Colombia

Colombia er dominert av Andesfjellene som danner et høyland i vest. Lavlandet i øst hører dels til Orinocos sletteland (Llanos) og dels til Amazonas' urskog (Selvas). Lavlandet opptar 60 prosent av landets areal, men er meget tynt befolket. Det vestlige høylandet består av fire atskilte fjellkjeder (cordilleras), som løper fra sørvest til nordøst, nesten parallelt med hverandre. Lengst i vest ligger Cordillera del Chocó (Serranía del Baudó), som geologisk tilhører Mellom-Amerika. Høyden de fleste steder er under 1000 meter over havet, men fjellene er sterkt forrevet og dypt nedskåret.

Selve Andesfjellene består av tre hovedkjeder: Cordillera Occidental, 'den vestlige cordillera', Cordillera Central, 'den sentrale cordillera' og Cordillera Oriental, 'den østlige cordillera'. Området er utsatt for vulkansk aktivitet og jordskjelv. Et jordskjelv som målte 6,0 på Richters skala rammet det vestlige Colombia i 1999, og 1000 mennesker omkom.

Cordillera Central er den høyeste og har flere topper over 5000 meter over havet, deriblant Nevado del Huila (5750 meter over havet), Nevado del Ruiz (5321 meter over havet), og Nevado del Tolima (5280 meter over havet).

Cordillera Oriental danner vannskillet mellom Río Magdalena og dens elvedal (300–500 meter over havet) i vest og Amazonas i øst. Denne østlige kjeden er lavere enn sentralkjeden, men bredere, idet den oppløser seg i en mengde grener som omslutter daler og høysletter. Mest kjent er Bogotás høyslette, som ligger rundt 2600 meter over havet.

Vest for Guajirahalvøya i nord danner Sierra Nevada de Santa Marta et isolert fjellmassiv, med Pico Cristóbal Colón (5775 meter over havet), landets høyeste fjell.

Elven Magdalena er Colombias lengste (1560 kilometer), og viktigste seilbare vannvei. Cauca er Magdalenas viktigste sideelv.

På grunn av sin geografi og beliggenhet nær ekvator har Colombia store variasjoner i klima, temperatur og økosystemer. Det er tørre og fuktige skogsområder og Amazonas regnskog, så vel som mangrover, høysletter og strender. Det er stort biologisk mangfold: hele ti prosent av verdens kjente arter finnes i landets territorium. Det er 58 beskyttede naturområder i Colombia, som dekker 11 prosent av landets areal.

• Les mer om Colombias geografi, Planteliv i Colombia og Dyreliv i Colombia.

Colombia har nær 50 millioner innbyggere. Befolkningen kan generelt defineres som mestiser, det vil si at de har blandet etnisk opphav mellom den opprinnelige urbefolkningen og spanierne og den afrikanske befolkningen som kom under kolonitiden. Ifølge folketellingen i 2005, var det 10,5 prosent av befolkningen som identifiserte seg selv som afro-colombianere (negro, mulato, afrocolombiano, afrodescendiente), mens 3,5 prosent identifiserte seg som urfolk (indígena). Det finnes rundt 400 urfolkstammer i Colombia, rundt 25 prosent av disse lever i beskyttede områder, resguardos. Den største enkeltgruppen er wayuu-folket i nord, som i 1997 besto av rundt 144 000 mennesker.

Mesteparten av Colombias befolkning bor i den fjellrike vestlige delen av landet, hvor befolkningstettheten i enkelte provinser er 100–200 innbyggere per kvadratkilometer. Spesielt den midtre del av Caucadalen, mellom Medellín og Cali, er tett befolket. De østlige deler av landet, som omfatter 60 prosent av arealet, har bare rundt 4 prosent av befolkningen. Store områder er på det nærmeste folketomme.

