Blodigle, en art av leddormer i orden kjeveigler (Arhynchobdellida).
Bygning
Blodiglen kan bli opptil 15-20 cm lang. Ryggen er mørkt grågrønn, nesten svart, med langsgående, rustrøde striper. Buksiden er gulgrønn med mørke flekker. Som hos andre leddormer er kroppen delt i segmenter, 33 ialt. I hver ende av kroppen sitter en sugeskål, hvorav den minste omgir munnåpningen. Den er utstyrt med tre kjever, som er tett besatt med skarpe kalktenner. Iglen biter hull med tennene i huden til vertsdyret. Når huden er gjennomtrengt, injiserer blodiglen et antikoagulerende stoff, hirudin, i såret, og likeldes et anestetisk stoff. En blodigle suger vanligvis 5-15 milliliter blod, men også lagre opptil fem ganger sin egen vekt av blod i tarmen. Den kan leve lenge på ett blodmåltid.
Blodigla er hermafroditt, dvs. at hvert indiviud har både hanlige og hunlige kjønnorganer. Forplantniungen foregår ved kryssbefruktning. Eggene legges i kokonger, som graves ned i langs breddene på tjernet.
Årelating
I eldre tid ble blodiglen mye brukt til årelating, fordi man trodde mange sykdommer kom av «urent» blod som måtte fjernes. Ved midten av 1800-tallet ble det årlig brukt millioner av blodigler i Europa, og det ble drevet systematisk oppdrett. Blodigler fantes i alle apotek, og «iglekoner» gikk rundt på landet og satte igler på folk. Blodiglen var utbredt over store deler av Europa, men ble mange steder utryddet under innsamlingen. Da det var fare for infeksjoner, ble det slutt på bruken i begynnelsen av 1900-tallet. I de senere år er blodigler igjen tatt i bruk i medisinen. De brukes bl.a. ved påsying av avrevne kroppsdeler fordi deres antikoagulerende stoffer er med på å hindre blodpropp. Iglene festes på den avrevne kroppsdelen, for eksempel en finger. Det øker blodstrømmen i vevet. Ved hjelp av moderne genteknologi kan det antikoagulerende stoffet hirudin nå fremstilles kunstig.
Forekomst
Blodigle har sin utbredelsel i Europa og deler av Asia. I Norge er den idag forholdsvis sjelden, men finnes i næringsrike smådammer og tjern enkelte steder på Sørlandet og Vestlandet. I en undersøkelse fra 1993 ble blodigler funnet i 34 tjern og dammer. I Norsk rødliste betraktes blodigle som en sårbar art.
Litteratur
Dolmen, D., Økland, K.A., Økland, J., Syvertsen, K. og Rabben, J. (1994). Blodiglas utbredelse og levevis i Norge. Fauna 47, 214 - 229.