Valg i Bolivia 2005
I desember 2005 ble kokabonden Evo Morales valgt som Bolivias første president med urfolksbakgrunn. Morales var én av mange politikere på venstresiden som opplevde suksess i Latin-Amerika på 2000-tallet. Han ble særlig støttet av urfolk, fattige og arbeidere, og møtte motstand fra landets etablerte elite.
Av /AP/NTB Scanpix.
Chavez, Morales, Lula, Correa

Valget av Evo Morales i 2005 var del av en større venstredreining i flere land i Latin-Amerika. Til tross for dyptgripende sosialpolitikk og en tydelig venstrenasjonalistisk politikk, ble Morales sett på som mer moderat enn presidentene Hugo Chávez i Venezuela (til venstre) og Rafael Correa i Ecuador (til høyre), men som mer radikal enn Brasils Luiz Inácio Lula da Silva (med skjegg). Her er de fire samlet til et møte i Manaus i Brasil i 2008.

Av /Reuters/NTB Scanpix.

Bolivias utvikling har siden år 2000 vært særlig kjennetegnet av valget av den populistiske sosialisten Evo Morales til president i 2005. Den tidligere kokabonden fra Chapare-regionen dreide landet mot venstre og i ressursnasjonalistisk retning, og allierte seg med land som Cuba og Venezuela. Morales kom til makten etter en periode preget av sterk politisk uro, hvor grasrotbevegelser i praksis avsatte to presidenter og gjorde det mulig for ham å vinne makten.

I november 2019 ble Morales avsatt i et militærkupp etter anklager om valgfusk. Foreløbig (mars 2020) fungerer Jeanine Áñez som interimpresident. Áñez ble løftet til makten etter demonstrasjoner mot Evo Morales og inngripen fra de militære. Da Morales og mange av hans støttespillere i denne situasjonen forlot sine maktposisjoner, rykket Áñez opp fra å være andre visepresident i senatet, til senatspresident, og kunne så utnevnes som midlertidig president (interimpresident) i Bolivia. Presidentvalget i 2020, som hadde blitt utsatt to ganger på grunn av Covid-19-krisen, ble vunnet av Luis Arce fra Evo Morales parti MAS.

Misnøye med nyliberalismen

Bolivia ble i 1982 et demokrati. Fra og med andre halvdel av 1980-tallet var landet preget av en nyliberal politikk, en politikk som blant annet innebar privatisering og deregulering av arbeidslivet.

Den demokratisk valgte venstrefront-regjeringen (1982–1985) markerte slutten på en periode med diktatur, men etterlot seg en økonomi og en venstreside i krise. Den markedsorienterte politikken under de etterfølgende regjeringene fikk slutt på hyperinflasjonen og innfridde løfter om økonomisk vekst gjennom 1990-årene. Likevel forble Bolivia et av Latin-Amerikas fattigste land, og mye av befolkningen merket lite til løftene om økt velstand.

Bolivia er et geografisk og kulturelt fragmentert land hvor staten har begrenset tilstedeværelse mange steder. Samtidig har staten av mange blitt opplevd som fremmed, da en hvit minoritet – ofte med bånd til utenlandske interesser – har styrt landet siden kolonitidens dager. USA spilte en aktiv rolle under store deler av det forrige århundret og støttet diktatorer som Hugo Bánzer (1971–1978, senere valgt president i 1997–2001), så vel som folkevalgte ledere når disse førte en politikk i samsvar med USAs mål og idealer. En illustrasjon på den utenlandske påvirkningen kan være at Det internasjonale pengefondet (IMF), som har presset på for markedsretting og åpning av økonomiene i landene i sør, hadde kontor i sentralbankbygget i La Paz.

Eskalerte konflikter

Koka
Kokaplanten er et viktig landbruksprodukt for mange småbønder i Bolivia. Bladene brukes på en rekke tradisjonelle vis i landet, blant annet i te eller tygges av arbeidere for utholdenhet. Men koka brukes også til fremstilling av kokain som smugles til blant annet USA. Da Evo Morales ble valgt til president stoppet han kampen mot kokaproduksjonen, og ergret derfor på seg USAs regjering og president George W. Bush.
Av /AP/NTB Scanpix.

