Fønikia

Fønikerne formidlet det «vestsemittiske» alfabetet til grekerne, og dette dannet grunnlaget for den greske skriften, som igjen ble opphav til de europeiske alfabetene. Man har svært lite kjennskap til Fønikias språk, men det er likevel klart at språket er nær beslektet med hebraisk.

Fønikerne omtales i egyptiske tekster fra 4. og 5. dynasti (midten av 2000–tallet fvt.) På den tiden stod Egypt i livlig handelsforbindelse med Fønikia, ikke minst når det gjaldt import av trematerialer fra det området som i dag er Libanon. Ved utgravninger i Byblos er det funnet både gjenstander med navn på egyptiske konger fra Det gamle rike og egyptiske arbeider med navnet til kongene i Byblos skrevet med hieroglyfer. Egypterne lærte skipsbyggingskunst av fønikerne og kalte sine fartøyer Byblos-skip. De omtalte Fønikia som «Fenchu», som er avledet av ordet snekker. Fønikerne importerte håndverks- og industriprodukter, papyrusruller og næringsmidler fra Egypt.

Fønikerne omtales også hos Homer (700–tallet fvt.) og hos den greske historieskriveren Herodot (400–talllet fvt.), samt i Det gamle testamentet og Tanakh og også et par steder i Det nye testamentet. Vi har også samtidige forfatteres beskrivelser av Romas kriger mot den fønikiske kolonien Karthago i Nord-Afrika (Polyb). Arkeologene har funnet rester etter fønikiske templer og mindre gjenstander, både i det som var selve Fønikia og i de mange koloniene rundt Middelhavet.

Fønikerne har etterlatt seg få egne tekster skrevet på sitt eget språk, fønikisk, men flere andre forfattere nevner bøker fra Byblos (også kalt Gubla eller Gebal). Senere kilder nevner også at romerne fant bøker da de la den fønikiske kolonien Karthago i grus i 146 fvt.

På grunn av sin beliggenhet og rikdom ble Fønikia etter hvert et brennpunkt for stormaktspolitikken. Egypterne kom til Kanaan under sine mange felttog nordover på 1400- og 1300-tallet, blant annet under Tuthmosis 3., Sethos 1. og Ramses 2. I perioder var store deler av Kanaan underlagt egypterne, og de mange småkongene var å betrakte som en slags vasallkonger. På 1300-tallet var området også i en periode underlagt hettittene og amorittene. Dette stoppet imidlertid ikke handel og internasjonale forbindelser.

Fra rundt 1200 fvt. skjedde det store endringer i hele området langs det østre Middelhav – fra Hellas til Egypt. Mange av de gamle bystatene ble ødelagt, forlatt eller mistet sin tidligere betydning. Lese-og skrivekyndigheten i befolkningen fikk en tilbakegang. Grunnen til katastrofen er ennå omdiskutert, men kan ha hatt flere sammenfallende årsaker, som tørkeår, hungersnød, epidemier, jordskjelv, og ikke minst de såkalte havfolkenes erobringer langs kysten. Men de fønikiske byene ser ut til å ha kommet godt ut av ødeleggelsene, noe som åpnet for nye muligheter.

Den tidligere internasjonale skipstrafikken rundt Middelhavet lå nede, og fønikerne videreutviklet sin kunnskap om både skipsbygging, navigasjon og handel. Ved siden av aktiviteter knyttet til havet, fantes det også atskillig industrivirksomhet i Fønikia, som ble kjent for sine metallvarer, glass og tekstiler. Tekstilene ble farget med purpur, utvunnet av purpursneglen ved en prosess som fønikerne klarte å holde hemmelig. Disse stoffene ble en ettertraktet, men dyr handelsvare. Tallrike litterære referanser og metertykke lag av snegleskallrester vitner om en betydelig produksjon. Men også sedertre og furu var fremdeles viktige eksportartikler. Fønikerne ble også kjent som mellomhandlere og utbedrere av andre folks produkter. I Fønikia møttes kulturelle strømninger fra Babylonia, Egypt, Lilleasia og landene i vest.

