Blodveien

Før krigen hadde veinettet i Norge store mangler. Transport langs kysten var risikofylt og den tyske fronten mot Sovjetunionen (østfronten) fra juni 1941 skapte et behov for utbygging av jernbane- og veiforbindelser i Norge for å sikre transporten av forsyninger og tropper. Vinteren 1941 fremsatte den tyske okkupasjonsmakten krav om økt veibygging. I tillegg til SS var Wehrmacht, Organisation Todt og Rikskommissariatet med i planlegging av bruk av jugoslaviske fanger og sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft. Veidirektør Andreas Baalsrud fikk tilbud om bruk av krigsfanger, og veianlegg skulle bygges i Botn, Korgen og et nytt i Ofoten på Bjørnfjell. På dette tidspunktet omfattet planene bruk av sovjetiske krigsfanger som arbeidskraft.

Fra sommeren 1942 sprengte Statens vegvesen berg i området mellom Rognan og Langset i Botn i samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. De jugoslaviske fangene løftet steinene opp i traller og kjørte dem bort. Veianlegget lå i nærheten av Botn fangeleir. I tillegg til veiarbeidet arbeidet fangene også med forefallende arbeid utenfor leiren som blant annet frakting av ved og snørydding. Fangene var som regel delt opp i arbeidslag på 10 eller 20 mann underlagt norske arbeidsbaser og én eller to norske vakter. Iblant var det tysk inspeksjon av fangenes arbeid.

I løpet av 1942 og 1943 ble flere hundre jugoslaviske fanger drept. De døde som følge av henrettelser, mishandling, sult, sykdom eller total utmattelse på grunn av hardt arbeid. Av de 463 jugoslaviske fangene som ankom kaia på Rognan i juli 1942, var det mindre enn halvparten som levde året etterpå. 72 syke fanger ble massakrert vinteren 1942, og ytterligere 50 fanger våren 1943. Det første året var fangeleiren i Botn underlagt SS. Leirkommandanten Fritz Kiefer var kjent for sin brutalitet. Men også norske vakter deltok i mishandlingene. Det første som møtte fangene, var beskjeden fra SS om at dette var deres «siste stasjon» og at fangene var ført hit «for å arbeide til dere kreperer, men først må dere grave opp deres egen grav».

Mislykkede fluktforsøk fra fangeleiren i Botn endte som oftest med døden for rømlingene. I 1942 forsøkte en jugoslavisk fange å rømme fra arbeidsstedet ved fangeleiren. Planen var at han skulle prøve å komme seg over grensen til Sverige for å fortelle hvordan fangene ble behandlet. Fangen ble tatt og forsøkte desperat å skjære halsen over på seg med en ståltråd uten at det lyktes. To norske vakter mishandlet fangen på det mest brutale og han ble tvunget tilbake til leiren. Han satt i leiren i tre dager uten mat og vann, inntil han ble hengt i alles påsyn. Han var blå over hele kroppen av alle slagene og sparkene han hadde fått, fortalte en av hans kamerater som var med på å ta ham ned fra galgen.

En jugoslavisk lege ankom leiren i Botn i oktober 1943 og ga en beskrivelse av forholdene der. Det var mer enn 400 jugoslaviske fanger i leiren, og halvparten av fangene kunne neppe gå siden de var svekket av både sult og sykdom. Mange av de hadde skabb. I sykehusbrakken lå det rundt 40 pasienter, hvorav 15 hadde tuberkulose i meget fremskredent stadium, andre pasienter hadde ubehandlede benbrudd, og en hadde kjevebensbrudd. Tilsynet ble gjennomført av en ung jugoslavisk medisinstudent, men det fantes nesten ikke medikamenter eller instrumenter av noen art. Ved leirinspeksjon fremførte legen sine klager ved et besøk av en general fra Oslo, og etter dette ble forholdene bedre. Matrasjonene økte, og fysisk straff ble forbudt. Leiren fikk også forsyninger med medisinsk utstyr.

Blodkorset som er avmerket i en bergvegg langs veistrekningen Blodveien er et sterkt symbol på lidelsene til de jugoslaviske fangene. I juli 1943 ble Miloš Banjac skutt og drept under et fluktforsøk av en tysk fangevokter med kallenavnet «Blingsen». Offerets bror Marjan Banjac tegnet et kors på fjellveggen rett ved siden av med den dødes blod. I ettertid har blodkorset blitt malt opp jevnlig av lokalbefolkningen i Rognan. Veien ble også på folkemunne kalt Blodveien og navnet ble offentlig godkjent under fredsfeiringen 8. mai 1995.

