Gutulia nasjonalpark

Berggrunnen i parken består nesten utelukkende av kvartsitt, en nokså sur bergart, men med noen tynne kalkstriper i sørøst. For ytterligere informasjon, se det geologiske kartet «Elgå», 1:50 000, NGU.

Går man oppover Gutulivola fra Gutulisjøen, skifter terrenget plutselig karakter mellom 750 og 800 meter over havet. Fra å vandre gjennom en nokså rank og frodig furuskog, kommer man uventet inn i et område med påfallende mange blanke sva med en åpen og kortvokst skog. Dette er strandsonen i en stor bresjø som dannet seg her en eller annen gang da storisen over Norge langsomt begynte å smelte ned for omkring 20 000 år siden. Kraftig bølgegang i denne sjøen vasket ut bunnmorenen og førte løst materiale ut på dypere vann, det vil si lenger ned mot Gutulisjøen, der åsen er nesten helt dekket av stein og sand.

Siden området omkring Femunden er så flatt og lå i sentrum av den enorme iskappen som dekket Norge under istiden, var det lite bevegelse i isen. Løsmaterialet i Gutulia, som dekker store områder, er derfor i det vesentlige avsatt som en bunnmorene og er av lokal opprinnelse, det vil si oppmalt kvartsitt blandet med litt kalk. Med god vanntilgang kan slik berggrunn gi et godt jordsmonn. Noen steder ble bunnmorenen vasket ut og grovsortert av breelver. Slike områder med grov stein finner vi i området øst for Gutulisetra.

Da skogen vandret inn etter istiden, var bjørk og furu blant de første trærne. De er begge pionerarter på åpen mark. Furua tåler tørke bedre enn bjørka, og den etablerte seg på de tørreste stedene, for eksempel ute på svaene langsetter Gutulivola og ellers på grov grusmark. Langs Gutua er det høyt grunnvann, og her har det utviklet seg en elvekantskog med vier og gråor.

Det mønsteret som er beskrevet ovenfor, holdt seg i mange tusen år, inntil grana kom inn fra øst. Den er konkurransesterk, siden den har sterk skyggeeffekt, og langsomt måtte bjørk og furu vike på de mest næringsrike stedene med jevn fuktighet. Den fineste granskogen i nasjonalparken finnes øst for Gutulisetra og på østsiden av Gutulivola. Her er det ren urskog, med trær som ligger på kryss og tvers i alle faser av nedbryting. Bare på de stedene der gamle kjemper har falt og lys og varme kommer ned til skogbunnen, spirer det opp nye granplanter. Grana vokser raskere enn furua, og i Gutulia blir de fleste grantrærne bare omkring 150 år gamle før de dør. Men det er også funnet levende gran som er over 300 år gammel.

Oppe på fjellet blir det lett for kaldt til at granfrøene kan spire. De få grantrærne som har etablert seg her, formerer seg vegetativt. Det skjer ved at de nederste greinene rotslår seg, og det dannes tette ringer av unge trær rundt et gammelt i midten. Slike graner kalles ofte senkergraner, og de er svært vanlige langs skoggrensen i Gutulivola. I lavlandsskog ser en nesten aldri senkergran.

Skogbranner har alltid herjet skoger under sommertørke kombinert med tordenvær. Man skal ikke vandre lenge i Gutulia før man ser brann- og svimerker på trær og stubber. Furuskogen er åpen, og ilden brer seg vanligvis bare i skogbunnen, uten at baret tar fyr. Eldre furutrær med tykk bark tåler en slik brann og blir bare svidd i barken. Bjørka, derimot, blir vanligvis drept i en skogbrann, men fornyer seg fort med rotskudd og er snart tilbake. Grana, derimot, er mer utsatt, ettersom baret henger så nær bakken. Den blir derfor lett presset tilbake til de fuktigste stedene, der bunnbrannen ikke får så godt tak.

Det er registrert fire branner i Gutulia: omkring 1700, 1720, 1800 og 1860. Skogen i dag representerer en såkalt klimaksfase, det vil si at det ikke skjer noen utvikling av den ene skogstypen på bekostning av den andre.

