Gazas historie

Egypt annekterte ikke Gaza, men styrte området gjennom en militær guvernør og administrasjon. Denne kontrollerte alle sivile og militære anliggender og tillot ikke palestinske politiske eller militære grupperinger å etablere seg.

Tidlig i 1950-årene ble åtte flyktningleirer opprettet, og en særorganisasjon innenfor FN, United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA), ble gitt ansvaret for hjelpearbeidet blant flyktningene.

I 1955 ble Gaza ved flere anledninger angrepet av israelske styrker. Under den såkalte Operation Black Arrow 28. februar, ledet av senere statsminister Ariel Sharon, ble 39 egyptiske og åtte israelske soldater drept. To sivile palestinere mistet også livet. I august samme år, under Operation Eliayam, ble 72 egyptiske soldater drept. Hendelsene førte både til en egyptisk styrkeoppbygging i Gaza, og til at Egypt tillot den palestinske motstandsbevegelsen å etablere treningsleirer der.

Konfrontasjonene i 1955 førte til ytterligere opprustning i en allerede spent situasjon. Under Suezkrisen i 1956 invaderte Israel Gaza, og den påfølgende okkupasjonen varte fra november 1956 til mai 1957. Som følge av krigen i 1956 satte FN inn en fredsbevarende styrke i Sinai og på Gaza: United Nations Emergency Force (UNEF), med hovedkvarter i Gaza.

Egypt gjenopptok styringen av Gaza etter den israelske tilbaketrekkingen i 1957. Den all-palestinske regjeringen ble i 1959 oppløst, samtidig som palestinerne etter hvert fikk en viss grad av selvbestemmelse.

Området sendte representanter til den første palestinske nasjonalforsamling i eksil i 1964. Etter at Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble dannet samme år, ble det åpnet et PLO-kontor i Gaza.

Under Seksdagerskrigen i 1967 ble Gaza inntatt av Israel, og de påfølgende år ble i alt 21 jødiske bosetninger etablert i området. Opprør mot okkupasjonen førte til sammenstøt i 1971, og flere tusen palestinere ble deportert til Jordan eller til leirer i Sinai.

Under den israelske okkupasjonen ble politisk organisering og aktivitet undertrykt, og innbyggerne på Gaza hadde ikke samme politiske rettigheter som innbyggerne på Vestbredden.

Den vedvarende motstanden mot det israelske styret i de okkuperte områdene førte til at det i desember 1987 brøt ut et palestinsk folkelig opprør: intifada. Opprøret, som fant sted både på Gaza og Vestbredden, bygde opp under det palestinske kravet om selvstyre.

I 1988 proklamerte Det palestinske nasjonalrådet, den palestinske nasjonalforsamling i eksil, staten Palestina opprettet i Gaza og på Vestbredden. Men en utvikling mot reelt selvstyre kom først som følge av fredsprosessen i første halvdel av 1990-årene, der de hemmelige forhandlingene i Oslo la grunnlaget for flere avtaler mellom Israel og PLO.

En spesifikk avtale om Gaza og Jeriko med omland ble undertegnet i Kairo 4. mai 1994 og trakk opp en plan for uttrekning av israelske styrker forut for en overtakelse av palestinske politistyrker. Parallelt skulle sivil administrasjon, blant annet for helse og utdanning, overdras de nye palestinske selvstyremyndighetene: Palestinian National Authority (PNA), ledet av PLOs formann Yasir Arafat.

1. juli 1994 vendte Yasir Arafat tilbake til Palestina – til Gaza – for å starte etableringen av en framtidig palestinsk stat. Fra mai 1994 fant det sted en skrittvis overføring av kontrollen med området fra israelske til palestinske myndigheter, i tråd med Oslo-avtalen.

Områdene med jødiske bosetninger på omtrent 20 prosent av landarealet, var unntatt. Samtidig bygde Israel en sikkerhetsbarriere mot Gaza. Ifølge avtalen mellom Israel og selvstyremyndighetene beholdt Israel kontrollen over luftrommet.

I 1996 ble det valgt en de facto nasjonalforsamling for de selvstyrte områdene: Palestine Legislative Council (PLC), med Arafat som president.

Gaza ble et administrativt senter i de selvstyrte områdene og samtidig et senter for opposisjon mot Arafat og hans forsoningspolitikk, blant annet fra de islamistiske organisasjonene Hamas og Islamsk Jihad, som står sterkt i Gaza. Disse kreftene, som representerte en tiltakende opposisjon mot PLO og Arafats parti Fatah, styrket sin stilling etter at den andre intifadaen brøt ut i 2000.

Motstanden mot den israelske okkupasjonen av palestinsk territorium – og mot PLOs forsoningslinje – har stått sterkest på Gaza, mye på grunn av innflytelsen til Hamas. De militante, islamistiske gruppene har rettet en rekke angrep mot israelske mål, både med selvmordsbombere og raketter.

