blant andre Ariadne auf Naxos (1912), Die Frau ohne Schatten (1917), Intermezzo (1928), Arabella (1933) og Daphne (1938).

Strauss' verk viser enestående herredømme over de musikalske midlene. Verkene skapes med litt kjølig, tydelig og kalkulert intelligens, paret med betydelig mot, fantasi og innsiktsfullhet. Man har bebreidet ham for at hans ideer, først og fremst de melodiske, ikke alltid er like overbevisende. Det hender at han bare makter det alminnelig søtladne når han i virkeligheten forsøker å nå det sublime.

• Symfoni i d-moll, 1880
• Symfoni i f-moll, 1883–1884
• Serenade, op. 7, 1881
• Suite i B-dur, 1884
• Metamorphosen, 1945

• Violinkonsert i d-moll, op. 8, 1880–1882
• Hornkonsert nr 1 i Ess-dur, op. 11, 1882–1883
• Hornkonsert nr 2 i Ess-dur, 1942
• Oboekonsert, 1945–1946
• Romance for cello og orkester, 1883
• Burlesk for klaver og orkester, 1886–1890

• Fiolinsonate i Ess-dur, op. 18, 1887
• Cellosonate i F-dur, op. 6, 1880–1881
• Klaverkvartett i c-moll, 1883–1885

• Aus Italien, op. 16, 1886
• Don Juan, op. 20, 1888
• Macbeth, op. 23, 1886–1888
• Tod und Verklärung, op. 24, 1888–1889
• Till Eulenspiegels lustige Streiche, op. 28, 1894–1895
• Also sprach Zarathustra, op. 30, 1895–1896
• Don Quixote, op. 35, 1896–1897
• Ein Heldenleben, op. 40, 1897–1898
• Symfonia Domestico, op. 53, 1902–1903
• Eine Alpensinfonie, op. 64, 1911–1915

• Guntram, op. 25, libretto av komponisten, 1887–1893
• Feuersnot, op. 50, libretto av Ernst von Wolzogen, 1900–1901
• Salome, op. 50, libretto av Hedwig Lachmann etter Oscar Wilde, 1904–1905
• Elektra, op. 58, libretto av Hugo von Hofmannsthal, 1906–1908
• Der Rosenkavalier, op. 59, libretto av Hugo von Hofmannsthal, 1909–1910
• Ariadne auf Naxos, op. 60, libretto av Hugo von Hofmannsthal / Molière, 1911–1912
• Die Frau ohne Schatten, op. 65, libretto av Hugo von Hofmannsthal, 1914–1918
• Arabella, op. 79, libretto av Hugo von Hofmannsthal, 1930–1932
• Die schweigsame Frau, op. 80, libretto av Stefan Zweig/Ben Johnson, 1933–1934
• Daphne, op. 82, libretto av Joseph Gregor, 1936–1937
• Die Liebe der Danae, op. 83, libretto av Joseph Gregor / Hugo von Hofmannsthal, 1938–1940
• Capriccio, op. 85, libretto av Clemens Krauss, 1940–1941

• Acht Lieder aus Letzte Blätter, op. 10, 1885
• Zueignung, op. 10 nr. 1, 1885
• Allerseelen, op. 10 nr. 8, 1885
• Ruhe, meine Seele!, op. 27 nr. 1, 1894
• Cäcilie, op. 27 nr. 2, 1894
• Morgen, op. 27 nr. 4, 1894
• Traum durch die Dämmerung, op. 29 nr. 1, 1895
• Vier letzte Lieder, 1948