Nidarosdomen

Omkring 1070 begynte kong Olav Kyrre, som var St. Olavs nevø, å bygge en stor steinkirke på stedet der trekirken hadde ligget. Den ble innviet til treenigheten, men ble vanligvis kalt Kristkirken (en tidligere betegnelse for domkirke). Alteret i denne kirken skulle stå over graven, og da kirken sto ferdig rundt 1090, ble St. Olavs skrin flyttet hit og satt over alteret. I denne kirken fikk nesten alle norske kongelige på 1000- og 1100-tallet sine graver. Kristkirken var cirka 50 meter lang med kor, skip og vesttårn og var den absolutt største kirken i Norge i sin samtid.

Ingenting av Olav Kyrres kirke er lenger synlig. Den ble gradvis erstattet av nye bygningsdeler på 1200-tallet, men omrisset av den kan sees i grunnplanen: De senere murene ble som så ofte i middelalderen satt på de gamle grunnmurene for å spare tid og omkostninger. Ved restaureringen på slutten av 1800-tallet ble disse grunnmurene gravd ut og målt opp, noe som har gitt en viss kjennskap til kirkens arkitektur.

Et eget erkebispedømme ble opprettet i Norge i 1152–1153. Nidaros (Trondheim) ble gjort til sete for den nye erkebiskopen, og dermed måtte domkirken bygges større. Olav Kyrres kirke var blitt altfor liten for det økende antallet av geistlige og pilegrimer, og det måtte skaffes plass til de nye helgen-altrene.

Ved ombygginger i middelalderen var det mer vanlig å bygge videre på en eksisterende kirke enn å rive den til grunnen. Planen har tydeligvis vært at den gamle kirken skulle bli koret i en korsformet kirke, slik at vesttårnet ble et sentraltårn i korsmidten.

Arbeidene startet med bygging av tverrskip (korsarmer) mot nord og sør på begge sider av hovedtårnet. Disse ble gjort enskipet med tre etasjer og fikk utstikkende, firkantede kapeller mot øst i to etasjer. Nordre tverrskip fikk en inngang i gavlveggen, beskyttet av en forhall.

Den første etasjen i tverrskipene er bygget i anglonormannisk stil. Dette er en utgave av romansk arkitektur som ble utviklet i Normandie og England på slutten av 1000-tallet. Alt tyder på at det er hentet engelske håndverkere til Nidaros for å utføre arbeidet. På denne tiden var det trolig ikke håndverkere og byggmestere i Norge som kunne planlegge og utføre et så stort konstruksjonsarbeid.

Denne stilen er karakterisert ved tykke murer med små åpninger, chevroner (sikk-sakk-border) rundt dører og vinduer, bruk av foldekapiteler og dyremasker samt konsoller under takskjegget utformet som fantasifulle vesener. Det utstikkende kapellet i søndre tverrskip er datert ved hjelp av en innskrift som forteller at alteret her ble innviet av erkebiskop Øystein Erlendsson i hans første embetsår den 26. november 1161.

Kapellet er dedisert til døperen Johannes, Sankt Vincent og Sankt Silvester. Det søndre kapellet har ingen innskrift, og det er mulig at det ikke var et kapell, men var bygget og brukt som kapittelhus (domkapitel) for presteskapet ved domkirken. Det ble senere identifisert at Trondheim katedralskole holdt til her. Rommet har siden blitt døpt Lektoriet og blitt innrettet som minnekapell for ofre fra andre verdenskrig. Begge kapellene har overhvelv med romanske ribbehvelv.

Den neste etasjen er bygget i en helt annen stil, mest sannsynlig av nye håndverkere. Stilen var en daværende internasjonal stilretning, kjent som cistercienserstilen, etter munkeordenen av samme navn. Uttrykket er enkelt og stramt, uten overflødige ornamenter. Den eneste dekoren er bruken av vannliljeblader på kapitelene, som gir dem en svært karakteristisk og vakker form.

