Genèvekonvensjonene

Det internasjonale Røde Kors tok i 1945 initiativet til en revisjon av Genèvekonvensjonen i lys av erfaringene fra andre verdenskrig. Et hovedmål for arbeidet var vern av sivilbefolkningen under krig. Resultatet ble fire nye Genèvekonvensjoner som ble undertegnet 12. august 1949:

1. Om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten
2. Om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs
3. Om behandling av krigsfanger
4. Om beskyttelse av sivile i krigstid

Per 2020 har 196 stater ratifisert konvensjonene.

I dette omfattende traktatverket slås det blant annet fast at sanitetspersonell og -materiell som kjennetegnes ved det røde kors (for noen land andre, tilsvarende symboler) skal respekteres og vernes. Videre skal de kategorier av personer som omfattes av de fire nevnte konvensjoner (syke og sårede soldater, krigsfanger, sivile i krigstid) sikres human behandling uten forskjell grunnet på nasjonalitet, rase, religion, politisk oppfatning eller lignende. I Norge er overtredelse av Genèvekonvensjonene og misbruk av det røde kors straffbart etter den militære straffeloven § 108 og straffeloven kapittel 16.

Revisjonen av 1949 var omfattende og innebar et stort fremskritt. Genèvekonvensjonene kommer til anvendelse så vel under krig som under væpnet konflikt mellom to eller flere land som ikke er i krig i folkerettslig forstand. Dersom en av partene i en konflikt ikke har tiltrådt Genèvekonvensjonene, skal de makter som er tilsluttet konvensjonene likevel være bundet i forhold til hverandre.

De viktigste svakhetene ved de fire konvensjonene fra 1949 er at de, med unntak for én felles artikkel (artikkel 3), bare gjelder internasjonale konflikter. Etter andre verdenskrig har interne, borgerkrigslignende konflikter dominert fullstendig. En annen svakhet er at konvensjonene ikke inneholder regler om selve krigføringen. I nyere konflikter har særlig sivilbefolkningen blitt skadelidende. I 1960-årene begynte arbeidet for å avbøte disse manglene. Bestrebelsene endte med en diplomatkonferanse i Genève i 1974–1977 og at to tilleggsprotokoller av 1977 til konvensjonene fra 1949 ble vedtatt. Per 2020 har 174 stater ratifisert protokoll I, mens 169 stater har ratifisert protokoll II. I 2005 kom en ytterligere protokoll som anerkjenner den røde krystall (røde diamant) som beskyttelsesemblem på lik linje med det røde korset og den røde halvmåne. Per 2020 har 77 stater ratifisert protokoll III.

Protokoll I viderebygger og styrker beskyttelsen etter de fire konvensjonene, mens protokoll II særlig tar sikte på å regulere interne konflikter. Protokoll II har et langt mer beskjedent omfang enn protokoll I. I tillegg gjelder strenge betingelser for at den skal komme til anvendelse. Det må blant annet være organiserte militære styrker på begge sider i konflikten, og de styrkene som kjemper mot regjeringshæren må ha kontroll over en del av statens territorium. Protokollen kommer ikke til anvendelse i uroligheter av forskjellig slag som ligger under denne terskelen. Samtidig kan staten i enkelte slike situasjoner erklære unntakstilstand og sette til side flere rettigheter og friheter som er sikret i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.

Norge har spilt en sentral rolle for å få rettet internasjonalt søkelys på slike situasjoner, hvor det internasjonale menneskerettighetsvernet er på sitt svakeste. Man har blant annet ønsket å få klarlagt hvilke humanitære minstestandarder staten er forpliktet til å respektere i alle situasjoner.

Væpnede konflikter reguleres også av Haagkonvensjonene. I tillegg spiller sedvanerett en viktig rolle i krigens folkerett, spesielt i ikke-internasjonale væpnede konflikter hvor det er mindre traktatrett. Mange av sedvanerettsreglene i krigens folkerett er inspirert av reglene for internasjonale væpnede konflikter, og anvendelsen av disse har i alle typer konflikter bidratt til å minske forskjellen mellom reglene for de ulike konflikttypene.

• krigens folkerett
• krigsfange
• menneskerettigheter
• Haagkonvensjonene

• Første Genèvekonvensjon av 1949
• Andre Genèvekonvensjon av 1949
• Tredje Genèvekonvensjon av 1949
• Fjerde Genèvekonvensjon av 1949
• Første tilleggsprotokoll av 1977
• Andre tilleggsprotokoll av 1977
• Tredje tilleggsprotokoll av 2005