I 1945 ble Danmark medlem av FN. Danmark gikk også inn i Europarådet ved dets opprettelse i mai 1949 og var med på å danne Nordisk Råd i 1952.
Forholdet til NATO og til markedsdannelsene i Vest-Europa er to hovedspørsmål som har dominert dansk utenrikspolitikk etter 1945. Under de nordiske forsvarsforhandlingene i 1948–1949 forsøkte den danske regjeringen energisk å utjevne de svensk-norske motsetningene, men da dette ikke lyktes, undertegnet Danmark Atlanterhavspakten. Radikale Venstre, kommunistene og en del av Retsforbundet stemte imot. En forutsetning for dansk medlemskap i NATO var at fremmede styrker og atomvåpen ikke skulle stasjoneres på dansk jord i fredstid.
Tilslutningen til NATO førte til protester fra Sovjetunionen og Polen. Særlig tilspisset ble forholdet da NATO i 1961 med dansk godkjennelse opprettet en såkalt enhetskommando for Østersjøområdet (Danmark og Vest-Tyskland). Sovjetunionen, som hadde advart Danmark på forhånd, fornyet sin advarsel. Den danske regjering svarte imidlertid at Danmark selv ville vurdere sin sikkerhetspolitikk og at Vest-Tysklands medlemskap ikke endret NATOs defensive karakter.
I 1980-årene led den danske regjeringen, ledet av Poul Schlüter, flere nederlag i Folketinget i forsvars- og sikkerhetspolitikken. I 1983 stemte Danmark for en forlengelse av rakettforhandlingene i Genève, i strid med NATOs dobbeltvedtak fra 1979. Samme år tok landet avstand fra utplassering av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa. I 1988 ble regjeringen pålagt å informere fremmede krigsskip om at Danmark ikke tillot kjernevåpen på sitt territorium. Alt dette ble tatt dårlig opp av Danmarks NATO-partnere, og landet ble en tid ansett som et annenrangs NATO-medlem. Denne oppfatningen ble delt av statsministeren selv, men Schlüter nektet konsekvent å gå av som følge av sikkerhetspolitikken, fordi han mente at sakene var fremmet av taktiske hensyn.
I 1990-årene ble de sikkerhetspolitiske konfliktene mindre. I 1995 ble det kjent at et amerikansk bombefly med atomvåpen om bord hadde styrtet i nærheten av Thule-basen på Grønland i 1968, og at ulykken hadde medført spredning av radioaktivitet. I kjølvannet av avsløringen ble det kjent at tidligere statsminister Hans Christian Hansen (1955–1960) hadde gitt USA tillatelse til å lagre atomvåpen på Grønland etter 1958, uten at dette var blitt kjent eller godkjent i Folketinget. «Thule-saken» ble også en belastning for den nåværende danske regjeringen, som ble beskyldt for å ha unnlatt å offentliggjøre disse opplysningene.
Danmark ble medlem av EFTA i 1958 og fulgte den britiske regjeringen som bad om medlemskapsforhandlinger med EEC (EF) i 1961. Men da Frankrike i 1963 stilte seg i veien for en utvidelse av EF, kom det først sommeren 1970 til forhandlinger om Danmarks medlemskap. De førte til at den danske regjering, som den norske, den britiske og den irske, undertegnet en medlemskapsavtale i Brussel i januar 1972. Den ble godkjent av Folketinget i september 1972 med 141 mot 34 stemmer, motstanderne var vesentlig SF og tolv sosialdemokrater. Folketingets vedtak ble bekreftet ved folkeavstemning 2. oktober 1972 med 63,5 prosent mot 36,5 prosent av de avgitte stemmene. Danmark ble medlem av EF 1. januar 1973.
I forbindelse med endringene i Romatraktaten i 1986 fikk Danmark en ny EF-debatt. Danmark forsøkte først å få utsatt reformene, men de ble omsider godkjent i en folkeavstemning med 56,2 prosent av stemmene. Folkeavstemningen ble oppfattet som et ja eller nei til EF overhodet, og resultatet viste en betydelig større skepsis til EF enn ved innmeldingen i 1973. Etter forhandlingene om Maastricht-traktaten i 1991 ble forslaget om EF-union (EU) lagt ut til folkeavstemning. Denne tredje folkeavstemningen i 1992 gav nei-flertall med 50,7 prosent, et resultat som kom svært overraskende på det politiske miljøet i Danmark og i Europa for øvrig. Danskene gikk deretter inn i separate forhandlinger med EU om enkelte unntak fra avtalen. Etter disse forhandlingene, der Danmark blant annet reserverte seg mot felles valuta, felles forsvar og unionsborgerskap (Edinburgh-avtalen), ble unionen endelig godkjent av Danmark i en ny folkeavstemning i 1993. 56,8 prosent av velgerne stemte for unionen. I 2000 avviste Danmark innføring av valutaen euro i en folkeavstemning; 53 prosent stemte nei.
Kommentarer (2)
skrev emil christian fasting
svarte Erik Opsahl
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.