Religionsgrunnleggeren Muhammad ble født i handelsbyen Mekka cirka 570 e.Kr. I 610, i måneden ramadan, fikk han sitt profetkall. Muhammad forkynte troen på én Gud og dommens dag. Denne forkynnelsen vakte motstand blant mekkanerne, og i 622 utvandret Profeten til byen Yathrib, senere kalt Medina. Profetens utvandring, hijra, ble utgangspunkt for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy.
Arabiske erobringer og indre strid
Tiden 632–661 kom på en avgjørende måte til å prege islams videre historie. De fire første kalifer (Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali) kalles de rettledende kalifer (arabisk: rashidun), og ledet det religiøst-politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvendte Koranens forskrifter, fungerte som imam eller bønneleder og bar tittelen «Profetens etterfølger», «de troendes fører» og senere, under abbasidisk tid, også «Guds stedfortreder». I denne perioden startet den arabiske militære ekspansjonen utenfor den arabiske halvøy. De to stormakter, det persiske og det bysantinske riket, var politisk og militært svekket, og i løpet av ti år hadde arabiske styrker erobret Iran, Irak, Palestina, Syria og Egypt. Se også arabere – historie.
Indre strid i det islamske fellesskapet var knyttet til det religiøst-politiske spørsmålet om profetens etterfølger. Muhammad etterlot seg ingen sønner, og tilhengere av et dynastisk prinsipp hevdet at profeten hadde pekt ut sin fetter og svigersønn Ali og hans etterkommere som sine rettmessige etterfølgere. Dette er sjia-muslimenes standpunkt. Flertallet hevdet at fellesskapet skulle velge en kompetent leder fra profetens stamme, Quraysh. Dette flertallet representerte sunni-muslimene. En liten gruppe, khariji (arabisk: de som bryter ut), hevdet at lederens fromhet og rettferdighet var avgjørende, ikke familie- eller stammetilknytning. Khariji-retningen, en gang en mektig bevegelse, utgjør fortsatt små, men innflytelsesrike grupper i Oman, Nord-Afrika og på Zanzibarkysten (se ibaditter).
Alis død i 661 markerer slutten på en viktig periode: l) Enheten i det opprinnelige fellesskapet var brutt, 2) grunnlaget for et islamsk rike var lagt ved omfattende militære erobringer og 3) under kalifen Uthman var Koranen blitt samlet i den utgaven muslimene fremdeles bruker.
Islams storhetstid
Det arabiske rikets sentrum ble flyttet fra Medina til Damaskus i Syria, der det arabiske omayyadedynastiet hersket 661–750. Under abbasidedynastiet (750–1258), ble rikets politiske og administrative sentrum flyttet til Bagdad i Irak. Omayyadene videreførte erobringspolitikken; vestover til Nord-Afrika (660–709) og til Spania (7ll–712), og østover gjennom Sentral-Asia, der Samarkand ble et viktig sentrum. Muslimske tropper nådde frem til Indus i 713. Muslimsk styre var vanligvis tolerant og humant, og det var ingen tvangsomvendelser til islam. Dels ved islams religiøse appell, dels på grunn av økonomiske privilegier knyttet til det å være muslim, vokste imidlertid antallet muslimer i de erobrede områdene raskt.
Abbasidetiden ble ikke preget av nye militære erobringer, men representerte en intellektuell og kunstnerisk blomstringsperiode som satte sitt preg på hele middelhavsområdet. Arabisk ble kulturspråket for muslimer, jøder og kristne, de greske filosofene ble oversatt til arabisk og litteratur og vitenskap fikk en gullalder. Denne perioden var også preget av en livlig handelsvirksomhet, både over land og på havet, og handelen skapte et muslimsk økonomisk herredømme.
Fra 900-tallet begynte det enorme abbasideriket å falle fra hverandre. I Nord-Afrika, og senere i Egypt, gjorde fatimidedynastiet seg uavhengig, i Sør-Spania hersket en gren av omayyadedynastiet over en strålende og enhetlig stat. Fra og med 1000-tallet ble de ikke-arabiske folkene gradvis dominerende; tyrkere og mongoler i øst, berbere fra Nord-Afrika i vest. Gjennom korstogene (1000–1200-tallet) kom den muslimske verden i direkte kontakt med det kristne Vesten.