Gjennomgående har Gutulia en artsfattig vegetasjon, særlig i øvre del av Gutulivola, med en fattig heivegetasjon som bærer preg av tynt jordsmonn og lite snø om vinteren. Den rikeste floraen finner vi langs bekker og kilder i granskogen og nedover langs Gutua. Her er det stedvis høystaudevegetasjon, med et visst innslag av fjellplanter som bjørnebrodd, svarttopp, fjellfrøstjerne og fjellfiol, og dessuten forskjellige starrarter. Nasjonalparken har også et visst innslag av såkalte østlige arter, som foretrekker områder med utpreget innlandsklima. Noen eksempler er den sjeldne orkideen huldreblom, dessuten åkerbær, kongsspir, nøkkesiv og granstarr. I alt er det registrert rundt 230 høyere planter i Gutulia, deriblant en del ugrasplanter fra vollene omkring Gutulisetra, men de vil trolig forsvinne etter hvert.

Gutulias soppverden er godt undersøkt, fordi urskoger alltid har en meget stor biodiversitet av sopp. Årsaken er at det her finnes trær i alle forråtnelsesgrader, slik at alle arter i nedbrytningssyklusen kan finne egnede livsnisjer. Fra et tre faller ned og til det er helt borte, går det gjerne tre hundre år i så marginale områder som i Gutulia. I løpet av denne tiden er artsutvalget av sopp skiftet ut både tre og fem ganger, etter hvert som næringsstoffene forsvinner. En rekke arter er sterkt spesialisert i sine livskrav, og det er derfor viktig at det stadig finnes noen trær i alle stadier, fra friskt tre til nesten ren mold. Det er tilfelle i Gutulia, og det gjør at vi blant annet finner den sjeldne lappkjuka her. Navnet har den fått fordi det var i granurskogene i Nord-Sverige at den første gang ble funnet og beskrevet.

Dyrelivet er gjennomgående fattig i Gutulia, og ingen av de store rovdyra har fast tilhold i parken, men forekommer i form av streifdyr. Det samme gjelder elg og tamrein fra driftsområdene lenger nord. Ellers er dyrelivet som i andre sørnorske fjellområder.

Fuglefaunaen i Gutulia skiller seg ikke stort fra den vi finner i østlandske barskoger ellers, men skogen skjuler fuglelivet. En sommerundersøkelse påviste rundt tusen hekkende fuglepar i nasjonalparken. Omtrent halvparten av dem var enten bjørkefinker, trepiplerker eller løvsangere, og av dem utgjorde bjørkefinkene alene rundt 300 par. Andre fugler som ble registrert med over 50 par, var rødstjert, jernspurv og måltrost.

Fiskefaunaen er rik, ettersom Gutua er en del av de svenske vassdragene. Det har derfor vært en innvandring av østlige arter som harr, sik, abbor, gjedde og lake, som alle finnes i Gutulisjøen. I tillegg finnes det ørret, som kan ha kommet inn via Femundsvassdraget.

Størrelsen tatt i betraktning er det relativ stor biodiversitet i nasjonalparken. Dette gjelder særlig vedboende sopp. Dett skyldes i alt vesentlig urskogen av gran på sørøstsiden av parken. På faunasiden er det med unntak av fiskene, liten biodiversitet, noe som skyldes det skrinne jordsmonnet med mangel på frodig skog som kunne dannet et livsmiljø for dyr og fugl.

Det var gårdene ved Sorken nede ved Femunden og Lillebo ved Drevsjø som omkring 1750 ryddet setrer i Gutulia. I over to hundre år ble det drevet setrer her inne, før det ble for tungvint i en moderne tid. Omkring 1980 ble seterhusene ved sørenden av Gutulisjøen restaurert av Statskog, og nå holdes de åpne om sommeren for besøkende.

Det er ingen merkede stier i nasjonalparken, men flere stier er godt oppgått, og det er lett å orientere seg i området. De fleste som besøker parken, starter fra parkeringsplassen på vestsiden av Gutulisjøen og går rundt sjøen til Gutulisetra. Den fineste urskogen ligger på østsiden av Gutulivola. Fra toppen er det flott utsikt mot fjellene i Femundsmarka og langs vestsiden av Femunden.

Turkart: Søndre Femund 1:100 000, Statens kartverk

• nasjonalparker i Norge

• Gutulia nasjonalpark
• Miljødirektoratet: Gutulia nasjonalpark
• Miljødirektoratet: Faktaark i Naturbase for Gutulia nasjonalpark
• Norges nasjonalparker: Gutulia nasjonalpark

• Lauritzen, Per Roger (2007). Femundsmarka og Gutulia