De palestinske selvstyremyndighetene har vært presset av Israel til å slå til mot denne aktiviteten, men viste ikke vilje eller evne til å gripe inn – med den følge at Israel i 2002–2004 rettet omfattende militære angrep mot Gaza, som også i lange perioder ble helt avstengt fra kontakt med omverdenen.

Etter at Gaza ble en del av det selvstyrte palestinske området, utviklet det seg en alvorlig politisk og militær konflikt mellom de to mektigste palestinske partiene, Fatah og Hamas, hvor oppslutningen om sistnevnte økte spesielt på Gaza.

Utover på 2000-tallet førte friksjonen mellom palestinske grupper i Gaza til frykt for borgerkrig mellom de to gruppene, og fra 2005 kom det til gjentatte voldelige sammenstøt mellom partienes respektive sikkerhetsstyrker.

Israels angrep mot Hamas bidro til å styrke bevegelsens posisjon i Gaza, og ved lokalvalgene i 2004 vant den terreng på bekostning av Fatah.

Ved valget på ny lovgivende forsamling i selvstyreområdene i januar 2006 vant Hamas, etter at presidentvalget i januar 2005 var vunnet av Fatahs kandidat Mahmoud Abbas. Dette førte til enda skarpere motsetninger.

De politiske motsetningene mellom president Abbas (Fatah) og statsminister Ismail Haniyeh (Hamas) ble forsterket av en rekke voldelige sammenstøt mellom medlemmer av de respektive sikkerhetsstyrkene, framfor alt i Gaza.

Konfrontasjonene tiltok i 2006, og gjennom store deler av 2007 kom det til nye væpnede sammenstøt mellom militsstyrker lojale til hvert av de to partiene, med betydelige tap. Etter harde kamper i juni tok Hamas kontroll over området.

Etter Hamas' overtagelse av Gaza ble området i økende grad arena for konflikten mellom palestinere og Israel. I motsetning til Fatah har ikke Hamas anerkjent Israels rett til å eksistere som stat, hvilket er et ufravikelig krav fra israelsk side for å inngå i en politisk dialog. Hamas har opprettholdt sin prinsipielle motstand mot den israelske statsdannelsen og videreført en militær kamp mot Israel, først og fremst gjennom rakettangrep fra Gaza mot israelske byer.

Mye på grunn av rakettangrepene gjennomførte Israel i 2002–2004 en serie aksjoner mot Gaza, til dels omfattende og vedvarende kampanjer, med en kombinasjon av fysisk blokade og militære angrep, deriblant også likvidering av Hamas-ledere.

Flyplassen på Gaza ble stengt av Israel etter utbruddet av den andre intifada. I 2001 bombet Israel flystripen. Israel har også lagt strenge restriksjoner på fiskeri og annen ferdsel til sjøs og patruljerer farvannet utenfor Gaza. Dermed er området, når også den egyptiske grensen er stengt, fysisk avstengt fra omverdenen, prisgitt de to nabolandenes vilje til å slippe inn forsyninger.

I 2004 fikk Israels statsminister Ariel Sharon flertall i nasjonalforsamlingen Knesset for full militær uttrekning fra Gaza, noe som innebar avvikling av de 21 jødiske bosetningene.

Planen ble iverksatt i august 2005, mot protester fra bosetterne som måtte tvangsevakueres. De palestinske selvstyremyndighetene overtok ansvaret for sikkerheten i Gaza fra september 2005. Selv om Israel med dette formelt endte den fysiske okkupasjon av Gaza siden 1967, beholdt landet i realiteten kontrollen over territoriet: Israel opprettholdt sin totale kontroll over luftrommet og kyststripen og kontrollerte de viktigste grensepostene og derved handelen.

Som et ledd i Israels konflikt med Hamas – som tiltok etter det palestinske valget i 2006 da Hamas fikk flertall og dannet regjering – stengte Israel langt på vei grensepostene. Også Egypt stengte grenseovergangen ved Rafah, hvilket førte til at Gaza ble isolert, og i stor utstrekning var prisgitt smugling av varer gjennom tunneler fra Egypt.

Siden den israelske uttrekningen i 2005 har det vært en langvarig spent situasjon mellom de palestinske myndighetene på Gaza og i Israel.

Den israelske – og egyptiske – politikken med stengte grenser har påført både de palestinske myndighetene og sivilbefolkningen omfattende lidelser. Under et angrep i 2006 bombet og ødela Israel eksempelvis en kraftstasjon som sto for halvparten av elektrisitetsforsyningen på Gaza. Mangel på strøm ble deretter et alvorlig problem.

På grunn av blokaden ble det blant annet fra FN framholdt at Israel, i henhold til folkeretten, fortsatt har ansvar for området som en okkupasjonsmakt. Blokaden ble internasjonalt fordømt som en kollektiv avstraffelse av hele områdets befolkning, i strid med folkeretten.

