Mongolriket

Siden forhistorisk tid hadde det mongolske platået vært befolket av nomadiske stammer, som tidvis holdt sammen i kortvarige allianser. Mongolske stammer blir i kinesiske kilder først nevnt på 900-tallet. Ved overgangen til 1200-tallet forente høvdingen Temüjin disse og de andre nomadiske folkeslagene i området. I 1206 ble han utropt til keiser av Yeke mongol ulus, «Det store mongolske riket», og tok tittelen Djengis khan, «universell hersker».

Da Djengis khan døde i 1227, hadde Mongolriket allerede erobret store deler av Sentral-Asia og Nord-Kina, og begynt å gjøre inntog i Øst-Europa. Etter khanens ønske ble riket delt mellom hans fire (legitime) sønner. Ögödei, som fikk den østligste delen, ble storkhan (mongolsk khagan) og hadde i kraft av dette øverste kontroll over deler av de andres administrasjon og over de samlede militære styrkene. Med denne overlegne hæren fortsatte de fire sønnene og deres etterkommere å utvide riket i alle retninger.

Kimen til oppsplitting var likevel lagt. Den ble næret videre av at mongolene aldri innførte noen tydelig tronfølgerett, som førte til blodig strid både om storkhan-tronen og innad i de ulike delene. Da Khubilai khan, Ögödeis nevø, overtok i 1260, brøt det ut borgerkrig som førte til at de fire delene i praksis ble uavhengige. Il-khanatet hersket i Persia og Tyrkia; Den gylne horde i Russland og Øst-Europa; Dsjagatai-khanatet i Sentral-Asia; og khaganatet, eller Yuan-dynastiet, i Øst-Asia. Etter Khubilai ble khaganens overherredømme over de andre delene av Mongolriket tidvis gjenopprettet i navnet, men rikets effektive samling var og ble historie. Unntaket var handelen over Silkeveien, som fortsatte å blomstre og blant annet brakte Marco Polo til Kina.

Den utbredte økonomiske kontakten mellom de fire delene av riket førte imidlertid også til utbredelse av pest. Svartedauden oppstod trolig i Det gylne horde-khanatet på 1340-tallet og fant veien til Il-khanatet (og deretter til Europa). Begge disse var allerede preget av opprør. Il-khanatet falt og Den gylne horde mistet utkantstrøkene sine i Europa og ble delt opp i mindre khanater.

I øst var Yuan-dynastiet preget av økonomiske og økologiske kriser og av arvestrid. Storkhanen der mistet fra midten av 1350-tallet kontrollen over stadig større deler av Kina, og også der benyttet utkantstrøkene, slik som Korea, sjansen til å bryte ut. I 1368 flyktet hoffet til storkhanen fra Kina for godt og vendte tilbake til Mongolia.

Dsjagatai-khanatet i Sentral-Asia bestod helt til 1705, men var fra 1346 av stadig mindre utbredelse og betydning.