Nicaraguas litteratur

Det første kjente litterære verket fra Nicaragua er teaterstykket El Güegüense. El Güegüense er et satitisk drama og kombinerer musikk, dans og teater. Verket blir regnet som et av de mest særpregede kunstneriske uttrykk fra kolonitiden i Latin Amerika. Teaterstykket ble skrevet en gang på femtenhundretallet og forfatteren er ukjent. Verket har blitt spilt og har blitt muntlig overført i århundrer før det ble skrevet ned og publisert i 1942. El Güegüense er fortsatt av stor betydning i Nicaragua både som et levende identitetsuttrykk, og som en inspirasjon for politisk satire.

Rubén Darío (1867–1916) og modernista-bevegelsen har hatt enorm betydning for Nicaraguas nasjonallitteratur. Bevegelsen var den første latinamerikanske litterære bevegelse som oppnådde internasjonalt gjennomslag, og kan også sies å være den første genuint latinamerikanske litteraturen. Dario var bevegelsens hovedskikkelse og hans verk var med på å fornye bruken av det spanske språket i litteraturen. Han hadde en nyskapende bildebruk og brukte nye rytmer og verseformer i sin poesi. Dario blir sett på som den nicaraguanske dikterhøvdingen og han blir fortsatt hedret med nye statuer, og parker og gater med hans navn. Han har hatt mange tilhengere og etterfølgere, dikteren Santiago Argüello (1871–1940) regnes som kanskje hans fremste etterfølger.

Nicaraguas mest kjente romanforfatter før andre verdenskrig er den politisk engasjerte Hernán Robleto (1892–1968), som blant annet skrev sterkt kritisk om USAs intervensjon i Nicaragua på 1920-tallet. Andre romanforfattere fra den tiden er Adolfo Calero Orozco (1899–1980), og Emilio Quintana (1908–1971), som er kjent for sine noveller fra bananplantasjene.

I midten av 1920-årene innførte en ny diktergenerasjon Europas litterære avantgardetendenser til Nicaragua. Bevegelsen sentrerte seg rundt tidsskriftet Vanguardia som ble gitt ut i Granada. De mest sentrale i denne bevegelsen var José Coronel Urtecho (1906–1994) og Pablo Antonio Cuadra (1912–2002), den sistnevnte er også kjent som dramatiker og essayist. Bevegelsen fikk stor innflytelse blant annet på dikterne Ernesto Mejía Sánchez (1923–1985), Carlos Martínez Rivas (1924–1998) og den politisk engasjerte presten Ernesto Cardenal (født 1925). Til en senere generasjon hører Sergio Ramírez (født 1942) og Beltrán Morales (1945–1986).

Blant romanforfattere etter andre verdenskrig kan nevnes Lizandro Chávez Alfaro (1929–2006) og Omar Cabezas (født 1950), som har skrevet en selvbiografisk beretning om sandinistfrontens gerilja og opprøret mot Somoza-diktaturet i 1970-årene (norsk oversettelse Fjellet er mer enn en grenseløs grønn steppe, 1985).

Gioconda Belli (født 1948) er blant de nicaraguanske forfatterne som har oppnådd størst internasjonalt gjennomslag de siste tiår. Belli er lyriker, romanforfatter og essayist og hennes bøker har blitt oversatt til en rekke språk. Av lyrikere kan Claribel Alegria (1924–2018) og Julio Valle Castillo (født 1952) trekkes frem.

Lyrikkens fremtredende posisjon er blant annet grunnet Rubén Daríos posisjon i det nicaraguanske kulturliv, og en ser at landets største aviser som for eksempel La Prensa gir lyrikk stor spalteplass. Mange nicaraguanske forfattere har debutert i litteraturbilaget til La Prensa.

Den sterke politiske brodden i litteraturen ser en i andre land i Latin- Amerika, og dette er også i tradisjonen den chilenske dikteren Paulo Neruda, men inget sted har linken mellom politikk og litteratur vært sterkere. På 1960- og 1970-tallet brukte mange nicaraguanske forfattere sine tekster til å kritisere diktatoren Somoza, de fleste av disse var knyttet til den revolusjonære sandinistiske bevegelse. Flere kritiske forfattere ble fengslet på denne tiden, og enda flere flyttet ut av landet.

Mange av de nicaraguanske litterære tekstene som ble skrevet på 1970-tallet er skrevet enten i fengsel eller i eksil. Etter revolusjonen i 1979 returnerte de fleste av de eksilerte forfatterne og flere av dem fikk sentrale posisjoner i den sandinistiske ledelsen etter maktovertakelsen. Sergio Ramírez ble visepresident, Ernesto Cardenal ble kulturminister, og Gioconda Belli ble sandinistenes pressetalsperson. Revolusjonen ble også et sentralt tema i nicaraguanske litterære tekster ut over 1980-tallet og flere (som Cabezas og Belli) skrev selvbiografiske beretninger fra revolusjonen.

Forfatterens rolle som maktkritiker er fortsatt viktig, og mange av de samme forfatterne som brukte pennen i den sandinistiske kampen mot Somoza og for et fritt Nicaragua har nå blitt sandinistenes sterkeste kritikere. Ramirez og Cardenal har blant annet skrevet sterke og kritiske vitnesbyrd om sine brudd med den sandinistiske bevegelse.

• Nicaraguas historie
• Nicaraguas samtidshistorie