Cabinda

Området som i dag er Cabinda var en del av Kongo-imperiet, og var styrt av dets vasaller da portugisere ankom området på 1490-tallet. I de påfølgende hundreårene etablerte portugisere, engelskmenn og hollendere havner for slavehandel i Cabinda, og et stort antall slaver ble ført ut fra Cabindas strender.

På 1800-tallet økte den europeiske tilstedeværelsen grunnet handel i tømmer, palmeolje, kaffe og kakao. Det var stadige konfrontasjoner mellom de europeiske maktene. I 1885 inngikk portugisiske myndigheter Simulambuco-traktaten med lokale kongedømmer i Cabinda, og etablerte området som et portugisisk «protektorat». De andre stormaktene anerkjente det portugisiske kravet på Cabinda ved Berlinkonferansen i 1885. Mellom 1920 og 1950 ble Cabinda gradvis administrativt innlemmet under Luanda, kolonihovedstaden i Angola.

Flere grupper gikk i 1963 sammen om å danne Frente de Libertação do Enclave de Cabinda (FLEC – Fronten for enklaven Cabindas frigjøring), som tok til væpnet kamp mot den portugisiske kolonimakten. Da Portugal fremforhandlet uavhengighet for Angola med tre væpnede bevegelser i 1975 (Alvor-avtalen), var ingen bevegelse fra Cabinda representert, og Cabinda ble innlemmet i den nye republikken Angola.

Tross stadige splittelser, fortsatte FLEC selvstendighetskampen selv etter 1975, mot MPLA-regjeringen i Luanda. Deres hovedargument er at området aldri var fullstendig integrert del av den portugisiske kolonien Angola, men tvert imot at Cabinda var en egen nasjon med en egen historie og kultur. Angola avviser disse argumentene, og internasjonalt har separatistene møtt lite forståelse eller støtte. Oljeselskapene har søkt stabilitet gjennom samarbeid med regjeringen i Luanda.

Selv da borgerkrigen i Angola endte i 2002, fortsatte den i Cabinda. Regjeringshæren satte straks inn en offensiv mot FLEC-geriljaen, som mistet viktige posisjoner. I juni 2003 erklærte regjeringen i Luanda også krigen i Cabinda for å være over, selv om geriljaen fortsatt var aktiv.

Selv om regjeringen har inngått fredsavtaler med deler av FLEC, fortsatte andre deler krigen med relativt lav intensitet. En av FLECs taktikker var å kidnappe utenlandske oljearbeidere i et forsøk på å få internasjonal oppmerksomhet rundt kravene. Da Cabinda var vert for Afrika-cupen i fotball i 2010, ble bussen til Togos landslag angrepet av opprørere, og tre personer drept. En undergruppe av FLEC tok på seg ansvaret for aksjonen.

Angolanske myndigheter har «lukket» Cabinda for nyheter om FLECs aktiviteter, så lite er visst om organisasjonens støtte og militære kapasitet. Krigen for uavhengighet i Cabinda har kostet tusenvis av menneskeliv, og ført til at provinsens styre er blant de mest autoritære i landet. Aktivister for både sosiale saker og selvstyre blir jevnlig fengslet av myndighetene.