Tverrskipene var opprinnelig planlagt i bare to etasjer, men under byggingen ble planene endret slik at en tredje etasje ble føyd til. De to øverste etasjene har passasjer på tre sider som åpner seg mot rommet med store buer, delvis delt med midtsøyler. I andre etasje fører gangene til kapellene mot øst. Disse er enklere enn kapellene under. De har ikke hvelv, og alle former er svært enkle.

Derimot inneholder passasjene mange uvanlige trekk: Det i nordre har fire små rom inne i hjørnene, som kanskje har vært brukt som celler eller skattkamre. Søndre side har en grav murt inn i veggen, men som nå er tom. Ifølge innskrifter på veggene var det nordre kapellet innviet til Sta. Maria og St. Hippolytus, og det søndre til St. Olav og St. Stefan. Begge kapellene sto ferdige i 1160-årene.

På nordsiden av koret står en nesten frittstående bygning, som opprinnelig bare var forbundet med resten av kirken gjennom en korridor. Bygget har opp gjennom årene hatt forskjellige navn, men det er ukjent hvilket formål det hadde da det ble reist i 1160– og 1170-årene.

I senmiddelalderen ble denne bygningen ombygget og tatt i bruk som kapittelhus, og det er dette navnet det har beholdt. Det har også blitt foreslått at dette er skrudhuset hvor erkebiskop Øystein ble gravlagt i 1188, men det kan ikke fastslås med sikkerhet. Bygget har også blitt kalt Mariakapellet, etter mønster fra engelske katedralers lady chapels, men det finnes ingen kilder som støtter at denne navnetradisjonen har blitt brukt i denne konteksten.

Grunnplanen avslører at bygningen har formen til en katedral i miniatyr, med et skip, to små tverrskip, en korsmidt med fire pilarer og et kor med halvrund apsis mot øst. Det er ikke bevart spor av at de fire pilarene har båret et tårn, men det kan ha vært planlagt. Det er opprinnelige portaler mot sør og vest i «skipet», og senere er det brutt ut en forbindelse gjennom «søndre tverrskip». Alle delene har hvelv, og dekoren består av vannliljeblader på kapitelene, samt rike profiler på hvelvbuene. Mellom «tverrskipene» og «koret» er det en skranke med bueåpninger.

I veggene har det vært mange skapnisjer, og i sørveggen ble det under restaureringen i 1869–1871 funnet en innmurt barnegrav. Utformingen av rommet gjør at det må ha hatt en spesiell funksjon, og det er foreslått at det er bygget for å oppbevare kostbare relikvier: blant annet en dråpe av Kristi blod innfattet i en gullring som kom til Nidaros i 1165, og en bit av Kristi kors som Sigurd Jorsalfare hadde fått i Konstantinopel. I rommet er det kun bevart ett objekt som har overlevd fra middelalderen: en tresidig paramentkiste laget for de kostbare og tunge korkåpene som måtte oppbevares liggende.

Oktogonen har en ytre diameter på 18 meter, med et midtrom som er 10 meter i diameter. Mot sør, øst og nord stikker det ut små utbygg som muligens har vært kapeller, men dette er usikkert. Rommene har en gulvflate på bare fem kvadratmeter, som er svært lite for et kapell.

Mellom midtrommet og ytterveggene går det en omgang eller ambulatorium, som gir tilgang til de tre utbyggene. Fra omgangen er midtrommet synlig gjennom en skrankevegg. Inne i midtrommet står kirkens høyalter, og det er over eller bak alteret at Olavsskrinet sto i middelalderen. Dagens alteroppsats stammer fra 1882 og er en gave fra kong Oscar 2. Den er utformet som en parafrase over hvordan Olavsskrinet kan ha sett ut.

Oktogonens yttervegger er den rikest dekorerte steinarkitekturen som er kjent i Norge i middelalderen. Utvendig er det plassert skulpturer i et bånd under vinduene, og under gesimsen står konsoller hugget ut som manns- og kvinnebyster. Søylene har ingen bærende funksjon og er hovedsakelig brukt som dekorasjoner. Søylene er av hvit trøndersk marmor, og det er et bevisst trekk for å skape kontrast mot den grågrønne klebersteinen som er brukt i fasaden. Dette er et grep hentet fra engelsk arkitektur, men der ble mørkegrønne søyler brukt som kontrast mot den lyse kalksteinen.

