Alexander Pope

Som katolikk led han under strenge antikatolske lover i datidens England. Katolikker var blant annet avskåret fra privatskoler og universitetsutdannelse, og Pope var i stor grad selvlært.

Han hadde i tillegg en ryggmargslidelse som gjorde han kortvokst og krumrygget, og var hele livet plaget av hodepine. Men han begynte tidlig å skrive vers og utgav som 21-åring en samling hyrdedikt, Pastorals i 1709.

Delvis etter mønster av Nicolas Boileau-Despréaux skrev han så et større poetisk læredikt, Essay on Criticism (1711). Dette og hans senere verker gjorde ham til tidens toneangivende dikter og den fremste representant for nyklassisismen i England.

Han ble på denne tiden venn med Joseph Addison og Richard Steele, og skrev også for deres nystartede tidsskrift The Spectator. Sammen med Jonathan Swift og andre dannet han den satiriske Scriblerus Club.

Etter romantikkens gjennombrudd ved slutten av 1700-tallet ble han av mange kritikere med urette lastet for tørr fornuftdyrkelse og pedantisk underkastelse under de klassiske regler. Pope var klassisist av natur, ikke av tvang.

Han skrev også naturskildrende dikt som Windsor Forest (1713), og lyrisk følsomme dikt som Elegy to the Memory of an Unfortunate Lady (1717). Det lidenskapelige kjærlighetsdiktet Eloïsa to Abelard (1717) kan fremdeles virke gripende, og var inspirert av forelskelsen i Mary Wortley Montagu.

Men Pope eksellerte først og fremst i moraliserende, ironiske og satiriske dikt. Han dyrket sin favorittform, den heroiske kuplett, med fullendt mesterskap. Og han preget fyndord eller epigram som fremdeles lever, som 'Det er menneskelig å feile, men guddommelig å tilgi' eller 'Litt lærdom er en farlig ting'. Blant hans mest populære og elegante verk er det komiske heltediktet The Rape of the Lock (1712).

Hans stilling i samtiden såvel som størstedelen av hans inntekt kom fra oversettelsen av Homers Iliaden (1715–1720) og Odysseen (1725–1726), den siste sammen med William Broome og Elijah Fenton. Pope gjendiktet Homer etter gjeldende smak og stil, og gjorde ikke noe forsøk på å holde seg nøyaktig til originalen.

Han tjente så godt på oversettelsene at han kunne bosette seg i et staselig herskapshus i Twickenham ved Themsen.

Pope laget også en Shakespeare-utgave med «forbedringer» etter tidens smak, med kutt og omskrivinger. For dette ble han kritisert av Lewis Theobald. Popes store satire over pedanteri og dumhet, The Dunciad (1728) er svaret på denne og annen kritikk han møtte. Han kom senere med en utvidet utgave med dikteren Colley Cibber som «helt» i 1743.

Til Popes betydeligste arbeider hører versepistlene Moral Essays (1731–1735), hvor han i ekte klassisk ånd priser måteholdet, og lærediktet An Essay on Man (1733–1734), med en deistisk og rasjonalistisk tankegang som ikke helt harmonerer med Popes katolisisme.

Nevnes bør også hans Satires and Epistles of Horace Imitated (1733–1738), med kraftige utfall blant annet mot tidens politiske korrupsjon.

Pope hadde en omfattende brevveksling med blant andre Jonathan Swift, John Arbuthnot, John Gay, Mary Wortley Montagu og den livslange venninnen Martha Blount. Pope giftet seg aldri.

• Storbritannias litteratur

• Baines, Paul: The complete critical guide to Alexander Pope, 2000, isbn 0-415-20246-9
• Fairer, David: The poetry of Alexander Pope, 1989, isbn 0-14-077171-9
• Mack, Maynard: Alexander Pope : a life, 1985, isbn 0-393-02208-0
• Morris, David B.: Alexander Pope : the genius of sense, 1984, isbn 0-674-01522-3
• Pope, Alexander, Samlede verk, Twickenham Edition, red. J. Butt, 11 bind, 1939-69.
• Quennell, Peter: Alexander Pope : the education of a genius, 1688–1728, 1968, isbn 0-297-76490-x
• Rogers, Pat: The Alexander Pope encyclopedia, 2004, isbn 0-313-32426-3