Fønikernes økende betydning sammenfalt både med den tiden da Det gamle Israel oppsto i høylandet i det sørlige Kanaan og filistrene grunnla sine egne byer i lavlandet i det sørlige Kanaan. Det oppsto derfor også en forbindelse med israelittene. Et eksempel på dette er pakten mellom kong Salomo (regjerte cirka 970–930) og Hiram, kongen av Tyros (1. Kongebok 5). Ifølge bibeltekstene importerte Salomo både trevirke (sedertre) og andre dyrebare materialer til tempelet i Jerusalem fra Tyros i bytte mot hvete og olje (1. Kongebok 6–8). Bibeltekstenes beskrivelse av tempelet viser også likheter med rester etter templer funnet i det tidligere Fønikia. Men kontakten med filistrenes kultur og religion førte også til en kulturutveksling som var uønsket av israelittenes religøse ledere.

Fra cirka 1000 fvt. ble fønikerne det suverent ledende handelsfolket ved Middelhavet. En skildring av Tyrus' utstrakte handelsforbindelser finnes i Det gamle testamente og Tanakh (Esekiel 27). Etter hvert oppstod et pengearistokrati i byene, som dannet handelskompanier med fartøyer som seilte på Middelhavet og fra Rødehavet langs østkysten av Afrika. Skipstømmer fikk de fra sedertrærne. Allerede tidlig i første årtusen fvt. hadde fønikerne opprettet egne handelskolonier, både i Jaffa i dagens Israel, i Ugarit i nord og etter hvert også i Anatolia og på Kypros og Malta. På nordkysten av Afrika ble Karthago grunnlagt som fønikisk koloni cirka 814–803 fvt. – etter sagnet av Dido, en kongedatter fra Tyros.

Romerne kalte Karthagos innbyggere for «poeni», punere. Romerne anså punerne som sine fiender og førte tre kriger mot Karthago, før de klarte å legge byen i grus i 146 fvt. Etter hvert ble det også opprettet fønikiske handelskolonier på Sardinia, Balearene, Sicilia og i Syd-Spania.

Flere assyriske og nybabylonske herskere forsøkte å trenge inn i Fønikia under forsøkene på å komme frem til Middelhavet og videre til Egypt – blant annet Salmanassar 3 (regjerte cirka 858–824 fvt.) og følgende konger. Fønikerne måtte da betale tributt, en type skatt, til seierherrene. I 677 fvt. ble Sidon ødelagt, og i 668 fvt. måtte Tyros kapitulere. Tyros kom imidlertid til krefter igjen, og først etter 13 års beleiring lyktes det den babylonske kongen Nebukadnesar 2. å erobre byen i 573 fvt.

Fra 539 fvt. var Fønikia en del av det store Perserriket. Under kampene mellom Persia og Hellas stod fønikerne på persernes side. Men fønikernes deltakelse i en oppstand mot perserne førte til at Sidon ble ødelagt i 343 fvt. Tyros besto noen år til. I 332 fvt. måtte Aleksander den store beleire Tyros i sju måneder før byen ble erobret og ødelagt. Etter Aleksanders død i 323 fvt. var Fønikia underlagt vekslende hellenistiske herskere (ptolemeerne og selvekidene). I 64 fvt. ble området underlagt Romerriket og regnet med til provinsen Syria. Da hadde imidlertid verdenshandelen funnet seg nye veier, og Alexandria ble et nytt senter for handel og kultur i det østre Middelhav.

Fønikerne etterlot seg ingen egen religiøs litteratur. Vi vet derfor ikke mange detaljer om deres religiøse praksis, annet enn at det dreide seg om en form for kanaaneisk religion, kanskje ikke ulikt den som ble praktisert i Ugarit, og som vi vet en hel del om. De viktigste kanaaneiske gudene var høyguden El, samt Baal, Anat, Ashera, Astarte, Hadad, Mot, Reshef, Melkart og Eshmun. De ulike byene valgte en av disse som sin hovedgud, som sammen med en gudinne og en mindre gud dannet en triade (familie). Den religiøse kunsten viser mange likheter med gjenstander som også er funnet på israelittisk område, ikke minst små kvinnefigurer som kan representere gudinnene Astarte eller Ashera.