På innsiden er yttermuren enda rikere dekorert. På nedre del av veggene går det en buerekke med godt dekorerte kryssende buer. Rundt åpningene inn til kapellene er det mest ornamentikk, med et stort utvalg av ulike former, som hovedsakelig er hentet fra antikkens arkitektur. Inne i de små kapellene er det også søyler langs veggene, og de er overhvelvet med ribbehvelv med dekorerte ribber og sluttsteiner. Omgangen er også overhvelvet, og hvelvene blir støttet av søyler som deler seg i tre, såkalte kandelabersøyler.

Arkadene som bærer midtrommets vegger er yngre. De ble satt inn under den siste reparasjonen før reformasjonen, under erkebiskop Erik Walkendorf rundt 1510–1520. På flere av kapitelene ser man erkebiskopens våpenskjold til minne om dette arbeidet. Den tre meter høye skrankeveggen mellom omgangen og midtrommet har nok åpninger til at det fra omgangen var godt mulig å se både Olavsskrinet og det som skjedde ved høyalteret. Det var bare presteskapet som fikk lov å gå inn i midtrommet, det helligste stedet i kirken. Midtrommet har et overdådig marmorgulv fra 1300-tallet og regnes for å være noe av det fineste i kirken.

I Håkon Håkonssons saga er det notert under året 1248 at denne sommeren hadde erkebiskop Sigurd Eindridesson latt sette grunnvollen til Kristkirken så langt vest som den nå er. Det viser at byggingen av det store skipet vest for tverrskipet nå var begynt. Dette var planlagt og påbegynt alt i 1150-årene, men arbeidet ble snart innstilt for å bygge oktogonen i stedet.

Skipet var det største byggearbeidet som ble utført i Norge i middelalderen. Det er 40 meter langt og 23 meter bredt, og midtskipshvelvene er 21 meter høye. Det er avsluttet mot vest av en skjermfront, som er et engelsk trekk. Den ble skapt ved at de to vesttårnene ble plassert på siden av sideskipene, ikke over den, som var mest vanlig. Dermed fikk vestfasaden maksimal bredde. I tillegg ble det bygget en vegg mellom tårnene og midtskipet, slik at fasaden ble en sammenhengende vegg som skjulte bygningen bak. Denne veggen er dekorert med rekker av statuer.

Skipet sto ferdig mot slutten av 1200-tallet, men ble skadet allerede ved brannen i 1328. Etter den ødeleggende brannen i 1531 ble det ikke bygget opp igjen. Alle tilgjengelige ressurser ble brukt for å få den østre delen under tak, og skipet ble stående til forfall. Etter hvert ble midtskipsveggene revet eller falt ned, og steinen ble stjålet eller solgt. Etter 100 år sto bare sideskipsveggene igjen, samt nedre del av vestfronten. Det er derfor usikkert hvordan de øvre delene av midtskipet og vestfronten var utformet i middelalderen, og det var mye strid om gjenoppbyggingen. Den engelske innflytelsen er tydelig, og koret i Lincoln-katedralen og skipet i Westminster Abbey er de nærmeste forbildene. I skipet her har det blant annet stått relieffer av engler over arkadene, et trekk som også finnes på disse to kirkene.

Etter hvert oppstod det en interesse for det gamle byggverket, særlig tydelig i Gerhard Schønings bok om kirken fra 1762. Maleren J. C. Dahl foreslo i 1820-årene å gjenreise kirken, og starten på dette arbeidet fant sted da sluttsteinen i oktogonens hvelv falt ned i 1833. Heinrich Ernst Schirmer begynte å undersøke kirken i 1842. I forbindelse med Peter Andres Munchs utforskning av bygningshistorien utarbeidet Schirmer en plan for restaureringen.

