Erich Maria Remarque

Kunstnerromanen Die Traumbude i 1920, Remarques bokdebut, ble ingen stor suksess. Gjennombruddet ble Intet nytt fra Vestfronten. Romanen ble først trykt som en fortsettelsesroman i Vossische Zeitung i november og desember 1928. I 1929 kom bokutgaven, som ble filmatisert i regi av den amerikanske regissøren Lewis Milestone i 1930 og raskt oversatt til en rekke språk. Den norske oversettelsen kom først i 1955.

Romanen, som er basert på forfatterens egne opplevelser som ung soldat på vestfronten under første verdenskrig, skildrer krigens brutalitet og meningsløshet og er en av de store antikrigsromanene i tyskspråklig litteratur. I forordet til romanen viser Remarque til sine egne erfaringer som soldat og at det å skrive romanen var en måte å bearbeide fortvilelsen han fortsatt, ti år etter at krigen var over, følte over krigens grufullheter. Han bruker uttrykket «fortapt generasjon» om sin egen generasjon, en generasjon som ble ødelagt av krigen.

Hovedpersonen er 19 år gamle Paul Bäumer, som – sammen med en gruppe jevnaldrende kamerater – blir sendt til fronten. Raskt gjennomskuer de den nasjonalsosialistiske helteretorikken, som ikke har noe med den virkeligheten han møter i skyttergravene. I skyttergravene spiller politiske motivasjoner ingen rolle. Kameratgjengen holder sammen og hjelper hverandre, men de blir færre og færre. En etter en blir de skadet og dør, flere under uutholdelige smerter. Øyeblikkene hvor livet fortsatt har noe å by på, blir stadig færre; de unge guttene er dødsdømte. Og selv om de skulle overleve, ville de vært ødelagte for alltid, slik reflekterer jeg-fortelleren, Paul Bäumer.

Slutten på romanen er en av de mest berømte i verdenslitteraturen: Forfatteren lar jeg-fortelleren dø gjennom at han skifter perspektiv de siste linjene: «Han falt i oktober en dag i 1918 en dag da det var så stille og rolig ved hele fronten at armérapporten innskrenket seg til denne ene setningen: Intet nytt fra Vestfronten.»

To år senere skrev Remarque oppfølgeren, Der Weg zurück (1931), som forteller om hvordan de som overlevde krigen, strevde med å gjenvinne fotfestet i hverdagen, om den generasjonen som ble ødelagt av krigen – også de som kom unna granatene. Denne fikk ikke samme gjennomslagskraft som Intet nytt fra Vestfronten, noe som også henger sammen med at det politiske klimaet i Tyskland hadde blitt kraftig forverret siden 1929. I 1937 ble den filmatisert i regi av James Whale.

Tematikken følges opp i romanen Der schwarze Obelisk (1956, norsk oversettelse samme år under tittelen Den sorte obelisk). I 2020 kom dokumentaren Der schwarze Obelisk. Betrachtungen eines Romans von Erich Maria Remarque i regi av Mark Brian Mathew.

I 1936 kom romanen Drei Kameraden (norsk oversettelse Tre kamerater fra 1937), hvor handlingen utspiller seg i en tysk by på slutten av 1920-tallet. Boka gir en realistisk skildring av den politiske tilspissingen i Tyskland og av forverring av sosiale og økonomiske forhold.

I eksil skrev Remarque flere romaner som gir et realistisk bilde av vanskelighetene tyske emigranter møter på flukt. Liebe Deinen Nächsten (norsk utgave Du skal elske din neste fra 1948) kom ut i 1941, først på engelsk (Flotsam). Den tyskspråklige utgaven ble først utgitt i Stockholm. Samme år ble den filmatisert av James Cromwell. Romanen skildrer livet til tre emigranter fra Tyskland og vanskelighetene de møter når de forsøker å få oppholdstillatelse i andre land.

Arch de Triumph kom ut i Sveits i 1946, først i 1949 i Tyskland. Boka har blitt filmatisert flere ganger, for første gang i 1948 av Lewis Milestone med Ingrid Bergman i en av hovedrollene. Også dette er en eksilroman som forteller historien til en tysk lege som flykter fra Tyskland til Paris. Handlingen utspiller seg i tidsrommet fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Krigens ødeleggelser og menneskelige omkostninger, den eksistensielle usikkerheten og de store vanskelighetene menneskene møtte i eksil, forble Remarques store temaer, også i etterkrigstida.

Romanen Der Funke Leben (1952, norsk oversettelse Livsflammen fra 1954) beskjeftiger seg med skjebnen til mennesker som ble internert i konsentrasjonsleirene. Remarque var en av de første forfatterne som, uten selv å ha vært internert, skriver en roman om tilstandene i konsentrasjonsleirene. Også med Zeit zu leben und Zeit zu sterben (1954, norsk oversettelse Først elske, siden dø fra 1954) var han tidlig ute. Her tar han et oppgjør med krigsforbrytelsene som den tyske hæren begikk i Øst-Europa, et tema som først blir en del av offentlig debatt flere tiår senere.

Med Die Nacht von Lissabon (1963, norsk oversettelse samme år under tittelen Natt i Lissabon) vender forfatteren tilbake til et av sine store temaer, nemlig hverdagen til tyske emigranter under andre verdenskrig. Romanen ble filmatisert for tysk fjernsyn 1970–1971 i regi av Zbyněk Brynych. Også i sin siste roman Schatten im Paradies (norsk oversettelse Skygger i paradis fra 1972), som ble utgitt posthumt i 1971, bearbeider han dette temaet.