Norge og Noreg (etymologi)

De eldste formene av landsnavnet Norge møtes i utenlandske skrifter fra 800-tallet: Nortuagia i Durham minnebok fra rundt 840, Norðweg og norðmanna land i kong Alfreds bearbeidelse av Ottars reiseberetning fra rundt 880, og Nort(h)wegia og Norwegia i en fransk krønike fra rundt 900. Disse utenlandske skriftene bruker altså former med ð.

Både den danske Jellingsteinen (Jylland, rundt 960-980) og den norske Kulisteinen (rundt 1020), som er geografisk mer sentrale enn de ovennevnte latinske og gammelengelske formene, har derimot skrivemåter uten ð. Den eldste belagte nordiske formen av landsnavnet Norge er nuruiak (det vil si Norveg i akkusativ) på Jellingsteinen. Den eldste skrivemåten av landsnavnet i norske kilder er inuriki (í Noregi / Nóregi, dativ) på Kulisteinen, også her uten ð. Formen *Norð(r)vegr finnes altså ikke dokumentert i noen eldre norrøne tekster.

Teorien om at førsteleddet er nor- og ikke norð- styrkes også av uttalen: Med grunnlag i de eldste norrøne skriftformene og skaldediktningen kan det slås fast at førsteleddet av landsnavnet Noregr har lang vokal ó i eldre norrønt, for eksempel genitiv Nóregs hos Sigvat Tordsson, hovedskalden til Olav den hellige. Det som indikerer vokallengden, er innrim (aðalhending) i den eldste skaldediktningen mellom Nóregr og ord som fóru (preteritum flertall av det sterke verbet fara) og adjektivet stórr ('stor'). Førsteleddet kan derfor tolkes som gammelnorsk nór 'trang vik eller fjord, smalt sund eller farvann' som har lang rotvokal i motsetning til norðr 'nord' med kort rotvokal. Nóregr er i så måte beslektet med nor 'noe trangt' og engelsk narrow. Et annet argument som taler mot den tradisjonelle tolkningen 'veien mot nord', er at formen *Norð(r)-vegr trolig ville ha utviklet seg til *Norrvegr med dobbel -rr- (slik som landsdelen Norrland fra *Norðland, i Sverige).

Førsteleddet i landsnavnet er også identisk med den mytologiske Norges-kongen Nor. Det finnes som Nórr (sterk form) og Nóri (svak form) i Orkneyinga saga (samt Flatøybók) og i Historia Norwegiæ. Kong Nor blir her fremstilt som Norges grunnlegger og den første Norges-kongen: «Sá var konungr forðum, er Nóri hét, er fyrst byggði Nóreg». I Orkneyinga saga blir kystlinjen nord for Bergen betegnet som veien til kong Nor, det vil si Nór-vegr, og Nórafjorðr forklares som kong Nors fjord.

'Nor' og 'nore' inngår også i en rekke stedsnavn i betydningen 'noe smalt, lite eller sammentrykt'. Blant annet kan det nevnes Nore (kommunen Nore og Ulvdal), Norefjord, Norefjell, Norheimsund (gammelnorsk Nor(h)eim-sund), Norangsfjord, Norangsdal og Noresund. For å illustrere dette kan det nevnes gården Nore i Krødsherad som ligger ved et smalt sund (Noresund) i innsjøen Krøderen.

Alle teorier om landsnavnet er enige om at sisteleddet skal tolkes som 'veg', det vil si skipslei, land eller egn.

Dette kan blant annet slås fast ut fra Jellingsteinen og norrøne skaldevers fra 900-tallet og litt ut på 1000-tallet. At sisteleddet kommet fra norrønt vegr bekreftes også av andre vesteuropeiske språk: Nor-way (engelsk), Nor-wegen (tysk) og Nor-vège (fransk).

Allerede i de eldste norrøne håndskriftene blir navnet skrevet uten v, altså Noreg(h)r, ved siden av den eldre formen Norvegr/Nórvegr, særlig i gammelislandsk og i den eldste norrøne skaldediktningen.