Elam

Elam var et fruktbart område, med vanningssystemer fra tre elver. Jordbruk var utbredt, og det ble drevet jakt, fiske og dyrehold. Området hadde rike forekomster av råmaterialer. Gjennom hele historien viste derfor de mesopotamiske herskerne stor interesse for naboen i sørøst. I den tidligste tiden skjedde det også en gjensidig påvirkning, og Elam fungerte som brobygger mellom de mesopotamiske kulturene og fjernere deler av Iran.

I protoelamittisk tid (ca. 3200–2700 fvt.) var det nære forbindelser til det gamle Sumer. Ved begynnelsen av gammelelamittisk tid (cirka 2400–1500 fvt.) kom Elam under innflytelse av Akkad og overtok den akkadiske kileskriften. Det mesopotamiske overherredømme gjorde seg gjeldende gjennom størstedelen av perioden, men det var også tider med selvstendighet.

Den middelelamittiske perioden (cirka 1500–1100 fvt.) utgjorde Elams storhetstid. Elamittisk språk erstattet akkadisk, de lokale dynastier ble konsolidert og landet hevdet seg militært overfor naboene.

Den nyelamittiske perioden (cirka 1000–539 fvt.) var en tid med indre oppløsning. Elam ble en kasteball i de stadige konfliktene mellom Assyria og Babylonia, og landet ble langsomt svekket. Samtidig presset indoeuropeiske stammer, medere (se Media) og persere som holdt til på det iranske platået, mot landets grenser.

Assyrerne erobret Susa i 640 fvt. I 539 fvt. ble Elam innlemmet i akemenidekongen Kyros' imperium og ble en del av det persiske oldstidsriket. Susa ble gjort til perserkongenes vinterresidens, og landet ble litt etter litt fullstendig integrert i perserriket. I 331 fvt. ble Elam en del av Aleksander den stores hellenistiske rike.

• elamittisk
• Irans forhistorie
• Midtøstens historie
• Persia
• Susa