Han utarbeidet, i forbindelse med Peter Andres Munchs utforskning av bygningshistorien, en plan for restaureringen, som begynte i 1869 med skrudhuset. I 1871–1872 ble skilleveggen mellom kor og oktogon restaurert under tilsyn av Otto Carl Martin Krefting (1831–1899). Arbeidet i høy- og langkor ble deretter ledet av Christian Christie i 1872–1906. Da var hans plan om å gjenreise skipet, med unntak av vestfronten og hjørnetårnene, vedtatt av Stortinget i 1905 og delvis realisert.

Restaureringen hadde som mål å føre kirkens utseende tilbake til slik den antakelig så ut da den første gang sto fullført på slutten av 1200-tallet. Derfor ble de fleste spor etter innredning og ombygginger fra tiden etter reformasjonen i 1537 og frem til 1869 fjernet omfattende. Bygningsdeler som var helt forsvunnet, ble rekonstruert ved hjelp av steiner som ble funnet i murene. De delene som var bevart, men i dårlig stand eller skadd, ble reparert, ofte ved at de originale steinene ble skiftet ut med kopier.

Alle murer og trekk som var fra senmiddelalderen eller yngre, ble systematisk fjernet og erstattet av rekonstruksjoner, slik man trodde at det hadde sett ut. Ikke alle løsninger er like vellykket, og kirken har mistet en viktig historisk dimensjon ved at flere hundre års historie ble fjernet i restaureringsarbeidet.

I 1909–1925 ledet Olaf Nordhagen restaureringsarbeidet; han hadde vunnet en konkurranse om vestfrontens utforming. Under sitt arbeid fant han imidlertid at den opprinnelige katedralen ikke kunne rekonstrueres, og etter forskjellige forsøk la han derfor frem et nytt utkast i 1916. Dette skapte splid, særlig etter at Fredrik Macody Lund i sin bok Ad quadratum fra 1919 mente å ha funnet det geometriske systemet som Nidarosdomen, og særlig dens vestfront, var oppført etter. Stortinget nedsatte en utenlandsk sakkyndig kommisjon til å prøve Macody Lunds system. Kommisjonen forkastet det enstemmig og anbefalte Nordhagens utkast. Arbeidet på vestfronten ble deretter gjenopptatt. I 1930 overtok arkitekten Helge Thiis etter ny konkurranse. Hans utforming av vestfronten med de to hjørnetårnene ble godkjent av Stortinget i 1949.

I 1964 stod vestfrontens nordre tårn ferdig. I 1968 var også det søndre tårnet reist. Etter Thiis' plan skulle sentraltårnet forhøyes, men dette ble forkastet. Fra omkring 1900 ble utøvende kunstnere tilknyttet restaureringen. Den første var Gustav Vigeland, og det ble skapt en rekke betydelige kunstverker, både store og små skulpturer.

I 2016 ble det gjennomført grundige kontrollmålinger av spiret på Nidarosdomen, og høyden ble funnet å være 87 meter, i motsetning til tidligere antatt 91 meter.

Det største orgelet i kirken ble bygd av det tyske orgelfirmaet Steinmeyer & Cie i 1929–1930. Anskaffelsen var nært knyttet til gjenoppbyggingen av vestskipet i Nidarosdomen og 900-årsmarkeringen i 1930 for slaget på Stiklestad. Da orgelet stod helt ferdig montert i kirken, var det Nordens største orgel med sine 127 stemmer, fire manualer og pedaler. Instrumentet ble plassert i kirkens nordre tverrskip og fylte hele korsarmen. Fasaden fra det gamle ble satt opp foran orgelet. Orgelet fikk nærmere 10 000 piper, og størrelsen og utformingen skapte tidlig diskusjon om dets dominans i kirkens arkitektur.

I 1962 ble orgelet derfor flyttet og redusert. Om lag 80 av stemmene, samt spilleputen, ble plassert under rosevinduet i vest. Cirka 30 stemmer ble benyttet som et kororgel (gudstjenesteorgel) med egen spillepult, og pipene ble montert i triforiene ved hovedalteret i øst.

