Athanasius den store

Athanasius den store var en egyptisk geistlig og helgen; en av den kristne kirkes store kirkelærere. Han deltok som diakon i kirkemøtet i Nikea 325, og i 328 ble han biskop i Alexandria.

Det tidlige livet til Athanasius er i liten grad dokumentert, men hans virke i perioden etter Nikea-konsilet er derimot relativt godt kildebelagt. Han var en sterk forkjemper for den nikenske trosbekjennelse, så sterk at han ikke aksepterte at Konstantin tilgav Arius, som hadde blitt fordømt ved Nikea. Støttespillerne til Arius ønsket en tiltale mot Athanasius, og han ble da også forvist fem ganger fra sin bispestol. Han vendte imidlertid stadig tilbake til sin menighet, som viste stor trofasthet mot ham.

I en lang rekke av eksil oppholde Athanasius seg i Vest-Romerriket. Slik ble kirke og myndigheter i vest også klar over posisjonen til arianismen i øst. Samtidig medførte mange (om enn korte) eksil i vest til at hans tekster ikke var like oppdaterte på andre teologiske debatter i øst.

Athanasius' kraft, teologiske dyktighet og urokkelige fasthet var likevel av stor betydning for at den nikenske oppfatning seiret både i Vesten og i Østen. Som biskop bidrog Athanasius sterkt til munkevesenets utbredelse.

Hans minnedag er 2. mai. To av hans skrifter er oversatt av Andreas Hansen i Vidnesbyrd af kirkefædrene bind 17 (1891).