På grunn av sin strategiske plassering fikk Kapp Verde-øyene stor betydning for slavehandelen mellom Vest-Afrika og Latin-Amerika, og portugiserne benyttet øyene som mellomstasjon for slavetrafikken allerede fra 1466. I 1585 og 1592 angrep en britisk flåtestyrke Ribeira Grande. Frankrike angrep byen i 1712, hvoretter dens betydning sank, til Praia ble ny hovedstad i 1770.
Den portugisiske administrasjonen av Kapp Verde ble samlet under en guvernør i 1587. Befolkningen var portugisere og slaver importert fra det afrikanske fastlandet. Slavene ble brukt som arbeidskraft på de portugisiske plantasjene som ble opprettet på øyene. På 1800-tallet ble om lag 80 000 kappverdianere tvunget den andre veien for å arbeide på plantasjene på São Tomé og Príncipe, en annen portugisisk koloni i Vest-Afrika.
Slavehandelen ble forbudt i 1876, og sammen med en alvorlig tørke førte det til en økonomisk nedgang for øygruppen, som imidlertid helt til moderne tid har vært et viktig knutepunkt for sjøfart mellom Europa, Afrika og Latin-Amerika. I kolonitiden fikk flere fra Kapp Verde-øyene enn fra de andre portugisiske koloniene i Afrika utdanning, og de ble brukt i administrasjonen i de øvrige koloniene, særlig i Guinea-Bissau, hvor det fortsatt er en stor andel av kappverdiranere i ledende stillinger. Øygruppens status ble i 1951 endret fra koloni til oversjøisk provins, og i 1961 ble alle innbyggere gitt portugisisk statsborgerskap.
Kontakten mellom Kapp Verde og Guinea-Bissau har alltid vært nær, og da frigjøringskampen mot det portugisiske kolonistyret tok til, ble en felles organisasjon for de to koloniene dannet, Partido Africano da Independencia de Guinee e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC ble dannet i 1956, og mange av lederne, blant andre grunnleggeren Amilcar Cabral, kom fra Kapp Verde. Bevegelsen arbeidet for selvstendighet fra Portugal, og førte en væpnet frigjøringskrig i Guinea-Bissau. På øyene, hvor naturforholdene ikke lå til rette for geriljakrig, drev bevegelsen politisk undergrunnsarbeid.
I 1972 ble PAIGC anerkjent av FN som den rettmessige representant for folket på Kapp Verde, og etter den såkalte nellikrevolusjonen i Portugal i april 1974, da militærregimet der ble erstattet av et demokratisk styre, ble det opprettet en overgangsregjering på øyene. Den bestod av både kappverdianere og portugisere, og la grunnen for selvstendigheten, som ble oppnådd 5. juli 1975. Forut for selvstendigheten ble valg avholdt, vunnet av PAIGC, og landets første president ble Aristides Pereira, gjenvalgt i 1986. Pereira hadde etterfulgt Cabral som leder for PAIGC da Cabral ble myrdet i 1973.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.