Nicolas Poussin

Nicolas Poussin var en fransk maler og den sentrale skikkelsen innen klassisk barokk.

I 1612 dro han fra Normandie til Paris, hvor han først arbeidet hos nederlenderen Ferdinand Elle og deretter deltok i utsmykningen av Luxembourgpaleet. I 1624 dro han til Roma og vant etterhvert en sterk posisjon. I 1640 ble han kalt til hoffmaler i Paris, men vendte på grunn av de franske kollegaenes misunnelse og intriger tilbake til Roma i 1642 og ble der resten av livet.

Fra tiden før 1624 kjenner man få arbeider av Poussin, først og fremst noen pennetegninger til Ovids metamorfoser, de såkalte Adone-tegningene (Windsor). I den første tiden i Roma var han spesielt opptatt med studier, særlig av antikken og Rafael, som for ham representerte de store kunstidealene. Inspirerende betydning for ham fikk også Carraccienes kunstsyn slik som Domenico Zampieri realiserte det, og etter hvert også Tizians frodige kolorisme. Ved en sammensmeltning av disse impulsene skapte Poussin en klassisistisk kunst som er helstøpt, harmonisk og avbalansert med hovedvekten ofte lagt på komposisjon og tegning.

Hans første store verk var Den hellige Erasmus' martyrium for Peterskirken (1629, nå Vatikanmuseet). Etter hvert fulgte blant annet Dikterens inspirasjon (1636–1638, Louvre), Et in Arcadia ego (Louvre) og Elieser og Rebecca. Senere arbeider var for eksempel Sabinerinnenes rov, Evdamidas' testamente (København), den allegoriske serien De 7 sakramenter (1635–1642) og en rekke landskaper.

Poussin fikk enorm betydning for den følgende franske kunstutviklingen, idet han la grunnlaget for den klassiske tradisjonen som fører over Jacques Louis David og Jean Ingres til Paul Cézanne og Georges Seurat.