Louvre

Museumsbygget er 800 år gammelt og gjenspeiler mye av Frankrikes historie. Museumsbygget Palais du Louvre var opprinnelig bygd som en festning på 1190-tallet. Kong Filip 2. August satte det opp som forsvarsverk mot invasjon av vikingene fra nord. Palasset fungerte som de kongeliges residens fra 1364 og fram til 1682. Solkongen Ludvig 14. hadde da fått bygget sitt Château de Versailles og flyttet ut dit.

Etter den franske revolusjonen besluttet nasjonalforsamlingen i 1791 at de kongelige kunstsamlingene skulle tilhøre det franske folk og den franske nasjonen, og at Louvre-palasset skulle benyttes som utstillingssted. Følgelig kunne Museum Central des Arts i 1793 åpne sin første kunstutstilling. Den besto av et sobert utvalg av samlingens 537 malerier og 184 andre kunstgjenstander. For øvrig inneholdt kunstskattene på dette tidspunktet for det meste fransk maleri og konfiskert kirkekunst.

Bredden og kvaliteten i samlingene gjør Louvre til et av de mest verdifulle i verden. Grunnstammen besto av de franske kongenes private kunstgjenstander, men for å huse det voksende antallet kunstobjekter gjorde de franske monarkene stadige endringer ved slottet. Mellom 1595 og 1610 utvidet kong Henrik 4. palasset ved å bygge Le Grande Galerie. Dette forbandt Louvre med Tuileri-anlegget, i dag parkområdet vest mot Concorde-plassen. Museet forbedret dermed fasilitetene som oppbevarings- og utstillingssted.

Samlingene økte etter hvert betraktelig gjennom beslaglagte objekter fra revolusjonstiden, mesterverker erobret av de franske hærene, egne innkjøp, bestillingsverker, legater, gaver og sjenerøse donasjoner. Ikke minst har mange kunstverker blitt innlemmet i Louvre gjennom de store vitenskapelige utgravningene som den franske staten betalte for.

I 1983 iverksatte president Francois Mitterand en omfattende restaureringsplan for Louvre, kalt Grand Louvre Plan. For å løse praktiske og strukturelle utfordringer fikk Louvre et nytt inngangsparti fra den sentrale slottsplassen i 1989. Denne er tegnet av den kinesisk-amerikanske arkitekten Ieoh Ming Pei. Til å begynne med var pyramiden i glass og stål mye omdiskutert, men er etterhvert blitt et av Paris’ stolte landemerker (som del av Louvre-komplekset).

Glasskonstruksjonen slipper lyset ned i den underjordiske vestibylen og har ikke minst frigjort utstillingsplass slik at stadig flere objekter kan tas ut av magasinene og være til glede for publikum. Den omvendte pyramiden – La Pyramide Inversée – ble ferdigstilt i restaureringsplanens andre fase og er plassert under jorden, hvor den reflekterer lyset videre til besøkssenteret. Denne sto ferdig i 1993, samtidig med at hele slottet ble tatt i bruk som museum. Gulvarealet dekker rundt 60 600 kvadratmeter, og museet har omkring 38 000 objekter utstilt samtidig (2019).

Kunstskattene favner bredt, og museet rommer førhistoriske gjenstander og kunst av ypperste klasse fram til 1848. Kunst produsert etter dette, som tidligere befant seg i Louvre, ble i 1986 flyttet til Orsay-muséet, det franske nasjonale museet for kunst mellom 1848–1914.

Louvres samlinger er fordelt mellom åtte avdelinger. I museet befinner disse seg hovedsakelig i de tre fløyene Denon, Richeliue og Sully. Galleriene er knyttet sammen og går over flere etasjer.

I tillegg er Delacroix-museet – Musée National Eugène Delacroix – i området Saint-Germain-des-Prés og Tuilileri-hagene mellom museet og Concorde-plassen en del av Louvres museumsdrift.

