LHC

Akseleratoren er bygd i den samme 27 km lange tunnelen som det tidligere LEP-prosjektet. I akseleratorringen går partikkelstrålene i to atskilte baner med motsatt retning. I ringen er det kollisjonssteder der de to strålene bringes på kollisjonskurs med hverandre. På disse kollisjonsstedene er det bygd detektoroppstillinger som kalles ALICE («A Large Ion Collider Experiment»), ATLAS («A Toroid Lhc ApparatuS») og CMS («Compact Muon Solenoid»). Norske fysikere deltar aktivt i ALICE og ATLAS.

Protonene i strålene som kolliderer kan få en kollisjonsenergi på tilsammen 14 TeV, omtrent 14 000 ganger protonets hvileenergi. For å få til dette, består ringen av 1000 superledende avbøyningsmagneter, hver med en lengde på 13 meter. Viklingene i magnetene er kjølt ned til en temperatur på 1,8 kelvin (K), slik at de er superledende. Fordi det da ikke utvikles varme, kan man sende store strømstyrker i spolene, og et magnetfelt på hele 8,65 tesla (T) kan oppnås.

Målet med LHC er å finne nye partikler eller fenomen som hittil ikke er oppdaga. Ved ATLAS og CMS var fokus å få klarhet i om Higgspartikkelen eksisterer. Ved ALICE var en opptatt av å påvise og å studere kvark–gluon-plasma, noe som ble påvist våren 2011. Sommeren 2012 annonserte CERN at en hadde data som var konsistent med eksistensen av Higgspartikkelen. Med dette er den såkalte standardmodellen for partikkelfysikk fullstendig. Ut fra teoretiske vurderinger er flere mulige utvidelser av standardmodellen foreslått. Eksperimentalfysikerne som arbeider ved Atlas og CMS arbeider videre med å samle data som kan utelukke eller bekrefte slike teorier.

I tillegg til de tre nevnte eksperimentene er det installert noen mindre, mer spesialiserte eksperimenter, blant annet eksperimentet LHCb, der en skal studere desintegrasjoner av B-meson. I slike eksperimenter venter en å se effekter som bryter symmetrien mellom materie og antimaterie, også kalt CP-symmetri.

• Nettsidene til LHC