Etter en beskjeden start på 700- og 800-tallet vokste den islamske mystikken (se sufisme) frem. Sufismen ble en massebevegelse fra og med 1000-tallet. Nettverket av religiøse brorskap ble en viktig faktor i islamiseringen av det indiske subkontinent, av Sentral-Asia og Indonesia. I løpet av 1200- og 1300-tallet nådde islam frem til Indonesia og Malaysia. Også i Afrika sør for Sahara skjedde islamiseringen via handelsveiene; de religiøse brorskapene spilte en fremtredende rolle og har også i dag stor religiøs, sosial og politisk betydning.
De viktigste trekk ved utviklingen frem til ca. 1650 er 1) fremveksten av det stor-mogulske riket (1526–1857) i Nord-India som la grunnen for en sterk islamsk dominans over store deler av det indiske kontinent, 2) safavide-dynastiets maktovertagelse i Iran 1501, som la grunnen for en sjia-muslimsk stat, og 3) fremveksten av det mektige tyrkiske, osmanske imperium, som kom til å omfatte store deler av tidligere arabisk territorium. I 1683 truet tyrkiske tropper Wien og Polens grenser. Etter korstogene ble dette den andre store konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Amerikas oppdagelse og nye handelsveier minsket den muslimske verdens strategiske og økonomiske betydning, og etter en lang politisk, administrativ og kulturell blomstringstid, var nedgangen et faktum.
I nyere tid
De muslimske områdene var på 1800-tallet preget av europeisk kolonialisme. De første tegn på en religiøs og politisk oppvåkning kom fra islams kjerneområde, Arabia. Wahhabittene, en strengt ortodoks og puritansk gruppe, erobret Mekka i 1806. På tross av senere politiske nederlag ble bevegelsens budskap og rettstenkning (hanbali-skolen) toneangivende, og hanbali-skolen er i dag Saudi-Arabias offisielle lovskole. Kontakten med Vesten førte til en arabisk renessanse, nahda, og islams plass i det moderne samfunnet ble tatt opp til en omfattende debatt. En av bevegelsens fremste talsmenn, den liberale og reformvennlige egypteren Muhammad Abdhu (1849–1905), ønsket å bringe profetens opprinnelige budskap til nytt liv. En annen sterk bevegelse vokste frem i 1920-årene. Den første fundamentalistiske, militante gruppen i moderne tid, Det muslimske brorskapet, ble grunnlagt av egypteren Hasan al-Banna i 1928. I India grunnla filosofen og forfatteren Abu Ala Mawdudi et militant islamsk eliteparti, Jamaat-i islami, i 1941. Representanter for disse gruppene la det ideologiske grunnlaget for politisk, fundamentalistisk islam.
Etter frigjøringen fra kolonimaktene har den muslimske verden hatt en politisk og sosial utvikling der islamisering har fått en stadig viktigere plass. Her er fundamentalistisk islam én viktig faktor. Det dreier seg om en rekke forskjellige grupper med ulike politiske strategier. Disse gruppene kan imidlertid sies å ha et felles mål, nemlig å opprette den islamske staten, der den religiøse loven settes som norm for økonomisk utvikling og sosialt liv. Denne utviklingen nådde sitt foreløpige høydepunkt ved den islamske revolusjonen i Iran 1979. I en rekke muslimske land arbeides det i dag for innføringen av sharia. Et klart eksempel er Pakistan etter 1977 og Sudan etter 1983. I andre land reises kravet om innføring av sharia av politiske opposisjonsgrupper, som i Egypt i 1980- og 1990-årene.
Et nytt trekk ved islam er de internasjonale, islamske organisasjonene, de fleste grunnlagt i 1960- og 1970-årene. Det islamske verdensforbund (arab. Rabitat al-alam al-islami) og Organization of the Islamic Conference (fork. OIC) med en rekke innflytelsesrike underorganisasjoner, er blant de viktigste. Internasjonale islamske finansinstitusjoner som driver rentefritt i overensstemmelse med sharia, var meget ekspansive i 1980-årene, men har spilt en mer begrenset rolle i de seneste årene.