En tysk bergjeger ser på et veiskilt et sted i Øst-Finnmark, hvor det oppgis hvor langt det er til blant annet Kirkenes, Vadsø og Moskva. Han kom aldri til verken Moskva eller Murmansk, i stedet ble det et langt tilbaketog til Nord-Norge. Legg merke til V-en over skiltet. Vi Vil Vinne symbolet var opprinnelig brukt i den norske motstandskampen, men så adopterte tyskerne V-en og brukte det til sin fordel.
/Bildesamling Kjell-Ragnar Berge.

Operasjon Nordlicht var dekknavnet på tilbaketrekningen av tyske styrker fra Nord-Finland og Finnmark høsten 1944, mot slutten av andre verdenskrig. Styrkene skulle trekkes tilbake fra finsk Lappland og Ishavsfronten øst for Kirkenes til den såkalte Lyngenlinjen i Nord-Troms. Operasjon Nordlicht var den direkte årsaken til tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms.

Faktaboks

Etymologi

tysk «nordlys»

Også kjent som

Operation Nordlicht

Operasjon nordlys

Fra 1941 hadde både Øst-Finnmark og Nord-Finland blitt brukt som utgangspunkt for tysk krigføring mot Sovjetunionen. Norge var okkupert av tyskerne, mens Finland samarbeidet med Tyskland mot Sovjetunionen. Etter hvert ble det imidlertid klart for finnene at Tyskland kom til å tape krigen, og i september 1944 brøt Finland samarbeidet med tyskerne og sluttet fred med Sovjetunionen. Et av de sovjetiske vilkårene for fredsavtalen var at tyske styrker måtte ut av Finland, og dermed måtte tyskerne begynne tilbaketrekningen.

Med den arktiske vinteren i vente ble en hel armé flyttet tusen kilometer vestover til Nord-Norge. I Finnmark og Nord-Troms ble befolkningen tvangsevakuert, og bebyggelsen brent ned. I løpet av november 1944 var mer enn 250 000 soldater, krigsfanger og sivile i bevegelse mot Troms. Lyngenlinjen i Nord-Troms skulle da være tyskernes nye forsvarsfront mot Sovjetunionen.

Operasjon Nordlicht var en av de største militære operasjoner på norsk jord under andre verdenskrig.

Bakgrunn

Fiskerhalsfronten eller Litzafronten
Mellom 1941 og 1944 foregikk det krigføring mellom Tyskland og Sovjetunionen i Øst-Finnmark og Nord-Finland. Foto er tatt en gang mellom juli 1941 og oktober 1944 og viser en tysk soldat foran en bunkersbebyggelse, sannsynligvis ved Fiskerhalsfronten eller Litzafronten (Nordfronten) på grensa mellom Finland og Sovjetunionen.
Av /Grenselandmuseet.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Lapplandsarméen

Lothar Rendulic
I juni 1944 ble generaloberst Lothar Rendulic øverstkommanderende for Lapplandsarméen. Han var ansvarlig for tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms. I november-desember 1944 var Rendulic også Wehrmachtbefehlshaber Norwegen (øverste sjef for Wehrmacht i Norge).
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

De tyske styrkene i de nordligste delene av Finland og Norge ble kalt Lapplandsarméen, eller 20. Gebirgs-Armee (20. bergarmé) som var den tyske militære benevnelsen. I tiden fra våren 1941 til juni 1944 bygget tyskerne gradvis opp til en armé i Lappland med en forpleiningsstyrke på 233 000 mennesker – soldater, følgepersonell og krigsfanger. Arméens styrker var fordelt på tre frontavsnitt, hvert avsnitt ledet av et armékorps. To korpsavsnitt lå i Nord-Finland, mens Ishavsfronten lå for seg selv helt i nord og omfattet Litsafronten vest for Murmansk, Fiskerhalsfronten og Øst-Finnmark.

I juni 1944 ble generaloberst Lothar Rendulic øverstkommanderende for Lapplandsarméen. Generalmajor Hermann Hölter hadde vært arméens stabssjef siden mars 1944. Arméens hovedkvarter lå i Rovaniemi.

Finland bryter med tyskerne

Bakgrunnen for Lapplandsarméen var en avtale mellom Tyskland og Finland våren 1941 om et våpenfellesskap i kampen mot den felles fienden Sovjetunionen. Målet for finnene var å ta tilbake områdene de hadde mistet under vinterkrigen mot Sovjetunionen fra november 1939 til mars 1940. Tyskerne hadde et mer omfattende mål, de ville erobre Murmansk og avskjære jernbanen sørover til Moskva. Murmanskbanen fraktet militært materiell fra de allierte Ishavskonvoiene sørover til den sentrale østfronten, og var svært viktig for Sovjetunionen. Hverken Tyskland eller Finland oppnådde målene sine, i stedet ble både tyske og finske styrker liggende fastlåst i skyttergravskrig i tre år.

