London Filharmoniske Orkester ble etablert av dirigentene Thomas Beecham og Malcolm Sargent. Den første konserten, ledet av Beecham i Queen’s Hall 7. oktober 1932, ble lagt merke til da orkesteret fra første øyeblikk viste seg som helt førsteklasses.
Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble orkesteret omgjort til en uavhengig organisasjon, som riktignok fortsatte å få økonomisk støtte fra Beecham og andre. Under andre verdenskrig var orkesteret stort sett på turné til store og små byer i Storbritannia.
Beecham gjenopptok samarbeidet i 1944 med stor suksess, men da orkesterets medlemmer ville styre seg selv, valgte han å etablere enda et nytt orkester, Royal Philharmonic Orchestra.
I etterkrigstiden var London Filharmoniske Orkester det travleste orkesteret i Storbritannia og ga et meget stort antall konserter med mange forskjellige dirigenter. Store dirigentnavn som Bruno Walter, Wilhelm Furtwängler, Victor de Sabata og Sergiu Celibidache gjestet.
I 1947 utnevnte orkesteret nederlenderen Eduard van Beinum som førstedirigent. Han ble i 1950 etterfulgt av Adrian Boult som turnerte med dem i Vest-Tyskland i 1951 og Sovjetunionen i 1956. Med Boult og gjestedirigenter laget orkesteret mange bemerkede plateinnspillinger i denne tiden, blant annet av britisk musikk.
Etter en usikker periode i slutten av 1950-årene ble orkesteret løftet frem igjen av dirigentene William Steinberg i 1958−1960, John Pritchard i 1960−1967 og ikke minst Bernard Haitink i 1967−1979, som gjorde orkesteret til et av de mest populære i London og på platemarkedet.
Orkesteret har siden forblitt et av Londons førsterangs orkestre med de profilerte sjefdirigentene Georg Solti 1979−1983, Klaus Tennstedt 1983−1987, Franz Welser-Möst 1990−1996, Kurt Masur 2000−2007 og Vladimir Jurowski 2007−2021.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.