Armenias historie

Det har bodd folk i området som i dag er Armenia i flere hundre tusen år. De tidligste sporene etter mennesker er 325 000 år gamle steinredskaper.

Den geografiske posisjonen mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, Nord-Kaukasus og Midtøsten, har ført til at en lang rekke folkegrupper har bosatt seg på Det armenske platå i løpet av historien. Rundt år 3400 fvt. oppsto Kura-Araxes-sivilisasjonen i området. Denne kulturen spredde seg etter hvert til andre deler av Kaukasus. Senere vekslet området mellom å være selvstendig og underlagt andre, som perserne, Aleksander den store og romerne.

Kristendommen kom tidlig til Armenia, som ble den første kristne stat i historien. Grunnleggelsen av klosterfestningen Khor Virap i 301 evt. var utgangspunkt for landets 1700-årsjubileum som kristen nasjon i 2001.

På 200-tallet evt. kom Armenia under Persia, og etter at romerne og perserne delte landet seg imellom i år 384, gjorde en lang rekke folk fra bysantinerne til araberne krav på det. Kongeslekten bagratidene satt på Armenias trone fra 885 til kong Kahig 2 ble myrdet i 1079. En rekke armenere utvandret deretter til sørkysten av Lilleasia, der kongeriket Lille-Armenia bestod til det ble erobret av tyrkerne i 1371.

Fra 1500-tallet hersket Det osmanske riket (Tyrkia) over Armenia, men den østlige delen av området var stadig en kilde til konflikt mellom Tyrkia og Persia, og det var fra det sistnevnte land russerne erobret det området som tilsvarer den nåværende staten Armenia. Ved Berlinkongressen i 1878 fikk russerne også distriktene Kars, Ardahan og Batum, men de to førstnevnte ble gitt tilbake til Tyrkia i 1921.

Mellom 1894 og 1915 gjennomgikk det armenske folk en av de verste trengselstider i sin historie. Tyrkerne gikk systematisk til verks med sin undertrykkelse, og massakrerte hundretusener i det armenske folkemordet. Armenerne i Van gjorde opprør og klarte seg inntil tyrkiske tropper ble satt inn mot dem.

Brest-Litovsk-freden av 1918, en av fredstraktatene etter første verdenskrig, gjorde russisk Armenia til en uavhengig republikk under tysk overoppsyn. Ved Sèvres-traktaten i 1920 ble det armenske rike, som da også omfattet deler av det nåværende Tyrkia, garantert selvstendighet under beskyttelse av Folkeforbundet.

I september 1920 angrep Tyrkia på nytt Armenia. De ble møtt av russiske kommunister som fikk kontrollen over Armenia, og i desember proklamerte det som en sovjetrepublikk. Den sovjetisk-tyrkiske fredsavtalen i 1921 fastsatte grensene mellom Tyrkia og sovjetisk Armenia og gjorde dermed en foreløpig slutt på den kortvarige selvstendigheten for armenerne. Fridtjof Nansens plan for Folkeforbundet (1925) om et selvstyrt fellesarmensk område i Jerevan førte ikke frem.

Fra 1922 til 1936 inngikk Armenia i Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, deretter hadde området status som egen unionsrepublikk. Som sovjetrepublikk fikk Armenia del i en allmenn utvikling av infrastrukturen, modernisering av industrien og bedring av utdanningssystemet. På den andre siden førte den tvungne kollektiviseringen av jordbruket til at flere tusen bønder ble deportert i årene etter 1930. Også Stalins utrenskninger under den store terroren i slutten av 1930-årene rammet befolkningen i Armenia på linje med andre sovjetborgere.

Under andre verdenskrig var Armenia ikke okkupert. Armenerne utgjorde dermed en viktig arbeidskraftsreserve og deltok også med en halv million soldater i den sovjetiske hæren. Etter 1945 ble det foretatt investeringer i armensk industri, og et stort antall etniske armenere flyttet til republikken fra andre områder av Sovjetunionen.

Etter valget til republikkens øverste sovjet i mai 1990 kom kommunistene i mindretall. Da forsamlingen trådte sammen i august, ble nasjonalistlederen Levon Ter-Petrosjan valgt til president. Samtidig ble Armenia erklært suverent. Armenias nasjonalistiske linje ble fulgt videre ved at republikken boikottet folkeavstemningen om den nye unionsavtalen 17. mars 1991.

President Ter-Petrosjan deltok likevel i deler av forhandlingene om en ny unionsavtale. Kort etter det mislykkede statskuppet i Sovjetunionen oppløste det armenske kommunistpartiet seg selv, og 21. september avholdt landet folkeavstemning om uavhengighet. 95 prosent deltok ved valget, som ga 94 prosent flertall for uavhengighet. Republikken erklærte seg uavhengig 23. september 1991 og erklærte samtidig at staten ikke godtok den fem år lange overgangsperioden som Sovjetunionen hadde fastsatt for uttredelse av unionen. Ved direkte valg i oktober ble Levon Ter-Petrosjan gjenvalgt som president.

Da Sovjetunionen ble endelig oppløst i desember samme år, ble Armenia medlem av det nye Samveldet av uavhengige stater.

• Armenias samtidshistorie
• Det armenske folkemordet
• armenere
• Sovjetunionens historie