Etter andre verdenskrig har det vært betydelig flytting fra landsbygda til byene, som har vokst svært raskt. Væpnede konflikter, vold og manglende sikkerhet, samt narkotikavirksomhet, har ført til at folk har flyttet fra de mest usikre landområdene. Anslagsvis har over seks millioner mennesker blitt fordrevet fra sine hjem på grunn av krigshandlinger, og Colombia har lenge vært det landet i verden med flest internt fordrevne. I 2015 bodde 76 prosent av Colombias befolkning i byer og tettsteder. De største byene er hovedstaden Bogotá, Medellín, Cali, og Barranquilla.

I 2015 levde 27,8 prosent av befolkningen under den nasjonale fattigdomsgrensen.

Den største religionen er kristendom. Rundt 92 prosent tilhører den katolske kirke. Det finnes mindre grupper protestanter, anglikanere, jøder og tilhengere av bahá'i.

Offisielt språk i Colombia er spansk. En lang rekke urfolkspråk og -dialekter snakkes av større eller mindre grupper. Disse omfatter blant annet arawak, aymara, chibcha, karib, quechua, tupi-guaraní og yurumangui.

• Les mer om Colombias befolkning.

Etter grunnloven av 1991 er Colombia en enhetsstatlig og demokratisk republikk. Den utøvende makten er lagt til presidenten, som velges i allmenne valg for en periode på fire år. Siden 2015 kan presidenten ikke gjenvelges. Lovgivende makt er lagt til kongressen, som består av et senat med 108 medlemmer og et representantkammer med til sammen 172 medlemmer. Begge kamrene velges i direkte valg for perioder på fire år. Senatet består av 100 representanter valgt på nasjonalt nivå, to plasser for urbefolkning, fem plasser for det nye FARC-partiet og siden 2018; én plass for presidentkandidaten fra partiet som tapte presidentvalget. Representantkammeret består av minst to representanter fra hvert av landets departementer og hovedstadsområdet, to plasser reservert for landets afroamerikanere, én plass for urbefolkning, én plass for colombianere i utlandet, fem plasser for det nye FARC-partiet og én plass for visepresidentkandidaten fra partiet som tapte valget.

Siden slutten av 1800-tallet har landets politikk vært preget av spenningen mellom de liberale og de konservative, en spenning som til dels har antatt voldelig karakter og ført til autoritært sivilt styre. Fra 1964 har også venstreorienterte geriljagrupper bidratt til å destabilisere staten og til å gjøre vold til et vesentlig element i den politiske kampen. Paramilitære grupper oppsto parallelt med geriljagruppene. De paramilitære var private sikkerhetsstyrker for store landeiere, men utfordret også det politiske styresettet ved bruk av vold og omfattende brudd på menneskerettighetene. Paramilitære grupper organisert under AUC utøvde også stor innflytelse på det politiske livet både regionalt og lokalt. Kort tid etter demobiliseringen av AUC i 2005–2006 ble det avslørt direkte forbindelser mellom tidligere paramilitære ledere og kongressmedlemmer. Til sammen 42 kongressmedlemmer ble dømt for ulovlige forbindelser med paramilitære grupper.

Andre grupper har også hatt stor makt i landet: Det colombianske militæret utøver betydelig makt og kan gripe både direkte og indirekte inn i politikken. Kokainkartellene som vokste frem på 1980- og 1990-tallet representerte store utfordringer for det statlige regimet. Narkotikakriminalitet har senere tatt nye former, men utgjør fremdeles en betydelig sikkerhetstrussel for landet. Urfolksgrupper har etter grunnloven av 1991 utvidede rettigheter, men ikke av territoriell art.

Administrativt er Colombia inndelt i 32 departementer, samt et distrikt rundt hovedstaden. Departementene ledes av folkevalgte guvernører og forsamlinger. I grunnloven fra 1991 er mer myndighet delegert til regionalt og lokalt nivå.

Høyesterett består av tre domstoler; én for sivile saker, én for straffesaker og én for arbeidsrettssaker. Dommerne til høyesterett utnevnes for åtte år etter nominasjon av et høyere justisråd.