I løpet av 1943 tapte tyskerne mange store slag på frontene i Europa, og på finsk side mente man at Tyskland ikke lenger ville være i stand til å vinne krigen. Finland måtte komme seg ut av fellesskapet med Tyskland ved første høve, og i 1944 ble det innledet fredsforhandlinger med Sovjetunionen. Den 2. september 1944 opphørte det tysk-finske våpenfellesskapet, og to dager senere inntrådte våpenstillstanden mellom Finland og Sovjetunionen.

Planer for tilbaketrekning: operasjon Birke og operasjon Nordlicht

Dette kom ikke uventet på tyskerne. Allerede høsten 1943 gav Adolf Hitler ordre om å forberede en tilbaketrekning av Lapplandsarméen i tilfelle finnene gikk ut av fellesskapet. Våren og sommeren 1944 utarbeidet tyskerne planer for tilbaketrekning i to alternativ: Operasjon «Birke», en delvis tilbaketrekning av de to sørlige armékorpsene, og fortsatt kontroll over nikkel-gruvene i områdene rundt Petsamo (Petsjenga) og Kolosjoki (Nikel), og operasjon «Nordlicht», en fullstendig tilbaketrekning til Lyngenlinjen i Nord-Troms.

Tilbaketrekningen

Vadsø 1944
Tyske soldater setter fyr på Vadsø under tilbaketrekkingen i 1944. Sovjetiske styrker frigjorde Finnmark fra nazistene fra øst.
NTB Scanpix.

Starten på tilbaketoget – september 1944

Den 3. september 1944 mottok Lapplandsarméen ordre fra Oberkommando der Wehrmacht (OKW) om å iverksette operasjon Birke. Det 18. armékorps startet tilbaketrekningen til forsvarsstillingen Sturmbock nord for Karesuando 6. september, mens det 36. armékorps startet marsjen til forsvarslinjen Schutzwall sør for Ivalo 11. september. Den sovjetiske statssjefen Josef Stalin presset på for å få finnene til å kaste tyskerne ut av Finland så fort som mulig, noe som flere steder førte til harde kamper mellom de tidligere tyske og finske forbundsfeller.

Harde kamper på Ishavsfronten – oktober 1944

Rovaniemi oktober 1944
Da tyskerne trakk seg ut av Finland, ble Rovaniemi brent. Bildet viser byen med den ødelagte jernbanestasjonen i front, 20. oktober 1944.
Av /sa-kuva.

Den 3. oktober 1944 ble Lapplandsarméen informert om Hitlers beslutning. Det var ikke lenger aktuelt å holde på Nikel, derfor kunne operasjon Nordlicht iverksettes. Hele arméen med hovedkvarter og alle tre armékorps skulle settes i bevegelse mot Finnmark og Troms.

Arméens ledelse skriver i den første marsjanordningen: «Marsjen til 20. Gebirgs-Armee på forvinteren fra området Lakselv på den trafikkteknisk utilstrekkelige riksvei 50, blir sikkert en av krigshistoriens vanskeligste bevegelseoperasjon». Med tysk grundighet var operasjon Nordlicht nøye planlagt og forberedt. Men det var ikke mulig å forutse alt som kom til å skje.

7. oktober 1944 startet Stalin en kraftfull offensiv på Ishavsfronten. Det 19. armékorps under general Ferdinand Jodl ble involvert i blodige kamper hele veien fra Petsamo til Tanaelva, og offensiven førte til et langt raskere tilbaketog enn planlagt.

Den 25. oktober 1944 forlot de siste tyske tropper Kirkenes – tre uker tidligere enn den opprinnelige planen. I løpet av tre uker var 19. bergarmékorps blitt presset tilbake til Tanaelva i Øst-Finnmark. 28. oktober 1944 stanset de sovjetiske styrkene (Den røde armé) forfølgelsen på riksvei 50 ved Tanaelva. Etter at de siste tyske enhetene krysset elva, ble begge bruene sprengt.

I Finland forlot de siste tyske avdelingene Schutzwall og Ivalo 3. november 1944, mens Sturmbock-stillingen forble besatt helt til 12. januar 1945.

Tyskerne led store tap under kampene i oktober 1944. Samlet tap for alle tre armékorps var 2 150 falne, 6 361 sårede og 4 068 savnede.

Lapplandsarméens tilbaketrekningsveier

Operasjon Nordlicht

Kartet viser situasjonen under operasjon Nordlicht 28. oktober/1. november 1944. Firkantflagg viser lokalisering av arméstab og korpsstaber, mens trekantflagg er lokalisering av arméens store kampavdelinger divisjon og brigade.

