Nicaraguas historie

Før spaniernes ankomst til Nicaragua bestod befolkningen av spredte småsamfunn som ikke har de samme høykulturelle kjennetegn som for eksempel i Mexico og Guatemala. Folkevandringer både fra nord og sør brakte befolkningsgrupper til stillehavskysten og områdene rundt de store innsjøene. Folkegrupper holdt også til i jungelen i det tropiske lavlandet mot Karibia.

Selv om Kristoffer Columbus såvidt berørte kysten i 1502, var det først i 1523 at spanierne inntok det nåværende Nicaragua. Francisco Hernández de Córdoba grunnla samme året byen Granada ved Nicaragua-sjøen. Kolonistene fant lite av interesse i Nicaragua, men møtte hard motstand fra befolkningen som på kort tid ble betydelig redusert. Mer enn 40 000 urfolk ble sendt som slaver til gruvene i Peru.

Områdene ved Karibia-kysten hadde spanierne liten interesse for, og det ble fremfor alt britiske pirater som fikk innflytelse der. Britene etablerte et lokalt Mosquitiakongedømme i 1687 som sørget for indirekte britisk styre. Britene benyttet seg av miskitoenes mistillit til spanierne, og kolonitiden ble preget av hyppige angrep østfra mot spanske byer og maktkamp mellom Spania og Storbritannia.

Sammen med Mexico og det øvrige Mellom-Amerika fikk Nicaragua sin uavhengighet i 1821 som del av den mellomamerikanske føderasjonen. Først i 1838 fremsto landet som egen republikk. Likevel beholdt britene sitt fotfeste i Mosquitia. I forbindelse med gullrushet til California fra 1848 ble Nicaragua et viktig bindeledd mellom Karibia og Stillehavet. USA oppdaget den strategiske beliggenheten og prøvde med hjemmel i Monroe-doktrinen å presse britene ut av området. Britene og amerikanerne inngikk i 1850 Clayton–Bulwer-traktaten som innebar at ingen av de to landene kunne kolonisere områder i Mellom-Amerika. De konservative (med Granada som hovedsete) og de liberale (med León som hovedsete) befant seg i konstant konflikt i Nicaragua.

Inspirert av USAs annektering av det nordlige Mexico ankom den unge plantasjeeieren William Walker til Nicaragua og sluttet seg til de liberale i borgerkrigen i 1855. Et år senere utropte han seg selv til president i Nicaragua, hvor han ville gjeninnføre slaveriet og gjøre engelsk til offisielt språk. Han ble anerkjent av Washington. De mellomamerikanske statene forente krefter i krigen mot Walker, som i 1857 måtte forlate landet. Nederlaget betydde at de konservative fikk et sterkt grep om makten i over 30 år. I samme tidsrom utviklet kaffeeksport seg til Nicaraguas viktigste økonomiske basis. Tradisjonell fellesjord ble konfiskert, og de jordløse bøndene ble tvunget til å arbeide for kaffebaronene som utgjorde den nye makteliten. I 1881 førte dette til et større opprør blant urfolk i Matagalpaprovinsen. Flere hundre urfolk omkom i massakrene utført av hæren til president Zavala. Denne prosessen fikk enda større omfang under den liberale diktatoren José Santos Zelaya (1893–1909), som i tillegg solgte store deler av landet til utenlandske investorer. Zelaya inkorporerte også med militærmakt Mosquitia i 1894, og landsdelen har siden båret hans navn.

Under Zelayas liberale reformer ble det moderne borgerskapet i byene dominerende i forhold til de tradisjonsbundne godseierne på landsbygda. Hans sterke nasjonalisme førte også til konflikter med USA. Det var gjort seriøse forsøk på å grave en kanal i det sørlige Nicaragua (San Juán-elven) i 1880-årene. Da USA satte i gang med kanalprosjektet i Panama i 1903, tilbød Zelaya investorer i Europa og Japan å bygge en konkurrerende kanal i Nicaragua. Med hjemmel i Monroe-doktrinen intervenerte USA militært i 1909 og avsatte Zelaya.

USA installerte bokholderen i et amerikansk gruveselskap, Adolfo Díaz, som ny konservativ president. Díaz var så lojal overfor amerikanerne at blant annet jernbane og tollvesen ble solgt til amerikanske private selskaper, og Brown Brothers Bank kontrollerte den nasjonale økonomien. I 1912 ledet den liberale Benjamin Zeledón et bredt opprør mot den amerikanskstøttede regjeringen. Resultatet ble at amerikanske styrker invaderte nok en gang, og denne gangen ble okkupasjonen langvarig. Lojale konservative beholdt makten og vant valgene, som åpenbart bar preg av fusk, i 1912, 1916 og 1920.

I 1925 forlot de amerikanske troppene Nicaragua etter å ha installert en kompromissregjering med den konservative Solórzano som president og den liberale Sacasa som visepresident. Få måneder senere tok imidlertid Emiliano Chamorro makten ved et statskupp og ekskluderte alle liberale fra nasjonalforsamlingen. USA intervenerte for tredje gang, og Díaz ble igjen plassert i presidentstolen. Sacasa opprettet en «eksilregjering» i Puerto Cabezas på Karibiakysten i 1926 hvorfra borgerkrigen ble ledet. I mai 1927 undertegnet Sacasa og president Díaz en fredserklæring. Men mange av de liberale hæravdelingene nektet å godta traktaten, som innebar at USA kunne opprettholde sin kontroll. Augusto César Sandino var imot alle kompromissløsninger og insisterte på å kjempe inntil alle amerikanske tropper hadde forlatt Nicaragua. Selv om den liberale Moncada ble valgt til president i 1928, intensiverte Sandinos tropper krigen i fjellene. Kampen fikk tydeligere preg av en revolusjonær kamp og blir ofte karakterisert som den første geriljakrigen i Latin-Amerika. Sandino var en karismatisk lederskikkelse, og hans posisjon ble tydelig da bevegelsen falt sammen etter at han ble myrdet i 1934.

