Martin Stokken

Stokken vokste opp i trange kår på småbruket Snegeldal på østsiden av Hemnefjorden i Snillfjord. Han var yngst i en søskenflokk på fire. Det var et daglig slit til livets opphold på plassen, som lå en times gange fra nærmeste nabo. Handelsmannen lå flere timers rotur unna. Som barn likte ikke Martin Stokken vinteren, og ski hadde han ikke. Da han var sju år gammel, måtte han til nærmeste skole, som lå i Tannvik. Som barn flest ønsket han selvfølgelig å bo hjemme hos mor og far, men foreldrene måtte bare innse at de ikke hadde råd til å la ham slite sko med to timers tur gjennom skogen hver dag. Derfor fikk han losji hos poståpneren, som selv hadde ti barn. Hver helg drog Martin hjem for å hente sin egen mat for kommende uke. Det var først under skolegangen at han begynte med skiløping.

I 1934 rammet en stor ulykke familien. Det lille bruket brant ned til grunnen sammen med 1000 mål skog. Foreldrenes livsverk var ødelagt, og de var begge utslitt av tungt arbeid og maktet ikke å begynne på nytt. På sin 13-årsdag opplevde Martin Stokken at faren døde av slag.

Etter folkeskolen måtte han som de fleste andre ut for å finne arbeid. Den forholdsvis lille og spede guttungen fikk etter hvert styrke som gårdsgutt og gjeter, og han gikk noen skirenn i hjembygda som viste at han var et talent. 15 år gammel, og yngre enn de fleste andre, vant han sitt første skirenn.

I 1939 måtte Martin og moren søke arbeid utenfor hjembygda og havnet på Fåvang i Gudbrandsdalen. Her møtte han et godt skimiljø og gikk noen kretsrenn før utbruddet av andre verdenskrig. I 1943 flyktet han til Sverige og kom inn i de norske styrker. Her ble han for alvor oppdaget som idrettsmann.

Da han kom tilbake til Norge, tok han allerede i 1946 sitt første norske mesterskap i terrengløp. 11 år senere hadde han erobret 24 NM-titler; 19 i friidrett og 5 i langrenn. Stokken deltok i fire olympiske leker. Han satte 18 norske rekorder i friidrett. I 1948 ble han nummer fire på 10 000 meter i London-OL, og i 1949 løp han distansen som fjerdemann i verden under den magiske grensen på 30 minutter.

I årene frem til 1950 så Stokken på skisporten mer som trening til friidretten, men deretter ble det langrenn som absolutt lå hans hjerte nærmest. Han fikk sølv i stafett i Oslo-OL i 1952 og seier på femmila i Holmenkollen i 1954 etter en spennende duell mot Sixten Jernberg. Seieren på favorittdistansen 50 kilometer under NM i 1955, så han senere tilbake på som et av høydepunktene i sin lange karriere.

I den vesentligste del av karrieren representerte Stokken Selsbakk IF. Han ble tildelt Egebergs ærespris i 1949 og fikk Holmenkollmedaljen i 1954. Martin Stokken delte etter sin aktive innsats mange erfaringer med yngre løpere og var trener i både langrenn og skiskyting. Han døde bare 61 år gammel og hadde frem til 1980 arbeidet 30 år som politimann i Trondheim.

Martin Stokken var et idrettsfenomen. Som skiløper hadde han langt fra det beste utgangspunktet, men styrken og jernviljen som preget ham som konkurransemann, ble utvilsomt grunnlagt i meget ung alder.

• Egebergs ærespris (1949)
• Morgenbladets gullmedalje (1950)
• Sportsjournalistenes statuett (1949)
• Holmenkollmedaljen (1954)

• friidrett
• langrenn
• hinderløp
• langdistanseløp

• Torgersen Axell, Leif: Norsk biografisk leksikon 2
• Skiforeningen: Årbok 1954
• Hamre, Arne (1957): Med piggsko og ski: Martin Stokken forteller til Arne Hamre