Pierre-Auguste Renoir

Motivene er gjerne idylliske, men Renoirs kunst var likevel revolusjonerende både i teknikk og uttrykk. Som andre impresjonister gikk han vekk fra den klassiske kunstens dempede koloritt og skjematiske oppbygging. I stedet malte han med sterke, lysende farger og fant motiver i sin egen samtids Paris. Renoirs bilder skildret det moderne bylivet, overklasse og arbeiderklasse, hverdagsscener og sosietetsliv, landskapsskildringer, portretter og kvinneakter.

I løpet av en lang og svært produktiv karriere endret Renoir malerstil flere ganger. Han ble etterhvert svært opptatt av italiensk renessansekunst og barokkens mestere, og trakk seg ut av impresjonistmiljøet. Fra denne perioden av var det linjeføring og form som interesserte han mest, men vi ser fortsatt tydelige spor av impresjonisme i hans senere verker.

På sine eldre dager ble Renoir hardt rammet av revmatisme. Likevel mistet han ikke verken mot eller ambisjoner og fortsatte å male lysende, fargesterke bilder til det siste. I tillegg til malerier laget han også skulpturer med hjelp fra assisterende kunstnere.

Renoir inspirerte kunstnere som Pablo Picasso og Henri Matisse og sees gjerne som den siste store skildreren av den ideelle sanselige kvinneskikkelsen, med forbilder i Rafael, Peter Paul Rubens og Jean Auguste Dominique Ingres' kunst. Han er representert ved Nasjonalgalleriet i Oslo med maleriet Etter badet (1885), skulpturen Den seirende Afrodite og relieffet Paris' dom, begge fra 1916.

Renoir ble født i Limoges 25. februar 1841. Faren jobbet som skredder, og da Pierre Auguste var 14 år, flyttet familien til Paris, der faren håpet å finne mer arbeid. Renoir ble tatt opp som lærling i et firma som spesialiserte seg på porselensmaling. Porselenet ble dekorert med små blomster, idylliske landskapsscener, og ikke minst profilen til Marie Antoinette, som var svært populær. Det var under tiden i dette firmaet at grunnlaget for Renoirs lysende, nesten perlemorsskimrende malerstil ble dannet. Delikate overganger og porselenslignende glatthet ble senere et av Renoirs varemerker.

Han ble også påvirket av rokokkokunstens følsomme og sanselige fremstillinger av kvinner, stoffer og blomster, slik vi ser hos kunstnere som Jean-Honoré Fragonard og François Boucher. Med en unik sans for form og farge utmerket Renoir seg i porselensfirmaet.

Som direkte følge av den andre industrielle revolusjonen, mistet Renoir jobben, da det nå ble mulig å trykke motiv rett på porselenet. Den unge kunstneren begynte å dekorere vifter og kirkebannere i stedet. I pauser og på fritiden var han innom Louvre-museet for å male etter antikke skulpturer og beundre verk av de store mesterne. Renoirs talent ble raskt videreutviklet da han i 1862 ble tatt opp i kunstneren Charles Gleyres' studio på det prestisjefylte École des Beaux-Arts. Her studerte han til 1864.

Gjennom undervisningen ble han god venn med Claude Monet, Frédéric Bazille og Alfred Sisley. Monet var spesielt viktig for Renoir, både som venn og kollega. Sammen begynte de alle snart å male i Fontainebleau-skogen, og sommeren 1869 malte Renoir og Monet ved La Grenouillère – et rekreasjonsområde utenfor Paris med båt- og badeliv. Ved hjelp av brede, løse penselstrøk og en lysende, fargesterk palett fanget de sollysets stadig skiftende effekt på det bølgende vannet. Disse studiene markerer et viktig punkt i utviklingen av det impresjonistiske maleriet, og skildring av vann og båtliv finnes hos samtlige impresjonistiske kunstnere.

1870-årene var en fruktbar periode i Renoirs kunstnerskap, og i løpet av denne tiden malte han mange landskapsmotiver. Men han arbeidet aldri intenst med friluftsmaleriet, slik Monet gjorde. Renoir foretrakk å male mennesker, bylandskap og festlig idyll og skal ha uttalt at «naturen leder kunstneren inn i ensomheten; jeg vil bli blant menneskene.»

Kunst spilte en svært viktig rolle i Frankrike i Renoirs samtid. Synet på hva som kunne betegnes som god kunst, var imidlertid snevert hos det kjøpekraftige publikum. Blant den øvre middelklassen og borgerskapet var det generelle synet at kunst skulle være vakkert og behagende. Mange kunstnere levde godt på å møte denne kundegruppens preferanser. Bildene ble utstilt på salonger og i boudoirer, teaterfoajaeer og restauranter, altså steder der de finere sirkler av mennesker møttes. Hvert år valgte juryen på Salongen, som hovedsakelig besto av professorer fra kunstakademiet, ut over 2500 kunstverk, og deres vurderinger ble veiledende for publikum.

De tidlige impresjonistiske maleriene passet ikke inn i dette strengt akademiske kunstsynet. Bildene ble som oftest refusert hos Salongen. I 1874 var de unge avantgarde-kunstnerne lei av den stadige avvisningen, og sammen med Monet, Sisley og Berthe Morisot organiserte Renoir en egen utstilling. Noen økonomisk suksess ble den ikke, men de unge kunstnerne gjorde seg for alvor bemerket i kunstmiljøet og blant et velstående publikum med avantgarde-sympatier. På den andre impresjonistutstillingen i 1876 stilte Renoir ut 15 verk. Hans mest kjente bilde fra denne tiden er kanskje Dansen ved Moulin de la Galette (1876).

Gjennom forleggeren Georges Charpentier ble Renoir introdusert for den øvre middelklassen, og her fikk han mange portrettoppdrag, særlig av kvinner og barn. Et godt eksempel på dette er bildet Madame Charpentier og hennes barn, malt i 1878, som også gjorde stor suksess på Salongen i 1879.

Mange av Renoirs mesterverk ble malt i løpet av 1870- og 1880-årene. Blant disse finner vi La Loge (Teaterlosjen) (1874), Dans ved Moulin de la Galette (1876), Husken (1876), Roernes frokost (malt mellom 1880 og 1881), i tillegg til sjarmerende portretter som Mlle. Irène Cahen d’Anvers (1880) og To søstre (på terrassen) (1881).

Han oppholdt seg i lange perioder i sør med sin kone, Aline, og deres tre sønner Pierre (født 1885), Jean (født 1894, som senere ble en av Frankrikes største filmregissører) og Claude (Coco, født 1901). Huset i Cagnes, Les Collettes, som Renoir fikk bygget i 1907, ble en viktig havn for hans arbeid og familieliv.

Videre i sitt kunstnerskap konsentrerte Renoir seg om å kombinere det han hadde lært i sine impresjonistiske år med en mer tradisjonell måte å påføre malingen på lerretet. Resultatet ble malerier i tradisjonen av Tizian, Fragonard og Boucher, som han beundret. Han fikk mye skryt for verkene, som han viste i en seperatutstilling med 70 verk i 1892. Utstillingen var organisert av kunsthandleren Paul Durand-Ruel, som var svært begeistret for Renoir og hadde støttet ham gjennom karrieren. Renoirs første offisielle anerkjennelse kom da den franske stat kjøpte maleriet Ved pianoet i 1892.

Ettersom Renoirs artrose forverret seg, fant han det stadig vanskeligere å holde penslene, og til slutt måtte han feste dem til armene for å klare å male. Han begynte å arbeide med skulpturer i håp om å uttrykke sin kreativitet gjennom modellering, men også her behøvde han hjelp og ble assistert av de to unge kunstnerne Richard Gieino og Louis Morel, som arbeidet under hans instruksjoner. I 1917 fikk Renoir besøk av en ung kunstner, Henri Matisse, som senere videreførte hans ideer om farger i en ny kunsthistorisk retning.

Til tross for alvorlige fysiske utfordringer fortsatte Renoir å jobbe helt til det siste året av sitt liv. Hans store maleri Baderne, som i dag henger i Louvre, ble ferdigstilt i 1918.

Renoir døde i Cagnes den 3. desember 1919. Han ble 78 år og er i dag anerkjent som en av de viktigste franske malerne.

• kunst i Frankrike
• impresjonismen

• Pierre-Auguste Renoir på The Met

• Anderson, Janice (1994). The Life and Works of Renoir, Parragon Book Service Limited
• H. Feist, Peter (2000). Renoir. A Dream of Harmony, Benedikt Taschen Verlag
• Pach, Walter (1983). Renoir. Harry N. Abrams, Inc., Publishers
• Gruitrooy, Gerhard (1998). Renoir, Forsythia
• Harrison, Charles, Paul Wood, Jason Gaiger ed. (2015). Art in Theory. 1815- 1900: An Anthology of Changing Ideas, Blackwell Publishing
• Gombrich, E. H. (1995). The Story of Art, Phaidon Press
• Simonnæs, Per (1998). Jakten på det skjønne: Impresjonismens Paris, Grøndahl Dreyer