For å sikre at grunnloven i landet følges, er det også etablert en grunnlovs- eller forfatningsdomstol. Colombias grunnlovsdomstol ble dannet i 1992 og består av ni dommere som blir valgt av senatet for åtte år. Siden dannelsen har domstolen gjennomgått mange viktige saker for landets politikk og gitt uttalelser. Domstolen nyter stor anseelse blant den colombianske befolkningen. Flere rettsavgjørelser fra domstolen har vært retningsgivende ikke bare for landets regjering, men også internasjonalt, spesielt omkring sosiale og økonomiske rettigheter. Domstolen har også hatt en viktig rolle i fredsprosessen med FARC, i form av rettslige avklaringer.

• Les mer om Colombias forsvar og Colombias politiske system.

Colombias historie spenner tilbake til tiden før den spanske koloniseringen av Amerika på 1500-tallet. Landområdene som er dagens Colombia var bebodd av urbefolkning, antagelig mellom tre og fire millioner innbyggere. Mange var jegere og nomader, men ved spaniernes ankomst hadde det tallrike chibcha-folket i Cordillera Oriental et velorganisert jordbrukssamfunn. Chibcha-folket hadde en utviklet markedsøkonomi hvor gull og andre metaller var vanlige betalingsmidler.

Utsiktene for gull og legenden om El Dorado gjorde området tiltrekkende for spanierne som ankom den karibiske kysten i 1499. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525 og ble den første permanente spanske bosetningen i Sør-Amerika. Spaniernes brutale erobring av innlandet førte raskt til en kraftig reduksjon i urbefolkningen. Santa Fé de Bogotá (nå Bogotá) ble grunnlagt i 1538 på samme sted som chibcha-folket hadde sitt viktigste bysamfunn. Santa Fé ble hovedstad i Nueva Granada, som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panama. I 1718 fikk Nueva Granada status som visekongedømme.

Som i resten av Sør-Amerika, fikk napoleonskrigene i Europa stor innflytelse på uavhengighetsbevegelsen, og Nueva Granada ble erklært som uavhengig og omdøpt til Gran Colombia i 1819. Simón Bolívars drøm om et forent Sør-Amerika raknet da dagens Venezuela og Ecuador løsrev seg fra Gran Colombia i 1829–1830. Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Som i andre latinamerikanske republikker besto makteliten av det konservative og det liberale partiet, hvert med stor regional innflytelse. Colombias historie på 1800-tallet var derfor preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet.

Fagforeninger og venstreorienterte partier oppsto i Colombia i første halvdel av 1900-tallet. I 1948 ble lederen for det liberale partiet, Jorge Eliécer Gaitán (1903–1948) myrdet, og folkeopprøret som fulgte («El Bogotazo») ble begynnelsen på «La Violencia», en uerklært borgerkrig mellom de konservative og de liberale. Konflikten tok slutt i 1953 da de militære grep makten for første og eneste gang i Colombias historie. I 1956 inngikk de konservative og liberale en avtale om å bytte statsmakten seg imellom hvert fjerde år i 16 år. Denne politiske koalisjonen, kjent som «Nasjonal Front», ekskluderte andre politiske partier og varte i perioden 1958–1974.

Den tilsynelatende politiske stabiliteten oppnådd ved Nasjonal Front, dekket over stor uro på landsbygda og hos andre politiske aktører. I samme periode ble de første geriljaene og paramilitære gruppene i Colombia dannet. FARC-EP ble dannet i 1964, og dette året anses som starten for den colombianske borgerkrigen. Fra slutten av 1970-tallet fikk illegale virksomheter som produksjon og smugling av narkotika stadig større betydning i colombiansk politikk og økonomi. Kokainkartellet i Medellín erklærte «total krig» mot regjeringen i 1989 og tre kandidater ble myrdet under presidentvalgkampen i 1990. Sivilbefolkningen befant seg mellom dødsskvadroner, paramilitære grupper og gerilja, som alle spredte frykt på landsbygda.

