Claude Lorrain

Claude Lorrain var en fransk maler og grafiker, kalt Lorrain etter den franske provinsen han var født i. Omkring 1623 studerte han i Napoli under flamlenderen Wals og mottok inntrykk fra naturen der. I Roma fikk han mektige beskyttere som kardinalene Crescenzio og Bentivoglio og pave Urban 8. Etter å ha arbeidet i Nancy vendte han i 1627 tilbake til Roma, hvor han siden ble boende.

Under innflytelse av Annibale Carraccis og Domenichinos landskapsstil, og inspirert av det italienske landskapet, utviklet han, side om side med Nicolas Poussin, det heroiske ideal-landskapet, som ble et forbilde for landskapsmalere i flere generasjoner. Claude Lorrain ble imidlertid aldri en så dogmatisk streng klassiker som Poussin. Han arbeidet mye ute i friluft for å fange inn naturinntrykk i forberedende skisser til sine større komposisjoner. Dagslyset, ofte et sterkt sollys, demper ned og modifiserer objektenes lokalfarger og avstemmer deres innbyrdes reflekser. Denne lysvibrerende virkningen i hans bilder kan regnes som en medbestemmende faktor for utviklingen av vedutt-maleriet i 1700-tallets Venezia; også landskapsmalere på 1800-tallet, som Camille Corot og John Constable, la merke til den.

Til tross for en subjektiv, ofte panteistisk preget lyrisme er Claude likevel først og fremst klassisist. Hans scenerier bærer alltid preg av ro og orden, og dette blir også understreket av antikke tempelruiner eller lignende. Bildenes titler er gjerne hentet fra gresk eller romersk historie og mytologi, men handlingen som utspilles, har ikke så stor betydning. De små figurene som er satt inn i bildene, synes bare løselig organisert i forhold til hverandre og er da også ofte malt av assistenter.

Blant maleriene fra 1630- og 1640-årene er flere havnemotiver, blant annet Odyssevs etterlater Kryseis til hennes far (1646) og Kleopatras ilandstigning (begge i Louvre) og Dronningen av Saba stiger ombord (National Gallery, London). Maleriene fra 1650-årene har et heroisk preg med få figurer og en høytidelig stemning. I 1660- og 1670-årene fremstår naturen mektigere, mer subjektiv med et suggestivt lysspill, for eksempel Abraham fordriver Hagar (Alte Pinakothek, München) og Nymfen Egeria begråter Numa (Museo de Capodimonte, Napoli). Claude Lorrain var også en dyktig tegner og raderer.

For å skaffe seg et overblikk over sin egen produksjon, og dessuten for å kunne sikre seg mot imitatorer og kopister, utførte han i tusjtegning og lavering en hel liten bok med rundt 200 avbildninger av sine større komposisjoner: Liber Veritatis (nå i British Museum, London).