I første halvdel av 2000-tallet økte misnøyen med politikken som ble ført, og flere bølger med kraftige protester fulgte. To dramatiske konflikter var «vannkrigen» i 2000 og «gasskrigen» i 2003. Bakteppet var i begge tilfeller ulike syn på hvem som skal kontrollere landets naturressurser.

«Vannkrigen» startet etter at president Bánzer signerte en kontrakt med det multinasjonale selskapet Bechtel, støttet av Verdensbanken, om privatisering av vannforsyningen til landets tredje største by, Cochabamba. I etterkant av dette økte prisene for vanntilgang for befolkningen, og de voldsomme protestene som fulgte, bidro til et nær sammenbrudd i den nasjonale økonomien. Myndighetene valgte til slutt å annullere kontrakten med Bechtel.

«Gasskrigen» oppstod under president Gonzalo Sánchez de Lozada. Som president både på 1990- og 2000-tallet gjennomførte han kutt i offentlige utgifter og privatisering. Han ble møtt med en bølge av massedemonstrasjoner, hvor den utløsende årsak var rykter om at regjeringen ville eksportere naturgass til det internasjonale markedet via Chile, et land Bolivia har hatt et særlig spent forhold til siden Stillehavskrigen (1879–1883), som endte med at Bolivia mistet sin kystlinje mot Stillehavet. Uro og veiblokader hindret transport av varer og personer inn og ut av La Paz. Minst 63 personer ble drept da hæren ble satt inn i oktober 2003.

Sánchez de Lozada ble tvunget til å trekke seg, og nasjonalforsamlingen utpekte Carlos Mesa som hans etterfølger. Mesa hadde bakgrunn som historiker og journalist. Hans overgangsregjering profilerte seg som mer selvstendig overfor den tradisjonelle politiske klassen, men klarte ikke å få slutt på opprøret. En folkeavstemning gav grønt lys for gasseksport, kombinert med skjerpet skattlegging av de utenlandske selskapene og en styrket stilling for det statlige oljeselskapet. Men protestene blusset snart opp igjen, og Mesa gav opp våren 2005 under en beleiring av presidentpalasset.

Ny grunnlov og politikk

Gateslag Bolivia 2019
Avsettelsen av Evo Morales førte til massive protester og regelrette gateslag mellom presidentens støttespillere, motstandere, politiet og hæren. Flere mennesker ble drept i sammenstøtene i oktober og november 2019.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Fra januar 2006 styrte Evo Morales og hans parti MAS Bolivia gjennom noen av de største politiske endringene siden revolusjonen i 1952. Hans tid ved makten var preget av høye vekstrater og relativt stabile forhold, om en tar landets turbulente historie i betraktning.

Den tidligere kokabonden fra Chapare-regionen kom til makten hjulpet av protestbevegelsene. Han dreide landet mot venstre og i ressursnasjonalistisk retning, og allierte seg med Cuba og Venezuela.

En av de viktigste endringene var den nye grunnloven av 2009. Det ble valgt en grunnlovgivende forsamling utgått av folket allerede i 2006, men prosessen ble langvarig og var preget av konflikter. Den ferdige grunnloven som ble lagt ut til folkeavstemning gir anerkjennelse av landets mange urfolk, en anerkjennelse kritikere likevel hevder er mer symbolsk enn reell. Den åpner for ulike typer eiendom, inkludert statlig og kommunitær (det vil si kollektivt eierskap i lokalsamfunnenes regi, på tradisjonelt vis). En oppfatning er at grunnloven gir naturen status som rettssubjekt, dette kom imidlertid først med en lov i 2010.

Flere av konfliktene var knyttet til spørsmålet om regionenes autonomi. Områdene i den såkalte «halvmånen» bestående av provinsene Tarija, Beni, Santa Crúz og Pando krevde en stor grad av selvstyre og kontroll over egne ressurser, blant annet gassreserver i Tarija. I det østlige Santa Crúz ble det også fremmet krav om løsrivelse fra resten av Bolivia. I tillegg til kamp om ressurser, er det deler av den i stor grad spanskættede befolkningen i de nevnte provinsene som i liten grad identifiserer seg med bolivianere i høylandet. Da det kom frem at organisasjonen USAID (United States Agency for International Development) hadde støttet separatistbevegelsen i øst, utviste Evo Morales USAs ambassadør Philip Goldberg fra landet.