De amerikanske troppene forlot Nicaragua i 1933, men etterlot seg en nasjonalgarde de hadde trent opp og som stod under ledelse av Anastasio Somoza García, som var en beundrer av datidens fascistbevegelser i Europa. I 1936 tiltvang han seg statsmakten og full kontroll over det liberale partiet. Denne fullstendige militære og politiske kontrollen skulle sette preg på Nicaragua i over 40 år. Somoza ble USAs mest trofaste partner i Latin-Amerika og representerte et av de hardeste diktaturene på kontinentet.

Somozafamilien tilrev seg stadig mer økonomisk makt ved hjelp av korrupsjon, smugling, ekspropriering og likvidering. De fleste viktige næringene var på klanens hender så tidlig som etter andre verdenskrig. Somoza tok også aktivt del i den kalde krigen, blant annet ved å tilby landet som base for den mislykkede invasjonen i Grisebukta på Cuba i 1961. Den første Somozadiktatoren ble skutt i 1956, men hans sønner sørget for at Nicaragua ble et familieanliggende. Dette ble spesielt tydelig etter jordskjelvet i 1972 som la hovedstaden Managua i grus. Somozafamilien stakk det meste av den internasjonale katastrofehjelpen i egen lomme og sørget for at dens egne bedrifter kom på bena igjen. Men utover i 1970-årene vokste motstanden mot familien, også blant borgerskapet.

Sandinistfronten for Nasjonal Frigjøring (Frente Sandinista de Liberación Nacional, FSLN) ble stiftet i 1961 og tok sitt navn fra Sandinos kamp i 1920- og 1930-årene. Den viktigste lederen fra starten av var Carlos Fonseca Amador, som falt i kamp i 1976. FSLN betraktet væpnet kamp og en bred folkemobilisering som nødvendig for en grunnleggende forandring av det nicaraguanske samfunnet. I 1960-årene opererte FSLN etter geriljaprinsippet, men spesielt etter jordskjelvet i 1972 utviklet FSLN seg til en massebevegelse som etter hvert hadde nettverk over det meste av landet. Forsmaken på revolusjonen kom i 1978 med harde kamper i provinshovedstedene León, Matagalpa og Estelí samt beleiring av presidentpalasset i Managua. Anastasio Somoza Debayle oppnådde lite sympati med sin brutale måte å slå tilbake på. Også USAs president Jimmy Carter forstod at Somoza var isolert. Slaget var tapt for Somoza da FSLN hadde tatt kontroll over alle byene med unntak av Managua; i juli 1979 forlot han landet. To dager senere inntok FSLN Managua uten kamp.

Krigen hadde etterlatt seg over 50 000 døde, en sønderbombet industri og en tom statskasse. Den foreløpige «juntaen for nasjonal gjenoppbygging» gav plass til borgerlige representanter og skapte et sympatisk bilde for utenverdenen. Dødsstraff ble avskaffet, jordreform, helse og utdanning fikk høyeste prioritet, og politisk fremstod revolusjonen som alliansefri og nasjonal. Det ble oppnådd bred internasjonal støtte til gjenoppbyggingen av landet, også fra USA. Betydelige fremskritt ble oppnådd det første året, men borgerskapet begynte å ytre sin misnøye med revolusjonens radikale linje.

Da Ronald Reagan overtok som president 1981, var det slutt på USAs velvilje overfor revolusjonen. Støtten ble trukket tilbake, og USA deltok i stedet i forberedelsene til å styrte sandinistene, som ble betraktet som en farlig inspirasjon for resten av Mellom-Amerika. Kontrarevolusjonære grupper med tidligere nasjonalgardister i spissen ble trent i Honduras med argentinske rådgivere, finansiert av USA, som i 1984 også foretok en minelegging av nicaraguanske havner. Nicaragua brakte alle disse forholdene inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som i en historisk kjennelse to år senere påla USA å betale et større erstatningsbeløp for brudd på internasjonal rettsorden. USA nektet imidlertid å godta kjennelsen, tross en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd.

Fra baser i Honduras og senere i Costa Rica sørget contras for store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Contras-taktikken var i stor grad rettet mot sivile snarere enn mot militære mål. I tillegg tok mískitoer på østkysten til våpen for indre selvstyre. Nicaraguas økonomi forverret seg drastisk på grunn av de store forsvarsutgiftene, ødeleggelsene og handelsboikotten som USA innførte i 1985. Da de fem mellomamerikanske presidentene ble enige om en fredsplan for regionen i 1987, sammenfalt dette med Iran-contras-avsløringene som impliserte høytstående amerikanske politikere og militære. Forhandlingene førte til våpenhvile, og frie valg ble avholdt 1990. Selv om FSLN og Daniel Ortega Saavedra vant en solid valgseier i 1984, betraktet ikke USA valget som legitimt. En nærmest samlet opposisjon på 14 partier samlet seg 1990 i koalisjonen Samlet Nasjonal Opposisjon (UNO) som stilte med aviseieren Violeta Barrios de Chamorro som presidentkandidat. Valget ble et nederlag for FSLN, men overdragelsen av presidentvervet til Chamorro som Latin-Amerikas første valgte kvinnelige president fant sted uten dramatikk i april 1990.

• Nicaraguas samtidshistorie
• Mellom-Amerikas historie