Opprinnelig ble Latium, hvor Roma ligger, betraktet som relativt fattig kulturelt og økonomisk, og sterkt influert av etruskerne. Nyere utgravninger har imidlertid avdekket at det førhistoriske Latium var rikere og mer selvstendig enn alminnelig antatt. Den etruskiske påvirkningen synes å ha vært særlig sterk i den arkaiske perioden, noe bl.a. Jupiter-tempelet på Kapitol viser (antagelig fra tidlig på 400-tallet f.Kr.). Under republikken er hellenistiske strømninger fremtredende i romersk kunst, dels formidlet gjennom etruskerne og dels gjennom grekerne selv.
Skulptur
I senrepublikken (1. århundre f.Kr.) oppstod to av romernes viktigste bidrag til kunsthistorien: portrettet og det historiske relieff. Førstnevnte var inspirert av det hellenistiske portrett og utmerker seg ved en sterk realisme, gjerne preget av nøkternhet. Samme tendens preger det historiske relieff. I motsetning til grekerne, som foretrakk å fremstille historiske begivenheter symbolsk, begynte romerne tidlig å fremstille faktiske historiske hendelser i maleri og relieff, hvor de historiske skikkelsene ofte opptrådte sammen med personifikasjoner som skulle gjøre innholdet tydelig.
Det historiske relieff fikk sterk gjennomslagskraft og ble brukt bevisst i propagandaøyemed, spesielt i keisertiden, f.eks. på Trajansøylen i Roma. Med keiser Augustus kom en klassiserende retning inn i romersk kunst. Portrettene ble mer idealiserte, og de offentlige relieffene, f.eks. i Ara Pacis-monumentet i Roma, viser klar inspirasjon fra høyklassiske greske verk. Den klassiserende retningen holdt seg gjennom mesteparten av 1. århundre e.Kr., men romersk kunst fikk under de flaviske keisere (69–96 e.Kr.) en mer robust karakter med sterke kontraster og lys- og skyggevirkninger, f.eks. Titusbuen i Roma, som ofte blir betegnet som «flavisk barokk». Under Trajan og især Hadrian kom den klassiserende retningen tilbake. Hadrian gjeninnførte f.eks. skjeggmoten fra klassisk gresk tid, og portrettene av hans yndling Antinoos er skapt i analogi med greske idealstatuer.
I siste halvdel av 100-tallet e.Kr. ble de klassiske idealene gradvis utvisket. Optiske verdier erstattet plastiske, og i skulpturen ble meisel mer og mer erstattet av løpende bor, et redskap som danner en flimrende overflate med sterk lys- og skyggevirkning hvor de enkelte detaljer blir mer impresjonistisk oppfattet. Disse tendensene ble forsterket på 200-tallet. Også det klassiske proporsjonssystemet forsvant gradvis, fenomener fra provinsiell kunst og folkekunst trengte seg inn på selv den offisielle keiserkunsts område, f.eks. Konstantinbuen i Roma, og man nærmet seg gradvis idealer som ble karakteristiske for middelalderens kunst.
Maleri
Den samme utviklingen kan sees i maleriet. Veggmaleriet, som er særlig kjent fra Pompeii og Herculaneum, var under republikken og tidlig keisertid inspirert av hellenistiske modeller. Veggene ble malt som etterligninger av kostbare byggematerialer som f.eks. marmor, der man så skapte et skinnperspektiv ved å «slå hull i veggen» ut mot et imaginært landskap. Under flavierne ble dette skinnperspektivet kraftigere og viser inspirasjon fra den romerske teaterscene.
Mosaikk ble opprinnelig brukt som gulvbelegg, men ble etter hvert utbredt som veggbekledning. Mosaikkene dannet også grunnlaget for de senere store utsmykninger i kirker fra tidlig middelalder.