I 2012 åpnet Louvre en museumsavdeling i Lens, nord i Frankrike, kalt Louvre-Lens. Hensikten har vært å revitalisere den tidligere gruvebyen, styrke museets økonomi og gjøre de franske kunstsamlingene mer tilgjengelig for publikum utenfor Paris.

Louvre Abu Dhabi, i De forente arabiske emirater, åpnet dørene i 2017. Museumsvirksomheten er basert på en samarbeidskontrakt mellom den franske stat og sjeik Sultan bin Tahnoon Al Nahyan og skal gjelde i 30 år. Museet er tegnet av den franske arkitekten Jean Nouvel og vil få et areal på 24 000 kvadratmeter. Kunsten vil blant annet bli lånt ut fra samlingene i Louvre, Pompidou-senteret, Orsay-museet og Musée Rodin. Dette vil gi Louvre betydelige inntekter.

Direktør ved Louvre er i 2019 Jean-Luc Martinez (født 1964).

Det eldste Louvre, som ble oppført for kong Filip August omkring år 1200, var et firkantet borganlegg omkring en lukket borggård, med en mektig donjon som sentrum. Nord for donjonen lå kongeboligen, et gotisk palass. Louvre avløste etter hvert det eldre slottet på Île de la Cité som kongens residens i Paris, og anlegget ble brukt både som kongebolig, statsfengsel og befestning.

Denne eldste delen av Louvre lå i det sørvestre hjørnet av den nåværende Cour carrée, som ble påbegynt av Pierre Lescot i 1546 da Frans 1. ønsket å utvide anlegget. Lescot oppførte i årene 1546–1578 det sørvestre hjørnet av dette firkantede renessansepalasset, med Jean Goujon som skulptør. Under Katarina av Medici ble bygningen fortsatt etter Lescots planer med en fløy mot sør (1578–1596). Ludvig 13. fortsatte utvidelsen og lot Jacques Lemercier forlenge Lescots fløy med den berømte Pavillon de l'Horloge (fullført 1641) som hovedbygning i et anlegg som var fire ganger så stort som det tidligere. Dette anlegget, Cour carrée, ble så fullført under Ludvig 14. Louis Le Vau førte opp fasadene mot gården (1650–1664), Claude Perrault de utvendige, med den kjente «Louvrekolonnade» med sine 28 søyler som hovedfasade (1667–1674).

Først under Napoleon ble utvidelsen av Louvre fortsatt. Mot Seinen var i tiden 1594–1609 Louvre blitt forbundet med Tuileriene; Napoleon 1. lot Charles Percier og Pierre Fontaine strekke fløyer også på den andre siden (1806–1813). Anlegget fikk på denne måten form av et mektig, lukket parkanlegg foran Cour carrée og ble 3–4 ganger så stort som det. Midt på står den lille triumfbuen L'Arc de Carrousel, oppført av Percier og Fontaine (1806–1808). Med Napoleon 3. ble så de to store fløyene mot Place Louis Napoléon oppført (1850–1868), det såkalte Nouveau Louvre.

Ved raseringen av Tuileriene under Pariskommunen i 1871 ble Louvre åpnet mot Place de la Concorde, og det veldige perspektivet frem til den store triumfbuen ved Place de l'Étoile ble trukket inn i virkningen.

Det nye inngangspartiet (glasspyramiden), tegnet av Ioh Ming Pei, ble åpnet i 1988.

• maleriets historie
• skulptur

• Louvre-museet
• Delacroix-museet
• Louvre Lens
• Louvre Abu Dhabi
• Orsay-museet

• Laclotte, Michel og Cuzin , Jean-Pierre The Louvre, European Paintings. Scala Publications Ltd. London 1993
• Gray-Durant, Delia Paris. Blue Guide Limited, a Somerset Books Company. Somerset 2015
• Gombrich, E. H. Verdenskunsten. Aschehoug forlag (1996)