Plancks konstant

Plancks konstant har blitt beregnet av CODATA med en viss grad av usikkerhet, men under et møte 16. november 2018 vedtok Generalkonferansen for mål og vekt (CGPM) at Plancks konstant skal fastsettes med en eksakt verdi. Dette ble gjort for at definisjonene av grunnenhetene i SI-systemet kan knyttes til fysiske konstanter istedenfor til internasjonale prototyper, som har vært vanlig tidligere. På grunnlag av CODATAs justerte verdi fra 2017 er Plancks konstant nå fastsatt til:

• h = 6,626 070 15 · 10^–34 J·s (eksakt)

Siden masse og energi er ekvivalente størrelser, har CGPM vedtatt at grunnenheten kilogram skal defineres med utgangspunkt i Plancks konstant. Den nye definisjonen av kilogram ble gjeldende fra 20. mai 2019.

Plancks konstant ble først innført av Max Planck i 1900. Han viste at den minste energi, E, som sendes ut ved elektromagnetisk stråling med en bestemt frekvens, ν, var gitt ved E = h·v (se Plancks strålingslov).

Størrelsens fundamentale karakter viste seg ved at Albert Einstein i 1905 fant den samme relasjonen ved studiet av den fotoelektriske effekt, og Niels Bohr i 1913 i sin atomteori. Arthur Holly Compton viste i 1923 at sammenhengen mellom bølgelengden λ og bevegelsesmengden p for en partikkel var gitt ved p·λ = h.

I Heisenbergs usikkerhetsrelasjon opptrer h som en grense for målenøyaktigheten av produktet av to komplementære størrelser.

Etter forslag fra den britiske fysikeren Paul Adrien Maurice Dirac blir Plancks konstant ofte erstattet av størrelsen ℏ (leses «h-strek») = h/2π, som er elementærkvantet for spinn (bevegelsesmengdemoment). Denne størrelsen blir ofte kalt for Diracs konstant eller den reduserte Planck-konstanten.

• kvant
• kvantefysikk
• Plancks strålingslov
• foton