Statens rolle

El Alto, Bolivia
Bedre offentlig transport i ulendte urbane områder har vært ett av grepene for å bekjempe fattigdom i Bolivia. Her tar to kvinner en nyåpnet gondolbane mellom La Paz og El Alto i 2014, en del av et gondolnettverk i byene på til sammen elleve kilometer.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

En av Morales' første handlinger som president var å gjennomføre en «nasjonalisering» hvor statens kontroll med landets rike gassressurser ble styrket og utenlandske selskaper pålagt høyere skatter, uten at man eksproprierte feltene deres.

Regjeringen lovte at Bolivia var på vei mot sosialisme, og styrket statens stilling i andre sektorer. Gradvis økte staten kontroll med naturressurser som tinn, sektorer som telekommunikasjon, elektrisitet og transport (blant annet et flyselskap), og enkelte produksjonsbedrifter.

I andre tilfeller ble det med løftene om endring. Bolivias saltørken Uyuni har store forekomster av litium, en ressurs som brukes til batterier i blant annet elektriske biler. Men løftene om å bygge opp en industri rundt denne råvaren gav få konkrete resultater. En annen strategisk sektor, gruvedrift, er i liten grad underlagt statlige reguleringer. Gruvesektoren var ofte i konflikt med Morales-regjeringen, og i 2016 kidnappet, torturerte og drepte militante gruvearbeidere viseminister Rodolfo Illanes (1958–2016).

Evo Morales lyktes i å redusere fattigdommen og å modernisere landet. Med økte inntekter fra gassektoren fikk staten bygget ut skole, helsetjenester og boliger. Landet ble en «minimumsvelferdsstat».

Siden 2011 har etterspørselen etter råvarer avtatt, blant annet som følge av redusert vekst i Kina, og mange latinamerikanske land er hardt rammet av dette. Bolivia hadde selv etter dette skiftet en av de høyeste vekstratene i regionen, og den største nedgangen i andelen av befolkningen som sulter eller er underernært. Dette tilskrives veksten, men også nye velferdsordninger som blant annet innebærer kontantutbetalinger til familier mot at de sender barna på skolen, til gravide kvinner mot at de går til jevnlig helsesjekk, og universell minstepensjon til de eldre. Men tross disse fremskrittene var Bolivia i 2018 fortsatt landet i Latin-Amerika med den høyeste andelen av befolkningen som sulter.

Kontroverser rundt Morales-regjeringen

Morales i Mexico
12. november ankom Evo Morales Mexico, der han fikk politisk asyl. Etter press fra militæret hadde han gått av som president i Bolivia og rømt landet. Morales og hans støttespillere kalte det et statskupp.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Morales var ikke ukontroversiell; det var intern motstand i deler av befolkningen mot regjeringen, og konflikter mellom Bolivia og USA. Det oppstod konflikter med noen av urfolksorganisasjonene i landet da Evo Morales i 2011 kunngjorde at han ville bygge en motorvei gjennom en beskyttet park og boområde for urfolk (TIPNIS), for å knytte provinsen Beni bedre sammen med resten av landet.

I 2016 oppstod en ny konflikt da Evo Morales led et knepent nederlag i en folkeavstemning om å fjerne begrensninger på gjenvalg av politikere. Journalisten Carlos Valverde slapp like før avstemningen en historie til media om at Evo Morales hadde en sønn sammen med næringslivskvinnen Gabriela Zapata, som også var anklaget for å berike seg på kontakter med regjeringen. Regjeringen karakteriserte historien som et komplott, og Valverde måtte etter folkeavstemningen innrømme at sønnen ikke eksisterer.

Landets grunnlovsdomstol grep så inn og tillot et nytt gjenvalg, under begrunnelsen at en begrensning ville stride mot de politiske rettighetene til presidenten, noe som av mange bolivianere ble sett på som et uttrykk for at regjeringen hadde presset rettsvesenet, og viste manglende respekt for folkeviljen.