Gjennom hele perioden var imidlertid også egyptiske religiøse symboler (solsymbolikk, Maats fjær, Hathor-hoder og uraeusslanger) også utbredt i Kanaan. Ofte skjedde det en sammensmelting av egyptiske og kanaaneiske guder (Baal/Seth, Hathor/Ashera), El/Baal). Det kan derfor være vanskelig å fastslå akkurat hvilken gud eller gudinne som er avbildet på mynter, smykker og stempler, eller formet i leire (terrakotta).

De viktigste gudene i de fønikiske koloniene var Baal (Baal Hamon), og fra 500–tallet gudinnen Tanit, som hadde mye felles med den kanaaneiske Astarte. Allerede romerne beskyldte den fønikiske befolkningen i Karthago for å foreta brennoffer av barn i nasjonale krisesituasjoner. I Kartagos ruiner er det funnet egne gravplasser, der gravene inneholdt små askeurner og amuletter som viser at det dreier seg om barnegraver. Urnene var dekket med en stein eller med en liten stele. Denne hadde ofte et bilde av Tanit. Forskere er fremdeles ikke enige om hvorvidt dette dreide seg om levende barn som ble brent i ilden, småbarn som var dødfødte, eller som døde av sykdommer. Det er heller ikke enighet om hvorvidt eventuelle ofringer var til guden Molok eller om Molok er betegnelsen for selve ildofferet. (Slike barneofringer, gjennom ild, omtales også flere steder i Det gamle testamentet og Tanakh. (2. Kongebok 23,10 )

Ifølge 1. Mosebok 10,15 var Sidon sønn av Kanaan og stamfar til et av folkeslagene på jorden. Det sies her ingen ting om sidoniernes vesen eller egenskaper. Men synet på andre folkeslag endret seg. Ifølge bibeltekstene giftet kong Salomo (900–tallet fvt.) seg med mange utenlandske kvinner, blant disse også en kvinne fra Sidon (1. Kongebok 11,1). Disse kvinnene blir anklaget for å ha ødelagt Salomos rette gudstro.

Den israelittiske kongen Akab (regjerte cirka 870–851) giftet seg med den fønikiske Jesabel, datter av kongen av Tyros, Et´Baal (1. Kongebok 16, 29–33). Jesabel har fått et dårlig rykte, både i bibeltekstene og i senere tradisjon. Både bibeltekstene og arkeologiske funn viser at hun må ha hatt både innenrikspolitisk og religiøs makt (1. Kongebok 21,8), noe som ikke var vanlig i Det gamle Israel. Jesabel kan også ha hatt egne midler, siden hun ifølge bibeltekstene underholdt mange hundre profeter for de kanaaneiske gudene Baal og Ashera (1. Kongebok 18, 17–40).

Den religiøse innflytelsen fra Kanaan (Fønikia) ansporet israelittiske profeter til en bitter kamp mot det de oppfattet som frafall fra den rette tro og praksis, både blant de kongelige og blant vanlige folk. Mange ulike tekster uttrykker fordømmelse av både filistere og fønikerne. Blant disse er Jeremia 25,20; Esekiel 26–28 og Amos, 1, 1–10. Disse tekstene har bidratt til å formidle et bilde av kanaaneerne, inkludert fønikerne, som umoralske og «avgudsdyrkende» og deres kult som moralsk forkastelig. Også mange religionsforskere var lenge opptatt av det man mente var utbredt tempelprostitusjon og fruktbarhetskult. Dette ensidige synet på kanaaneisk religion generelt, og ikke minst på kvinners roller i templene i Midtøsten, er i dag forlatt.

Byene Tyros og Sidon nevnes også i Det nye testamentet (Matteus 11,22 og 15,21). Paulus skal også ha vært innom byen Sidon på sine reiser og ha vært vennlig mottatt der (Apostlenes gjerninger 27,3).

• fønikisk
• fønikisk arkitektur
• Sayda (Sidon)
• Jesabel
• Kanaan
• Ugarit
• Midtøstens historie
• brennoffer