Mot slutten av århundret kom ønsket om å restaurere og gjenskape det helhetlige orgelet for alvor, og etter nye diskusjoner om plassering og utforming lyktes det å reise midler til å gjenoppbygge et samlet Steinmeyer-orgel med ny plassering under og delvis rundt det store rosevinduet i vestskipet. Restaureringen ble gjennomført av det sveitsiske firmaet Orgelbau Kuhn AG, og orgelet ble innviet i tilknytning til grunnlovsjubileet i mai 2014. Restaureringen kostet 53 millioner kroner.

Steinmeyer-orgelets klangestetikk er forankret i den romantiske orgelstilen som vokste fram i siste del av 1800-tallet. I takt med orkesterets utvikling ble orgelidealet et mørkere og kraftigere klangbilde, med vekt på smidige dynamiske overganger og subtile klangfarger. Med orgelets høye stemmetall og store klangressurser er Steinmeyer-orgelet svært godt egnet til å skape et orkestralt uttrykk i musikken.

Det andre store orgelet er et barokkorgel, bygd av den tyske orgelbyggeren Joachim Wagner og oppsatt i Nidarosdomen av Wagners mestersvenn Peter Miegend i 1741. Orgelet har 30 stemmer, fordelt på to manualer og pedaler. Orgelet ble plassert på et galleri på veggen mot det tidligere vestskipet som lå i ruiner etter brannen i 1531. Da Wagner-orgelet ble avløst av Steinmeyer-orgelet i 1930, ble instrumentet demontert og lagret. Orgelet ble restaurert i 1995 av orgelbyggeren Jürgen Ahrend (1930–2024) og plassert på et nytt galleri i nordre midtskip i kirken.

Joachim Wagner regnes som en av største orgelbyggerne i den tyske senbarokken. Johann Sebastian Bach skal ha uttalt seg rosende om Wagner etter å ha prøvd et av hans orgler i Berlin. Klangprofil og stemmeutvalg i Wagner-orglet i Nidarosdomen gjør det til et fremragende instrument for framføring av Bachs orgelverker og øvrig tidlig orgelmusikk.

Etter at Steinmeyer-orgelet i 2014 ble restaurert, samlet og oppsatt i vest, ble det behov for et nytt kororgel (gudstjenesteorgel) ved hovedalteret i øst, der storparten av kirkens gudstjenester foregår. Et nytt kororgel ble derfor levert av orgelbyggeriet Br. Torkildsen AS i 2015. Orgelet har 31 stemmer, to manualer og pedaler. Orgelets piper er plassert i triforiet i kirkens søndre skip, og orgelet betjenes fra en flyttbar spillepult på kirkegolvet.

Kororgelet i øst og Steinmeyer-orgelet i vest har elektrisk spilletraktur og kan kobles sammen og spilles fra begge orglers spillepulter. Kororgelet er derfor tilpasset Steinmeyer-orgelets klangpreg. Samtidig har enkeltstemmer i kororgelet tatt inn impulser fra ulike orgeldialekter og stilretninger, og kan derfor betraktes som et multikulturelt lite instrument.

De to positivene i kirken har hver fire stemmer og kan flyttes rundt etter behov.

Nidarosdomens tidlige orgelhistorie er usikker, men alt tyder på at Nidarosdomen fikk et orgel mot slutten av 1320-årene, som den første kirken i Norge. Kirken var herjet av brann flere ganger i middelalderen, og trolig ble orglene som også brant, erstattet i tur og orden. Vi vet at det ble anskaffet et nytt orgel i 1637. Antakelig ble det bygd av den tysk-danske orgelbyggeren Johan Lorentz den eldre (1580–1650), men vi vet lite om instrumentets størrelse og disposisjon. Orgelet ble reparert og utbygget i 1674.

I 1681 skal kirken ha fått et nytt orgel, men i 1708 ble også dette instrumentet ødelagt av brann. I perioden fram til 1741, da Wagner-orgelet kom på plass, var kirken uten orgel.