En andel av de jugoslaviske fangene som ankom veianlegg i Nordland sommeren 1942 ble innkvartert i fangeleirer bygget av Statens vegvesen. Arbeidet til både jugoslaviske fanger og sovjetiske krigsfanger ble i en del tilfeller overvåket og kontrollert av ingeniører fra både Statens vegvesen og NSB. I februar 1944 oppga veidirektør Andreas Baalsrud at Statens vegvesen i området Elsfjord–Korgen hadde 500 fanger i sin arbeidsstokk. Norske fangevoktere var også med på å mishandle og drepe jugoslaviske fanger. Fangevokterne ble straffet i landssvikoppgjøret etter krigen, men verken Statens vegvesen eller Baalsrud ble gransket for utnytting av jugoslaviske fangers arbeidskraft.

Langs veistrekningen ble det i 1982 satt opp en minneplate like ved dagens E6 over de jugoslaviske fangene som bygget Blodveien. Minneplaten har inskripsjon på serbokroatisk og norsk: «Med livet som innsats under nazismens åk bygde jugoslaviske partisaner denne veien 1942–45». Minneplaten ble senere felt inn i et minnesmerke som ble reist i 1985, og gitt som gave fra Ankerske Naturstein A/S til Norsk-jugoslavisk samband Nord-Norge. I Botn er det også anlagt en krigskirkegård for jugoslaviske ofre og en for tyske soldater. Like utenfor muren til den jugoslaviske krigskirkegården er det plassert et sovjetisk minnesmerke over sovjetiske krigsfanger som døde i Botn.

I dag er deler av den opprinnelige Blodveien bevart, men store deler av veien er både ombygd og omlagt. I Rognan er det laget et museum som formidler historien om Blodveien, det såkalte Blodveimuseet; et samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen og kommunen. Veien brukes i dag som tilførselsvei til E6.

De jugoslaviske fangenes skjebne er skildret i den norsk-jugoslaviske spillefilmen Blodveien (1955) i regi av Kåre Bergstrøm og Radoš Novaković etter Sigurd Evensmos manuskript. Hovedrollene spilles av Ola Isene, Andreas Bjarke, Tom Tellefsen og Milan Milošević. Filmen ble nektet visning under Filmfestivalen i Cannes i 1955 på grunn av at det ikke skulle vises filmer som kunne fornærme en annen nasjon.

Andre veistrekninger omtales også som blodveier i Nord-Norge, særlig på grunn av høye dødstall og brutal behandling av de jugoslaviske fangene på disse stedene. I tillegg til strekningen i Saltdal er også jugoslaviske fangers arbeid på strekningen mellom Karasjok og finskegrensen i Finnmark, Bjørnefjellveien i Narvik, ved Krokstrand i Mo i Rana og strekningen Elsfjord–Korgen i Vefsn og Hemnes kommune omtalt som blodveier.

• jugoslaviske fanger i Norge 1942–1945
• sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945

• The Internet Movie Database: Blodveien

• Andersen, Kjetil Gjølme (2017): Grossraum: de bygget landet: Organisasjon Todt og tvangsarbeid i Norge 1940–1945. Teknisk museum, Oslo
• Hatlehol, Gunnar D. (2015): «Norwegeneinsatz» 1940–1945: Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling ved NTNU, Trondheim
• Jovanovic, Cveja (1988): Blodveien til nordpartisanavdelingen. Beograd
• Jovanovic, Cveja (1985): Flukt til friheten: fra nazi-dødsleire i Norge. Oslo
• Norsk Retstidende, 1947, Oslo
• Nygaard, Pål (2014): Store drømmer og harde realiteter: Veibygging og biltrafikk i Norge, 1912–1960. Pax forlag, Oslo
• Parelius, Nils (1984): «Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger i Nord-Norge. Spesielt om leiren i Botn», i særtrykk Saltdalsboka
• Soleim, Marianne Neerland (2016): Operasjon asfalt: Kald krig om krigsgraver. Orkana Forlag, Stamsund
• Vinsrygg, Laura (1996): «Krigskyrkjegarden», i Saltdalsboka