Reassuransetraktaten

Avtalen var et viktig element i rikskansler Otto von Bismarcks diplomatiske politikk for å sikre den tyske posisjonen i Europa etter at Tyskland hadde blitt samlet til et rike i årtiene før. Spesielt viktig var det for ham å unngå at Tyskland ble fanget i en tofrontskrig mellom vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) i vest og keiserriket Russland i øst.

Traktaten ble foreslått av russiske diplomater etter at trekeiserforbundet kollapset på grunn av konkurranse mellom Østerrike-Ungarn og Russland om kontroll på Balkan.

Russland hadde fra før av en bindende allianse med Frankrike, og Tyskland hadde det samme med Østerrike-Ungarn. Reassuranseavtalen var en garanti om de ikke ville følge sine allierte i en angrepskrig.

Med andre ord, om Frankrike startet en krig mot Tyskland, kom ikke Russland til å også erklære krig. Hvis Østerrike-Ungarn gjorde det samme mot Russland, ville Tyskland forholde seg nøytral. På toppen av dette fikk Russland frie tøyler til å knytte nylig selvstendige Bulgaria tettere til seg, og til å angripe det osmanske riket i Bosporus og Dardanellene – uten at tyskerne ville intervenere.

Da Bismarck ble fjernet fra sin stilling av keiser Wilhelm 2 i 1890, bad den russiske regjeringen om en fornyelse av traktaten. Den nye rikskansleren, Leo von Caprivi, nektet imidlertid å gå med på dette, en beslutning som har blitt sterkt kritisert i ettertid.

Slutten på reassuransetraktaten var et viktig steg i diplomatiet som ledet til første verdenskrig. Når garantien fra Tyskland forsvant, økte faren for at landet automatisk ville følge sine svakere allierte in Østerrike-Ungarn i en krig mot Russland. Russiske myndigheter hadde fra da av ikke noe annet alternativ enn å knytte seg tettere til alliansen med Frankrike. Fra reassuransens slutt i 1890 hardnet derfor frontene mellom stormaktsalliansene i Europa.

• trekeiserforbundet
• Tysklands historie
• Russlands historie