Det ble gjort flere forsøk på forhandlinger med geriljaen på 1990-tallet, en tid også preget av økonomisk liberalisering og en ny grunnlov. De dramatiske konsekvensene av den interne konflikten med paramilitære, gerilja og regjeringsstyrker ble stadig mer gjeldende, med økende voldsbruk og massiv intern fordrivelse fra landsbygda. I 2005 ble det satt i gang demobilisering av de paramilitære under president Álvaro Uribe med overgangsjustis som juridisk rammeverk. Ofrenes rettigheter ble satt på dagsordenen og fulgt opp av president Juan Manuel Santos i 2012 da «ofrenes lov» ble vedtatt. Samme år startet fredsforhandlingene mellom regjeringen og FARC, og etter fire år med forhandlinger tilrettelagt av Norge og Cuba, ble en fredsavtale undertegnet i 2016. FARC har siden demobilisert og blitt til et politisk parti med ti representanter i kongressen, men det gjenstår store utfordringer med implementeringen av fredsavtalen. Fredsprosessen har fått en rekke tilbakeslag, blant annet gjennom valget av Iván Duque Márquez, som er kritisk til avtalen, som ny president i 2018.

• Les mer om Colombias historie og Colombias samtidshistorie.

I 2017 var Colombias bruttonasjonalinntekt (BNI) på 306 milliarder amerikanske dollar, omtrent samme verdi som i Malaysia og noe høyere enn Irland. Bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger samme år var 5890 dollar; dobbelt så høyt som i 2005.

Petroleumssektoren er viktig for økonomien: I 2019 stod råolje for 31 prosent av Colombias samlede eksport, og andre petroleumsprodukter stod for ytterligere 14 prosent. Andre viktige eksportvarer er kaffe (8,2 prosent), blomster (2,9 prosent) og gull (3,4 prosent). Palmeolje ble en betydelig næring i Colombia utover på 2010-tallet og utgjorde 11 prosent av de totale landbruksinntektene i 2017. Colombia har blitt verdens fjerde største produsent av palmeolje, bak Indonesia, Malaysia og Thailand.

Colombias viktigste handelspartnere er USA, Israel, Kina og Panama. Comunidad Andina (CAN) og Mercado Común Centroamericano (MCCA) er også viktige handelspartnere. Colombia har flere bilaterale handelsavtaler, blant annet med USA, Mexico og Venezuela, og multilaterale avtaler som inkluderer avtaler med EU, CAN, Stillehavsalliansen og Mercosur.

Til tross for borgerkrigen har den colombianske økonomien hatt en viss vekst de siste to tiårene. Veksten har dog ikke vært stabil: I 2007 var det 6,9 prosent vekst i BNP, før den gikk ned til 1,65 prosent i 2009 og opp igjen til 6,66 prosent i 2011. I 2015 var den økonomiske veksten på 2,48 prosent. Nedgangen skyldes mindre etterspørsel etter råvarer og lavere internasjonale oljepriser.

I likhet med de fleste andre latinamerikanske land, har Colombia siden slutten av 1980-tallet liberalisert sin økonomiske politikk. De inngikk frihandelsavtaler med flere land, la forholdene til rette for utenlandsk kapital og har drevet en mer og mer markedsorientert indre politikk. Ekspanderende oljeutvinning og noe diversifisering av næringslivet har til en viss grad begrenset de sosiale omkostningene med denne økonomiske politikken.

Colombia står også for verdens største produksjon av kokaplanter, som brukes til å utvinne rusmiddelet kokain, og landet er en av hovedleverandørene av narkotika til det nordamerikanske markedet. Ved utgangen av 2017 tok dyrkingen av kokaplanter opp 171 494 hektar av landets jordbruksareal; mer enn en tredobling sammenliknet med 2013. Colombias justisdepartement og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) anslo inntekten for Colombias kokadyrkere til å være 559 millioner amerikanske dollar i 2016. Narkotikaproduksjon har betydelig innvirkning på den sosiale, politiske og økonomiske utviklingen i landet og konsekvenser for miljøet.