Valget og kuppet i 2019

Jeanine Áñez
Samme dag som Evo Morales forlot Bolivia 12. november 2019 erklærte opposisjonspolitiker og senatsleder Jeanine Áñez at hun var landets fungerende president.
Av /AP/NTB Scanpix.

Valget i oktober 2019 var derfor preget av kontroversen rundt at Evo Morales stilte til gjenvalg for en fjerde presidentperiode, og beskyldninger fra opposisjonen om at det ble planlagt valgfusk.

På valgdagen 20. oktober ble uroen forsterket etter at valgkommisjonen midlertidig stanset publiseringen av resultatene fra en ikke-bindende «hurtigopptelling» (TREP), som fungerer som en slags valgdagsmåling. Da tellingen ble gjenopptatt, viste tallene en knapp seier til Evo Morales, slik at han så vidt unngikk en andre valgomgang. Morales erklærte seg da som valgets vinner. Opposisjonskandidat Carlos Mesa hevdet imidlertid at det hadde vært juks, og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), som hadde et stort team av valgobservatører i landet, viste til uregelmessigheter og tilfeller av manipulering av resultatene, og anbefalte nyvalg. Etter omfattende gatedemonstrasjoner vendte politiet seg mot presidenten, og de militære ba Evo Morales om å fratre, under en dårlig skjult trussel om å avsette ham med makt. Han fikk politisk asyl i Mexico, under president Andrés Manuel López Obrador. I begynnelsen av desember reiste Morales til Argentina, som befinner seg nærmere Bolivia, med håp om å returnere til hjemlandet senere.

Ikke bare valgprosessen, men også kritikken mot den har vært gjenstand for kontrovers. OAS har laget to rapporter som skal vise at valget ikke holdt mål. Men myndighetene i blant annet Mexico og Argentina har stilt spørsmål ved OAS' rolle og konklusjoner, og hevder at Evo Morales vant valget på legitimt og demokratisk vis. Flere forskere har også pekt på feil og svakheter i OAS sin rapport.

Da Morales forlot landet tok opposisjonens leder for senatet, Jeanine Áñez, over som fungerende statsoverhode, noe som ble fulgt av en periode med uro. Mange mennesker ble drept under demonstrasjoner mot regimet som overtok makten, blant annet åtte unge arbeidere i en massakre i El Alto 19. november. Medlemmer av Evo Morales' parti har blitt utsatt for rettslig og annen forfølgelse. I oktober 2020 ble det holdt presidentvalg etter to utsettelser, hvor Luis Arce fra Evo Morales' parti MAS gikk av med seieren.

Bolivias forhold til andre land (2006–2020)

Evo Morales kom til makten som del av en bredere venstrebølge i Latin-Amerika på 2000-tallet, og var med på å dempe USAs ambisjoner i regionen, som blant annet hadde involvert en handelsavtale for regionen (FTAA).

Selv om Morales' politikk overfor USA stod i sterk kontrast til tidligere bolivianske regjeringer, og Evo Morales utviste USAs ambassadør i 2009, var konfrontasjonen med USA på et lavere nivå enn for Bolivias allierte Venezuela (som blant annet ble møtt med sanksjoner fra supermakten). Dette tross i at Evo Morales utfordret USA i internasjonale fora, gjennom å bryte med deres kontroversielle krig mot narkotika, og ved å distansere seg fra den USA-dominerte Verdensbankens politikk.

Jeanine Áñez orienterte seg mer mot USA og høyreorienterte regjeringer i regionen, som Brasil under Jair Bolsonaro, og møter motstand fra den andre fløyen i det som kan kalles en regional konflikt. For eksempel var det åpen konflikt mellom Bolivia og Mexicos president, venstrepopulisten Andrés Manuel López Obrador, og med presidenten i nabolandet Argentina, sentrum-venstre-orienterte Alberto Fernández, som inviterte Evo Morales og ikke Jeanine Áñez til sin presidentinnsettelse 10. desember 2019.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg