Pier Paolo Pasolini

Debutsamlingen Poesia a Casarsa (1942) er skrevet på friulansk (et retoromansk språk som ennå snakkes i Friuli, ved grensen til Slovenia). Han nedtegnet dialektal og folkelig poesi, og var opptatt av den bondekultur han mente å finne igjen blant byenes fattigste, i en ydmyk, men vital folkelighet. Hans første roman, Ragazzi di vita (1955), og Una vita violenta (1959) har begge miljø fra Romas fattige utkantstrøk, og kan betegnes som neonaturalistiske i Émile Zolas ånd. Den siste, Teorema (1968; også i filmversjon fra samme år; norsk oversettelse Teorema, eller den guddommelige sæd, 1993), skiller seg ved sin modernisme fullstendig fra de tidligere. I 1961 kom La religione del mio tempo, en slags poetisk selvbiografi, og i 1964 Poesia in forma di rosa, der jeg'et i diktene er desperat i sitt øyeblikkelige uttrykksbehov. Den aggressive tonen fra de siste diktene preger også mange av hans essay, som vakte sterk offentlig reaksjon.

Pasolini kom til filmen i 1950-årene som manusforfatter for blant annet Federico Fellini, og debuterte som regissør med Accattone (1961), en filmatisering av Una vita violenta. Mamma Roma (1962) la også handlingen til Romas fattigmiljø. De fleste av hans senere filmer bygger imidlertid på klassiske forelegg, som den jordnære og virkningsfulle bibelfilmen Il vangelo secondo Matteo (Matteusevangeliet, 1964), Edipo re (Ødipus Rex, 1967), som ble tatt opp i Marokkos solsvidde landskaper og landsbyer, og Medea (1970), med Maria Callas i tittelrollen. Kvaliteten sank med de neste filmene, Il Decamerone (1971), Racconti di Canterbury (1972) og Il fiore delle Mille e una notte (1974).

Som filmskaper var Pasolini kontroversiell, og flere av hans filmer møtte sensurproblemer på grunn av kretsingen omkring erotiske, dels sadistiske temaer. Særlig stor var motstanden mot Salò o Le centoventi giornate di Sodoma (1975), der han analyserer Mussolinis fascistiske Italia ved å låne motiver fra den franske 1700-tallsforfatter Marquis de Sade. Filmen var en tid forbudt i Norge.

I 1975 ble Pasolini funnet myrdet og stygt maltraktert ved kysten like utenfor Roma. En 17 år gammel mannlig prostituert ble dømt og sonet ni år for drapet. I 2005 trakk den dømte tilståelsen tilbake, og påstod at han var blitt truet til å ta på seg skylden. På grunn av uoverensstemmelser i hans tidligere forklaring og i selve straffeprosessen ble saken gjennomgått på nytt, uten at dommerne fant sterke nok grunner til videre etterforskning. Pasolinis død anses av mange som uoppklart; flere av hans venner hevder at drapet kan ha vært et bestillingsverk.

• Italias litteratur
• Film i Italia