• Les mer om Økonomi og næringsliv i Colombia.

Colombia har en rik kulturarv med bakgrunn i sin historie og innslag fra forskjellige folkegrupper. Kulturelle uttrykk fra Colombia, blant annet i form av musikk, har hatt stor innvirkning både regionalt og internasjonalt. Landet har mange musikkfestivaler, blant annet blir World Salsa Festival i Cali arrangert hvert år.

Det er mange musikalske sjangre i Colombia, de mest kjente er cumbia, salsa og vallenato, alle disse er danserytmer fra den karibiske kysten. Det er spesielt salsa som er internasjonalt kjent, med mange populære band og utøvere, blant annet Fruko y sus Tesos, Grupo Niche, Latin Brothers, Orquesta Guayacán og mer nylig Orquesta La-33.

Cumbia er en folkelig musikksjanger som startet på nordkysten av Colombia og Panama, og er sannsynligvis den mest utbredte musikkformen i Sør-Amerika. Ulike land har gitt cumbia egne lokale uttrykksformer. Vallenato stammer opprinnelig fra La Guajira-regionen i Nord-Colombia, og er populær folkemusikk med karakteristiske trekkspilltoner. Den har blitt internasjonalt kjent gjennom blant andre artisten Carlos Alberto Vives (1961–). Andre internasjonalt kjente musikere fra Colombia er Shakira, Juanes (1972–), ChocQuibTown og Puerto Candelaria.

Colombias utdanningssystem består av en kombinasjon av offentlige og private skoler, høyskoler og universiteter. Middelklassen og mer velstående familier sender sine barn til private skoler, mens arbeiderklassen og folk som bor i rurale strøk bare har tilgang til offentlige institusjoner. 80 prosent av barna fullfører ungdomsskolen, 74 prosent videregående opplæring (2021).

Colombianske massemedier er i hovedsak privateid. Landets største aviser er El Tiempo og El Espectador, begge med redaksjonell forankring i den konservative politiske retningen. Fjernsyn og spesielt radio er svært viktige medier utenfor de store byene. Det har også blitt utviklet gode nettbaserte aviser, som nyanserer mediebildet med kritisk undersøkende journalistikk, blant annet La Silla Vacía, Las2orillas og Verdad Abierta.

Litteraturen fra Colombia forbindes spesielt med magisk realisme, en litterær sjanger som er representert ved blant andre Gabriel García Márquez, kjent som Gabo i Colombia. Han ble i 1982 tildelt Nobelprisen i litteratur for sitt omfattende forfatterskap.

Colombiansk mat er mangfoldig og varierer fra region til region. Blant de mest typiske rettene er bandeja paisa, ajiaco santafereño, arepa paisa, arroz con coco og tamales tolimenses. Fersk frukt er en viktig del av matkulturen.

• Les mer om Colombias massemedier, litteratur, kunst, musikk, og skole og utdanning.

Colombia er representert i Norge ved sin ambassade i Oslo, mens Norge er representert i Colombia ved sin ambassade i Bogotá og konsulater i Barranquilla og Cali samt visekonsulat i Buenaventura.

Norge var sterkt involvert i fredsprosessen mellom den colombianske regjeringen og FARC-geriljaen som ledet til fredsavtalen undertegnet i 2016. Diplomater fra Cuba og Norge, og særlig den norske diplomaten Dag Nylander, var sentrale i å bygge tillit mellom partene og bistå i den praktiske gjennomføringen av fredsforhandlingene gjennom flere år.

• World Bank Open Data
• UDs reiseinformasjon om Colombia
• BBC landsider om Colombia
• CIA World Factbook om Colombia