Israel vedtok i september 2007 å gi Gaza status som fiendtlig område, for slik å kunne begrunne sanksjoner, noe som av Hamas ble oppfattet som en krigserklæring. Målet var ifølge Israel å svekke Hamas, men de følger blokaden fikk for hele befolkningen, førte snarere til større oppslutning om Hamas og økt fiendskap mot Israel på Gaza.

Israel har iverksatt en rekke militære operasjoner mot Gaza siden uttrekningen i 2005 og særlig etter at Hamas tok full kontroll over området i 2007. Blant de største operasjonene er:

Operation Warm Winter: I februar 2008 gjennomførte Israel operasjonen «Warm Winter» i den nordlige del av Gaza, som svar på rakettbeskytning fra Hamas, som i en tid var blitt besvart av Israel. Konflikten ble trappet opp, og over 100 palestinere ble drept under operasjonen, som også søkte å ta livet av statsminister Ismail Haniyeh. Under «Warm Winter» tok Hamas for første gang i bruk Grad-raketten, som rammet mål i Ashkelon.

Operation Cast Lead: 27. desember 2008 gikk Israel til fullt militært angrep på Gaza for å svekke Hamas og dets evne til å angripe Israel. Operasjon «Cast Lead» ble innledet med omfattende bombing fra luften, støttet av beskytning fra luft og sjø, forsterket av en invasjon fra 3. januar 2009. Hamas viste sin styrke ved å fortsette å avfyre raketter inn i Israel. 18. januar erklærte både Hamas og Israel ensidige våpenhviler, men ingen felles avtale, og Israel fullførte tilbaketrekkingen 21. januar. I løpet av konflikten hadde 1391 palestinere og 13 israelere blitt drept. Spesialrapportøren fra FNs menneskerettighetsråd (UNHRC) la i mars 2009 fram en rapport med vidtrekkende kritikk av Israels operasjon i Gaza, som ble karakterisert som en krigsforbrytelse. Rapporten ble imøtegått av Israel.

Operation Pillar of Cloud: En ny opptrapping fant sted i november 2012 da Israel likviderte lederen for den militære delen av Hamas, Ahmed Jabari. Attentatet innledet operasjonen «Pillar of Cloud», som fortsatte med bombing av mål på Gaza – framfor alt for å ødelegge Hamas’ lagre av Fajr-missiler. Aksjonen kom som følge av en intensivering av palestinske beskytninger mot Israel, som ble møtt av israelske angrep. Israel begrenset skadene ved utplassering av sitt nye luftforsvarssystem, Iron Dome.

I løpet av operasjonens første dager skjøt Hamas missiler både mot Tel Aviv og Jerusalem, mens Israel trappet opp bombingen av Gaza og mobiliserte reservister for en mulig bakkeoperasjon.

Samtidig ble tidligere kontakt mellom partene, med tanke på våpenhvile, videreført med Egypt som mellomledd og aktivt amerikansk diplomati. Etter en ukes kamphandlinger ble det 21. november inngått en våpenhvile mellom Israel og Hamas. I løpet av konflikten hadde rundt 100 palestinere og 2 israelere blitt drept.

Operation Protective Edge: 8. juli 2014 gikk Israel til en ny militær aksjon rettet mot Hamas og andre islamistiske grupper i operasjonen «Protective Edge», innledet med luftangrep og artilleri, samt beskytning fra marinefartøyer. Operasjonen var, sett fra israelsk side, et svar på rakettbeskytning fra Gaza.

Mens de palestinske angrepene førte til begrensede – og vesentlig materielle – skader, ble det meldt om 168 drepte palestinere i løpet av operasjonens første fem dager. Deretter ble operasjonen trappet opp – fra natt til 18. juli – ved bruk av bakkestyrker.

En ny våpenhvile ble inngått 26. august 2014. Rundt 2200 mennesker var da blitt drept i løpet av operasjonen.

Situasjonen var fortsatt spent i årene som fulgte, med sporadiske rakettangrep mot Israel og israelske luftangrep mot Gaza.

Mellom 5. og 7. august 2022 satte Israel i gang Operation Breaking Dawn, i hovedsak rettet mot Palestinsk islamsk jihad. Om lag 50 mennesker mistet livet, de aller fleste av dem palestinere.

7. oktober 2023 satte Hamas i gang sitt mest omfattende angrep på Israel hittil. Tidlig på morgenen ble det avfyrt flere tusen raketter mot israelske mål, samtidig som Hamas-milits tok seg forbi grensegjerdet og angrep mål inne i Israel. Israel svarte med sitt tyngste angrep på Gaza noensinne med utstrakt bombing fra luften, rakettangrep og etter hvert invasjon med soldater.