Ignatius av Loyola

Ignatius kom fra en familie innen den lavere adelen og ble i sin ungdom preget av idealer som var viktige for denne standen. Han satte pris på fortellinger om tapre riddere og lærte også tidlig å bruke våpen.

I mai 1521 deltok han i forsvaret av borgen i Pamplona i Spania, som ble angrepet av en hær med soldater fra Frankrike og Navarra. Ignatius ble truffet av en kanonkule i det ene beinet. Han ble alvorlig såret og måtte reise hjem til farens gods i Azpeitia for rekonvalesens.

Under oppholdet i Azpeitia ble Ignatius henvist til en annen type lesestoff enn ridderfortellingene han tidligere hadde fordypet seg i. En bok som gjorde særlig sterkt inntrykk på ham, var Ludolph av Sachsens De vita Christi, en omfattende oppbyggelsesbok som handlet om hvordan man på best mulig måte kunne virkeliggjøre det kristne idealet om å følge Jesu eksempel.

Ludolph av Sachsen hadde brukt både evangeliene og skrifter av kirkefedrene som kilder, og la særlig vekt på at den som ville følge Jesus, måte forsøke å leve seg mentalt inn i bestemte situasjoner av hans liv slik det er beskrevet i evangeliene. En slik form for mental innlevelse i bibeltekster ble også av stor betydning for Ignatius. Blant middelalderens helgener ble også Frans av Assisi et viktig forbilde.

Siden Ignatius var blitt nektet opphold i Jerusalem, måtte han nå orientere seg på nytt. Han bestemte seg for å ta fatt på studier. Han mente at en grundig utdannelse ville hjelpe ham til bedre og mer effektivt å kunne fremme sine religiøse mål.

I mer enn 14 år, fra 1524 til 1538, viet han seg til studier både i teologi og i andre fag. Ignatius gikk på skole og studerte flere steder både i Spania, Frankrike og Italia. Etter forberedende skolegang i Barcelona startet han i 1526 som student ved universitetet i Alcalá de Henares, og deretter ved universitetet i Salamanca. Dette var bare tre år etter at Martin Luther var dømt som kjetter av paven i Roma, og også i Spania hadde man stor oppmerksomhet på å hindre at luthersk lære vant fotfeste i kirken. Ignatius var med sin framheving av indre erfaringer i faresonen for kirkelig kritikk, og både i Alcalá og i Salamanca ble han – uten å bli dømt – anklaget for kjetterske oppfatninger. Slike anklager var en viktig grunn til at han i 1528 forlot Spania og dro til Paris for å studere videre der.

Fra 1528 til 1535 oppholdt han seg som student i Paris. Allerede mens han studerte i Spania hadde Ignatius vunnet tilhengere og etterfølgere, og i Paris ble dette enda tydeligere. Han samlet en gruppe unge menn rundt seg, som alle delte hans religiøse idealer og målsettinger. Denne gruppen skulle bli kjernen i Jesuittordenen der Ignatius senere ble leder. De to mest kjente ved siden av Ignatius var Frans Xavier, som ble den tidlige Jesuittordenens viktigste misjonær, med virke spesielt i India og Japan, og Peter Faber, som utmerket seg som forkynner og jesuittisk teolog i den tidlige perioden.

I 1534 avla flere medlemmer av denne gruppen sammen løfte om fattigdom, kyskhet og lydighet, men uten dermed å opprette en egen orden. I 1537 var de fleste av dem også samlet i Venezia, der de ble viet til prester.

I 1539 bestemte gruppen rundt Ignatius seg for å søke status som en egen orden i kirken. Allerede året etter, i 1540, ble den nye ordenen godkjent av pave Paul 3. Ordenen var direkte underlagt paven, og lydighet mot paven og ordensgeneralen var et sentralt punkt i ordenens regler. Et annet sentralt punkt var at ordenens medlemmer skule være godt skolert og ikke bundet til et regelmessig liv i et kloster. De skulle være fleksible for å trå til hvor som helst i verden, der paven trengte deres innsats.

Som ordensgeneral i Roma brukte Ignatius mye tid på å formulere den nye ordenens regler. Han engasjerte seg også for å få i gang egne jesuittiske studietilbud i Roma, og også for å få opprettet skoletilbud for barn og unge i de områdene der jesuittene etter hvert var aktive.

De siste fem årene av sitt liv, fra 1551 til 1556, var Ignatius mye syk. Likevel utførte han sine oppgaver som ordensgeneral og skrev en lang rekke brev. Han dikterte også sin selvbiografi til ordensbroren Luís Goncalves da Cámara. Denne selvbiografien har siden vært en viktig tekst når det gjelder å tegne et bilde av Igantius som en hellig mann.

Middelalderens helgener hadde som oftest blitt portrettert i egne helgenlegender (hagiografier) skrevet av andre etter at de selv var døde. Her ble gjerne deres gode gjerninger, deres asketiske liv og deres mirakler framhevet. I Ignatius av Loyolas tilfelle var helligheten i større grad knyttet til indre erfaringer, og en selvbiografi var dermed et mer egnet format til å beskrive hans hellighet.

Ignatius av Loyolas kropp ble først begravet i krypten i kirken Sancta Maria della Strada, som hadde vært jesuittenes egen kirke i Roma siden 1540. Denne kirken ble senere på 1500-tallet erstattet av en nybygd hovedkirke for jesuittene: Il Gesù. Ignatius av Loyolas kropp ble overført til et rikt utsmykket kapell i denne kirken.

Ignatius ble saligkåret i 1609 og kåret til helgen i den katolske kirken i 1622, samme år som også en annen berømt spansk leder av en kirkelig orden, Teresa av Avila, ble kåret til helgen. Også hun hadde skrevet en selvbiografi der hun forteller om sine religiøse erfaringer. Begge to spilte en helt sentral rolle som religiøse forbilder både i og utenfor Europa i århundrene som fulgte, og var rollemodeller for nye katolske holdninger til hellighet.

• Jesuittordenen
• Den katolske kirke
• motreformasjonen
• kristendommens historie
• kristendom