De hardeste slagene mellom tyske og sovjetiske styrker var på Ishavsfronten i nord i oktober 1944. Det var kamper under tilbaketrekningen til Petsamo og på Ishavsveien til Ivalo, og langs Tårnetveien til Kirkenes.

I begynnelsen av november 1944 er en stor del av Lapplandsarméens avdelinger inne på norsk jord. Arméens hovedkvarter er i Skoganvarre i Finnmark, mens Luftwaffe-staben er i Lakselv.

Stab XIX. Gebirgs-Armeekorps står i Børselv, og korpsets kampavdelinger befinner seg på riksvei 50 fordelt på marsjkolonner mellom Nyborg og Alta.

Stab XXXVI. Gebirgs-Armeekorps er i Ivalo ved Schutzwall-stillingen, fremdeles i trefninger med sovjetiske og finske styrker. Korpsets kampavdelinger fører oppholdende strid og er i ferd med å svinge nordover på veien til Lakselv.

Stab XVIII. Gebirgs-Armeekorps er på veien mellom Muonio og Skibotn, mens 7. Gebirgs-Division har gått inn i Sturmbock-stillingen.

Operasjon Nordlicht
Av /fra boka Lyngenlinjen.

Marsjen til Lyngen i Nord-Troms – november 1944

Etter at den sovjetiske offensiven ble avsluttet ved Tana, var de regulære kamphandlingene mellom sovjetiske og tyske styrker også slutt. Heretter begrenset stridskontakten seg til trefninger og sammenstøt med sovjetiske og finske patruljer, og senere norske avdelinger i Finnmark.

For tyskerne ble det en lang marsj videre til Lyngen. I Finnmark gikk riksvei 50 fra Tana bru over Ifjordfjellet til Lakselv. Strekningen Kirkenes-Lakselv var 361 kilometer, og beregnet til 18 marsjdager. Strekningen Lakselv-Lyngen/Skibotn var 470 kilometer og 24 marsjdager.

I løpet av november 1944 toppet trafikken seg på riksvei 50 i Finnmark og Troms. Lakselv ble det mest trafikkerte veikrysset der to armékorps møttes, og måtte dele på riksvei 50 videre. Dagens E6 het den gang riksvei 50, og var eneste veiforbindelse fra Kirkenes til Troms. Veien var den store flaskehalsen, og tyskerne utarbeidet detaljerte instrukser for trafikkavviklingen.

Andre flaskehalser var fjellovergangene i Finnmark og Troms, og kryssing av store elver. Men den største flaskehalsen og det tyskerne fryktet mest var Lyngenovergangen. Den gang var det ikke veiforbindelse direkte til Skibotn på østsiden av Lyngen, men riksvei 50 krysset fjorden. Bare en liten ferje trafikkerte riksveisambandet fra Olderdalen til Lyngseidet.

Landingsplasser for fire ekstra overgangssteder ble bygget, og der gikk marinens landgangsbåter i skytteltrafikk over fjorden. I løpet av november ble det utført 2 130 turer, rundt 50 000 soldater og 6 030 lastebiler ble fraktet over fjorden – et gjennomsnitt på 1 700 mann og 600 kjøretøy per dag. Lyngenfjorden var det mest sårbare stedet under hele det store tilbaketoget, men til tyskernes store forbauselse fikk de krysse fjorden uten angrep fra de allierte.

28. oktober 1944, samme dag som arméstaben etablerte seg i Skoganvarre, mottok Rendulic Hitlers ordre om tvangsevakuering av sivilbefolkningen, og nedbrenning av bebyggelsen øst for Lyngen. Ordren fikk dramatiske følger for de sivile innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms, og ble en av de mest dramatiske hendelser i landsdelens historie.

Lyngenlinjen etableres – desember 1944

I skriv datert 4. november 1944 formidlet OKW en beslutning tatt av Hitler. Kilpisjärvi-stillingen skulle bygges ut og holdes vinteren gjennom, mens Lyngen-stillingen ble bygget ut til en uinntagelig festning. I området rundt Lyngen skulle innbyggerne evakueres og bebyggelsen brennes ned så sant den ikke kunne benyttes av egne tropper.

På ordre fra Hitler ble en forsvarslinje bygget i fjellområdene mellom Lyngen i Troms og Kilpisjärvi i Finland. Byggearbeidene ble utført på kort tid med en veldig innsats av tyske pionersoldater og ingeniører, og hensynsløs bruk av krigsfanger. Vinteren 1944–1945 var Kilpisjärvi-stillingen operativ med bergjegere fra 6. Gebirgs-Division.

I april 1945 trakk tyskerne seg ut av Kilpisjärvi-stillingen, og grupperte seg i Lyngen-stillingen som var den permanente forsvarslinjen mellom Skibotndalen og Signaldalen.

