August Bebel

August Bebel var en tysk sosialdemokratisk politiker, som opprinnelig var tredreier av yrke.

Han ble tidlig foreldreløs og vokste opp i fattigdom før han slo seg ned i Leipzig, og ble valgt inn i den nordtyske riksdag i 1867. Sammen med Wilhelm Liebknecht stiftet han i 1869 det sosialdemokratiske arbeiderparti, Sozialdemokratische Arbeiterpartei Deutschland(SDAP), som støttet Karl Marx' Internasjonale i London, så langt tysk lov tillot det. Fra 1870 var Babel også medlem av den tyske riksdag.

Da den fransk-tyske krig brøt ut, unnlot Bebel å stemme for krigsbevilgningene. Hans agitasjon mot krigen og senere mot militarismen og keiserdømmet førte ham flere ganger i fengsel, til sammen bortimot fem år. Under sosialistloven fra 1878 til 1890, da partiets presse var kneblet og offentlig agitasjon forbudt, var Bebel sitt partis fremste talsmann i riksdagen og bidro vesentlig til partiets fremgang. Da agitasjons- og handlefriheten til en viss grad var gjenvunnet i 1890, var Bebel ubestridt partiets første mann. Han holdt fast ved den rene marxisme og kjempet både mot Eduard Bernstein og Georg von Vollmars revisjonisme og mot den radikale antimilitarisme.

Bebel hadde en klar og lettfattelig fremstillingsevne både muntlig og skriftlig. Hans bok Kvinnen og sosialismen, som utkom i norsk oversettelse i 1912 er en av de mest leste i sosialistisk litteratur. Han forfattet også selvbiografien Aus meinem Leben som utkom i 3 bind fra 1910 til 1914.