Cubas litteratur

Den første betydelige kubanske dikteren er José María Heredia y Heredia (1803–1839), som står på overgangen mellom nyklassisismen og romantikken. Han var også engasjert i Cubas frigjøringskamp. José Jacinto Milanés y Fuentes (1814–1863) og Gertrudis Gómez de Avellaneda (1814–1873) er helt ut romantikere, og skrev i de fleste sjangere. Cirilo Villaverde er kjent for sin folkelivsskildring Cecilia Valdés.

Den dominerende skikkelsen innen kubansk åndsliv på 1800-tallet er frihetskjemperen og forfatteren José Martí. Enrique José Varona (1849–1933) er kjent for sine politiske og filosofiske skrifter. Lyrikeren Julián del Casal (1863–1893) regnes som en av forløperne for den spansk-amerikanske «modernista»-bevegelsen, mens José Manuel Poveda (1888–1926) viser påvirkning fra den samme bevegelsen. Den realistiske roman har sin fremste representant i Jesús Castellanos (1879–1912).

Blant 1900-tallets lyrikere bør nevnes Mariano Brull, talsmann for den «rene poesi», og mellomkrigstidens avantgardediktere Eugenio Florit og Nicolás Guillén. I forgrunnen blant Cubas diktere etter den annen verdenskrig står blant annet José Lezama Lima, også kjent for romanen Paradiso (1966), Cintio Vitier og Roberto Fernández Retamar.

Blant diktere som er dukket opp etter revolusjonen i 1959 kan nevnes Fayad Jamís, Herberto Padilla og Nancy Morejón. Cubas fremste romanforfatter fra vår tid er Alejo Carpentier. Vi kan nevne også Guillermo Cabrera Infante, kjent for romanen Tres tristes tigres fra 1967, Edmundo Desnoes, Lisandro Otero, Severo Sarduy, Reinaldo Arenas, Carlos Alberto Montaner og Zoe Valdés.

Det mest kjente kubanske skuespill, det sosiale og politiske drama Tembladera fra 1917, er skrevet av José Antonio Ramos. I de senere år har kubansk drama fått en renessanse, med navn som Virgilio Piñera, Antón Arrufat (Premio Nacional de Literatura, 2000) og José Triana, kjent for La noche de los asesinos (1966; Mordernes natt, Nationaltheatret 1970).