25. november 1944 ble kommandoen over området Lyngen-Narvik overført til general Ferdinand Jodl og 19. bergarmékorps. Samtidig fikk korpset benevnelsen «Kommando Armee-Abteilung Narvik». Rundhaug var hovedkvarter for korpsstaben fra 18. desember 1944 og frem til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

Hovedkvarter fra Rovaniemi til Lillehammer

I slutten av november 1944, mens arméstaben lå på Rundhaug i Indre Troms, gjorde Rendulic de siste forberedelser med å etablere en ny overkommando på Lillehammer. Opprinnelig var Trondheim tiltenkt som hovedkvarter, men ble etter nærmere vurdering endret til Lillehammer. Flyttingen av hovedkvarteret skjedde i henhold til en ordre fra Hitler datert 29. oktober 1944.

I begynnelsen av desember 1944 ble 618 offiserer og mannskaper fra Lapplandsarméens overkommando flyttet fra Rundhaug i Målselv til Lillehammer. Blant offiserene var det sju generaler. Transporten foregikk først med bil til Mo i Rana, derfra ekstratog sørover på Nordlandsbanen og Dovrebanen.

Fra 18. desember 1944 klokken 6 var AOK Norwegen oppløst, og den tyske militære ledelsen i Norge overført til 20. Gebirgs-Armee (Lapplandsarméen) på Lillehammer. I en måned var Rendulic Wehrmachtbefehlshaber Norwegen (øverste sjef for Wehrmacht i Norge), men allerede 18. januar 1945 ble Rendulic avløst av en annen general med krigserfaring fra Lapplandsarméen, general Franz Böhme.

Siste fase av operasjon Nordlicht – januar-april 1945

I løpet av januar 1945 var tilbaketrekningen til Lyngen fullført, og dermed var også operasjon Nordlicht i prinsippet fullført. Men transporten av enheter videre sørover fortsatte, og i arméens krigsdagbok blir disse transportene benevnt som Nordlicht-bevegelser.

Fra slutten av desember 1944 befant det seg troppestyrker under transport til Tyskland hele veien fra Troms til Oslo. Mye av transporten foregikk på jernbane fra Mo i Rana til Oslo, der det var skipstransport over til Danmark. Av Lapplandsarméens seks mest slagkraftige divisjoner ble bare to igjen i Norge, 6. Gebirgs-Division i Lyngenlinjen, og 7. Gebirgs-Division som reserve ved svenskegrensen i Sør-Norge. Disse to divisjonene var samlet sett også de meste slagkraftige enhetene den tyske hæren i det hele tatt hadde igjen i Norge ved kapitulasjonen i mai 1945.

I tiden desember 1944 til april 1945 ble fem av arméens divisjoner transportert sørover til andre frontavsnitt i Europa, samlet rundt 65 000 mann. Tar vi med divisjonen underveis til Sør-Norge blir det rundt 80 000 mann av arméens største kampavdelinger sendt sørover fra Nord-Norge. I tillegg ble en rekke mindre enheter satt i marsj sørover, slik at det samlede tallet for hæren kunne være så mye som 100 000 mann. Uttransporten av avdelinger fra Lapplandsarméen skjedde på befaling fra Hitler datert 29. oktober 1944.

Den 15. april 1945 meldte overkommandoen på Lillehammer at uttransporten av de største forband innen rammene av Nordlicht var avsluttet. Med det var også operasjon Nordlicht endelig fullført og avsluttet.

Plan om full tilbaketrekning: Studie «Birkhahn»

I april 1945 hadde den tyske hæren fremdeles 76 483 mann i området Lyngen-Narvik under Armee-Abteilung Narvik. Det vil si at godt over en tredjedel av hæren i Norge oppholdt seg i de nordligste delene av landet. Forsyningsmessig var det svært krevende med en så stor styrke så langt mot nord. I februar 1945 utarbeidet overkommandoen på Lillehammer studie Birkhahn, som var forslag til full tilbaketrekning fra hele Nord-Norge. Det ble ikke fattet en endelig beslutning før den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945. Dermed ble landet spart for det som kunne blitt et nytt omfattende tilbaketog med evakueringer og store ødeleggelser, slik som under operasjon Nordlicht.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berge, Kjell-Ragnar: Lyngenlinjen. Hitlers siste skanse i Norge 1945.
  • Lapplandsarméens krigsdagbok 1944-45. Ares Forlag 2019.

Primærkilder

  • Kriegstagebuch (Geb.)AOK 20 (Führungsabteilung): Abteilung Ia
  • Kriegstagebuch (Geb.)AOK 20 (O.Qu.-Abt.): Oberquartiermeisterabteilung
  • KTB (Geb)AOK 20 1.7.44 – 18.12.44
  • KTB (Geb)AOK 20 1.7.44 – 18.12.44 Fagstaber
  • KTB (Geb)AOK 20 19.12.44 – 8.5.45

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg