Panamakanalen er en kanal i Panama som forbinder Atlanterhavet og Stillehavet, gjennom Panamaeidet fra Cristóbal ved Det karibiske hav til Balboa ved Stillehavet. Kanalen er 82 kilometer lang, inklusiv innløpet, og fører skipstrafikken igjennom i seks dobbeltsluser.
Pedro Miguel-slusen i Panamakanalen. Kanalen har vært av fundamental betydning for Panamas økonomiske og politiske utvikling.
Av
Bertelsmann Lexikon-Verlag, Gütersloh/KF-arkiv ※.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Løpet
Fra Cristóbal fører en 11 kilometer lang kanal til de tre Gatúnslusene, som hever skipene 26 meter opp til Gatúnsjøen (426 kvadratkilometer). Denne har, sammen med Maddensjøen (oppdemmet i 1926), til funksjon å utjevne vanntilførselen til sluseanleggene.
Etter 40 kilometer gjennom Gatúnsjøen passeres den 15 kilometer lange skjæringen Gaillard Cut samt slusene ved Pedro Miguel og Miraflores, og kanalen ender ved Balboa etter 13,5 kilometer kanalløp i havnivå. Gjennomsnittlig passeringstid for selve kanalanlegget er mellom syv og åtte timer.
Snitt-tegning av kanalen sett fra nord.
Historie
Bygging av slusene ved Gatún i 1912.
Av
Charles Elliott Gill/Charles Elliott Gill Photograph Collection, Missouri State Archives, Jefferson City.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
Panamakanalen graves ut.
Allerede på 1500-tallet var spanierne opptatt av tanken om en kanal gjennom Panamaeidet, i den hensikt å forbinde Atlanterhavet og Stillehavet. I 1880-årene gjorde et fransk selskap, ledet av Ferdinand de Lesseps, et mislykket forsøk på å grave en kanal. Flere tusen arbeidere mistet livet på grunn av tropesykdommer.
Samtidig hadde også USAs regjering blitt interessert i bygging av en kanal, og amerikanerne overtok det ikke fullførte anlegget i 1902. I 1903 fikk USA for ubegrenset tid suverenitet over Kanalsonen etter at Panama samme år hadde erklært seg uavhengig av Colombia.
Det var opprinnelig meningen at polarskipet Fram skulle være åpningsskip, og den lå flere måneder i Buenos Aires på vei hjem fra Antarktis i påvente av at kanalen skulle bli ferdig. Men til slutt gav mannskapet opp og dro hjem til Norge.
Åpningen ble sterkt forsinket, og først i august 1914 var kanalen klar til bruk. Kanalen åpnet for trafikk 15. august, og det første skipet som passerte gjennom kanalen, som ledd i åpningsseremonien, var det amerikanske laste- og passasjerskipet SS Ancon.
Drift og overføring til Panama
Kanalselskapet, som hørte inn under den amerikanske regjering, betalte en årlig avgift til Panamas regjering for bruk av kanalen, men særlig i årene etter andre verdenskrig var kanalen og den amerikanske tilstedeværelsen, ikke minst det militære nærværet, i Kanalsonen et stadig stridsemne mellom de to landene. Langvarige forhandlinger førte til en ny Panamakanal-traktat i 1977 (trådte i kraft i 1979); avtalen innebar at kanalen ble overført til Panama 31. desember 1999.
Utvidelse av Panamakanalen
Et bilskip passerer Gaillard Cut i Panamakanalen, som ble utvidet i forbindelse med ekspansjonen som stod klar i 2016.
26. juni 2016 passerte det første skipet gjennom den nye, utvidede Panamakanalen, det kinesiske Cosco Shipping Panama, med 9472 konteinere om bord. Den nye kanalen løper parallelt med den gamle, men kan ta skip som er opptil tre ganger større. Disse skipene kalles «neo-Panamax».
Utvidelsen ble forsinket med to år fra den opprinnelige planen, og gikk også på en kraftig budsjettsprekk, med en sluttpris på nær 5,5 milliarder dollar. Hver sluse i den nye kanalen kan huse en liggende Empire State Building, og under arbeidet ble det brukt nok stål til å bygge 29 nye eiffeltårn og det ble gravd ut like mye landmasse som 25 kheopspyramider.
Bakgrunn for utvidelsen
Små, skinnegående lokomotiver trekker skipene gjennom slusene i Panamakanalen.
Ettersom skipene i den globale skipstrafikken vokste i størrelse, meldte også behovet for og ønsket om en utvidet kanal seg. Dette var særlig viktig for å være konkurransedyktig mot Suezkanalen i Egypt, som kunne ta mye større skip, i kampen om trafikk mellom Asia og Europa og USAs østkyst, særlig knyttet til voksende eksport fra Kina. Planer om å bygge en konkurrerende kanal gjennom Nicaragua satte også fart på arbeidet.
Høsten 2006 bad president Martín Torrijos om tilslutning til en storstilt plan om å utvide Panamakanalen, og i en folkeavstemning svarte 78 prosent ja. Motstanderne av utvidelsen fryktet dels at investeringen ikke vil svare seg, dels at miljøet vil bli skadelidende. Torrijos utlyste på sin side folkeavstemningen under mottoet «mulighetenes kanal» – med tanke på et land hvor 40 prosent av befolkningen lever i fattigdom.
I 2009 ble kontrakten for byggearbeidet tildelt det spanske Sacyr og italienske Salini Impregilo. Målet var å åpne den nye kanalen for trafikk ved Panamakanalens hundreårsjubileum i 2014, men flere utsettelser, blant annet som følge av tekniske utfordringer og streiker, førte til at åpningen fant sted først to år senere.
Allerede før utvidelsen stod klar, var det snakk om en ytterligere ekspansjon av Panamakanalen.
Kommentarer (1)
skrev Uregistrert bruker
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.