Johan Ludvig Heiberg (dansk forfatter)

Johan Ludvig Heiberg var en dansk forfatter.

Heiberg var sønn av Peter Andreas Heiberg og Thomasine Gyllembourg. Etter et treårig opphold hos sin far i Paris ble han i 1822 lektor i dansk ved universitetet i Kiel. Her kom han i kontakt med Georg Wilhelm Friedrich Hegels filosofi, og ble dennes første talsmann i Danmark.

I 1825 vendte Heiberg tilbake til København, og samme år ble den første av hans vaudeviller oppført, Kong Salomon og Jørgen Hattemager. Denne ble fulgt av Aprilsnarrene (1826), Recensenten og Dyret samme år, og senere De uadskillelige (1827), Nej (1836) og flere. Sjangeren gjorde stor lykke, men vakte også motstand, og for å forsvare seg skrev han avhandlingen Om Vaudevillen (1826).

Av Heibergs øvrige dramatiske arbeider kan nevnes de romantiske Elverhøj (1828), Alferne (1834) og Syvsoverdag (1840). Hans dypest personlige verk er Nye Digte (1840), som foruten de filosofiske diktene Gudstjeneste og Protestantismen i Naturen og den vakre romansesyklusen De nygifte inneholdt den apokalyptiske komedien En Sjæl efter Døden, rettet mot samtidens liberale politiske bestrebelser.

Som utgiver av det estetiske tidsskriftet Københavns flyvende Post (1827 og følgende utgaver) og som kritiker øvde han i disse årene en dominerende innflytelse, skjønt hans skjematiske, hegeliansk systematiserende metode hadde sine begrensninger.

Heiberg ble i 1831 gift med skuespilleren Johanne Luise Pätges, og i 1849 ble han sjef for Det kongelige Teater, senere sensor. I denne stillingen forkastet han ut fra sitt «system» blant annet noen av Bjørnstjerne Bjørnsons og Henrik Ibsens ungdomsarbeider. I sine siste år beskjeftiget han seg vesentlig med matematiske og astronomiske studier.