Kunsthåndverk
En romersk spesialitet var glass. Både i teknisk utførelse, farger og glasurer oppnådde romerne resultater som først ble overgått av art nouveau-kunstnere i 1890-årene. Både egypterne og grekerne hadde fremstilt glass, men det var romerne som perfeksjonerte teknikken. I overfangsteknikken ble blått glass gitt et overtrekk av hvitt glass, deretter ble det hvite overtrekket slipt bort i visse partier slik at det kom frem en kaméaktig dekorasjon med figurer og mønstre i hvitt på blå bunn.
Arkitektur
Buer og hvelv er hovedelementer i romersk arkitektur. Triumfbuer som ble reist til ære for en keiser etter et vellykket felttog er typisk romersk. Kjente eksempler er Titusbuen og Konstantinbuen i Roma, men triumfbuer ble også reist i koloniene, f.eks. i Frankrike og Nord-Afrika. Romernes forkjærlighet for monumentalarkitektur kom også frem i deres teaterbygninger. Amfiteateret ble helst brukt til gladiatorkamper og dyrekamper og kunne ha store dimensjoner, mest kjent er Colosseum i Roma. Romerne viste kanskje tydeligst sin praktiske sans i bruken av buer i akveduktene. De kunne ha en anselig lengde – de kunne strekke seg både 30 og 50 km fra kildene til forbrukerstedet. Akvedukter fantes flere steder i det romerske riket, særlig godt bevart er akvedukten ved Nîmes i Frankrike.
Romernes viktigste bidrag til arkitekturen er hvelvet, både som bærende og som romskapende konstruksjon. Deres virtuose utnyttelse av hvelvarkitekturens muligheter skyldtes ikke minst deres beherskelse av betongstøping. I kuppelen skapte de sitt mest geniale arkitekturelement. Særlig kjent er Pantheon i Roma, hvor fasaden er det konvensjonelle tempels, mens interiøret er et kuppelhvelvet sentralrom. Interessen for det indre rom viser seg også i de store badeanleggene Caracallas termerog Diokletians termer(Roma), som bestod av en rekke rom med svært forskjellig form, dekket av ulike hvelvformer. Romernes interesse for det indre rom viste seg også i keisernes villaer og palasser, f.eks. Neros Gylne hus, Det flaviske keiserpalass på Palatin og i Hadrians Villa i Tivoli.
De romerske templene bygde på greske og etruskiske modeller, men i motsetning til det frittliggende greske tempel ble det ofte hevet opp på et høyt podium, inne i et kvartal sammen med andre byggverk. Templer og andre offisielle bygninger lå alltid ved et torg i den ideale romerske by. Romernes bygningstype torgbasilikaen kom til å danne grunnlaget for den tidlig kristne basilika.
Det romerske torg (forum) ble anlagt der to hovedgater krysset hverandre. En romersk provinsby ble alltid planlagt omkring to hovedgater, cardo og decumanus, som lå vinkelrett på hverandre, og byplanene lignet kvadratiske nett. Av romerske arkitekter kan nevnes Vitruvius, som fikk stor betydning som teoretiker, Domitians arkitekt Rabirius og Trajans arkitekt Apollodorus fra Damaskus.
I byene var bolighusene ofte på flere etasjer, og de kunne være temmelig store, i dag finnes de best bevart i Ostia, Romas havneby ved Tibers utløp. Det romerske atriumhus er best bevart i Pompeii. Det fulgte et bestemt skjema som kunne utvides og innskrenkes etter behov, men grunnkjernen med atriumog tablinum (spisesal) var obligatorisk. Huset kunne utvides med en peristyl; en søylegang omkring en hage. Den siste bygningstypen som fremstod i romerriket, var den oldkristne basilika, som kom til å prege senere kristen arkitektur.
Av romerske arkitekter kan nevnes Vitruvius, som fikk stor betydning som teoretiker, Domitians arkitekt Rabirius og Trajans arkitekt Apollodorus fra Damaskus.