Foreldre: Konsul Edvard Werring (1857–1949) og Gina Mathea Heyerdahl (1872–1948).
Gift i 1926 med senere overhoffmesterinne Else Wilhelmsen (1905–1989), datter av skipsreder Halfdan Wilhelmsen (1864–1923) og Ragnhild Oppen (1869–1952).
Niels Werring var en norsk skipsreder.
Han startet sin karriere i 1923 med egen import- og eksportforretning, og fra 1930 var han medeier i rederiet Wilh. Wilhelmsen, hvor han var seniorsjef fra 1958 til 1973. Werring utmerket seg spesielt ved å utvide rederiets virkefelt fra ren linjefart til andre forretningsområder, særlig tankfart.
I tillegg hadde Niels Werring en rekke tillitsverv. Han var far til Niels Werring jr. (1930–2021).
Werring vokste opp i Kristiansund, hvor familien drev en av landets største klippfiskforretninger. Etter eksamen fra Kristiania Handelsgymnasium i 1916 oppholdt han seg et par års tid i USA og deretter i Brasil, som representant for familiefirmaet. Tilbake i Norge startet han egen virksomhet i Kristiania, basert på handel med Sør-Amerika. Dessuten hadde shipping fanget hans interesse, men at han også ble skipsreder, skyldtes likevel giftermålet i 1926 med Else Wilhelmsen, som var datter av skipsreder Halfdan Wilhelmsen.
Halfdan Wilhelmsens eneste sønn, Willie Wilhelmsen, sa ved farens død i 1923 nei til å bli partner i Wilh. Wilhelmsen, landets største rederi. Etter sterke ønsker fra Halfdan Wilhelmsens arvinger trådte Werring i 1930 inn som fullverdig partner ved siden av Halfdan Wilhelmsens bror, kaptein Wilhelm Wilhelmsen, og høyesterettsadvokat Kaare Schøning.
Werrings opprinnelige rederiplaner var knyttet til tankfart, men han vant lite gehør for slike ideer hos hustruens onkel, kaptein Wilhelmsen. Riktignok hadde Halfdan Wilhelmsen før og under første verdenskrig gjort rederiet til en ubestridt leder innen norsk tankfart ved siden av den stadig voksende linjefarten, men etter brorens død gikk Wilhelm Wilhelmsen fullt og helt inn for Wilh. Wilhelmsen som et av verdens ledende linjerederier, på bekostning av tank- og trampfart. Strategien ble fulgt strengt og konsekvent i mellom- og den første etterkrigstiden: «Kapteinens beslutning var fast. Den var tatt og skulle gjennomføres. Den nye medinnehaveren måtte øve seg i tålmodighet. Og det ble vel en lang ventetid,» skrev Kristoffer Anker Olsen i hundreårsberetningen om rederiet Wilh. Wilhelmsen.
I 1948 fikk Werring omsider gjennomslag for sitt syn da rederiet kontraherte et tankskip for første gang på 30 år. M/T Tartar ble sluttet til så gunstig rate at byggeprisen var nedbetalt i løpet av 3,5 år, og flere tankskip de neste årene bekreftet at Werrings strategi var riktig. I tiden etter Suezkrisen i 1956 viste rederiets sju tankskip høyere fortjeneste enn 52 cargolinere til sammen. Med Werring som seniorsjef i årene 1959–1973 ble firmaets stilling som landets største og kanskje mest solide rederi konsolidert og utbygd. Etter at han gikk ut av rederiledelsen, var han daglig å finne på sitt kontor like til kort tid før han døde.
Werring trivdes ikke i rampelyset, men hadde likevel flere viktige tillitsverv, hvor hans omfattende innsikt i internasjonal skipsfart og økonomi og hans kulturelle interesser og samfunnssyn kom til nytte. Han satt i styret i en rekke norske skips-, industri- og handelsselskap, blant annet Norges Rederiforbunds sentralstyre i 1945–1947. Av offentlige verv kan nevnes Valutakomiteen og Reformutvalget for utenrikstjenesten i 1945–1948. Hans kulturelle og sosiale engasjement kom til uttrykk gjennom innbudt medlemskap i Académie de Marine i Paris og styreverv i blant annet Kunstindustrimuseet i Oslo, Nasjonalgalleriets Venner og Det Norske Radiumhospital. I 1961 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden, og han ble også tildelt flere utenlandske ordener.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.