Verdenserklæringen om menneskerettighetene (Universal Declaration of Human Rights) er det viktigste grunndokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter. Det ble vedtatt av FNs Generalforsamling i Paris 10. desember 1948. Hvert år feires FNs menneskerettighetsdag 10. desember.
Verdenserklæringen slår fast det helt grunnleggende: Alle mennesker har det samme menneskeverd og de samme menneskerettigheter. I erklæringens artikkel 1 er dette formulert slik:
”Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.”
Verdenserklæringen ble vedtatt tre år etter opprettelsen av FN (De forente nasjoner) i 1945. Verden hadde i løpet av en trettiårsperiode, fra første verdenskrig startet i 1914 til andre verdenskrig ble avsluttet i 1945, vært gjennom to verdenskriger. De menneskelige lidelsene var enorme. Gjennom opprettelsen av FN ble det tatt grep for at det samme aldri mer skulle kunne skje. Ivaretalekse av menneskerettigheter og bevaring av fred henger tett sammen med hverandre. Dette kommer klart frem i Verdenserklæringen, der det allerede i de innledende formuleringene pekes på at ”anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden”.
Innhold
Verdenserklæringen inneholder i alt 30 artikler. Både sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er inkludert.
Blant sivile og politiske rettigheter er for eksempel retten til liv, forbud mot tortur, forbud mot diskriminering, retten til privatliv, retten til ytringsfrihet og retten til religionsfrihet.
Blant økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er for eksempel retten til sosial trygghet, retten til arbeid, retten til tilstrekkelig levestandard og retten til undervisning.
Forpliktelser
Verdenserklæringen uttrykker et felles mål for alle folk og nasjoner. Erklæringen er ikke formulert på en måte som gjør den rettslig bindende for statene. De aller fleste av bestemmelsene i Verdenserklæringen har imidlertid blitt tatt inn i andre menneskerettskonvensjoner, slik som FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettskonvensjon. Dette er konvensjoner som mange land har forpliktet seg til å følge. Dermed er målsettingene fra Verdenserklæringen likevel blitt til rettslig bindende forpliktelser for mange stater.
Over tid har det oppstått en debatt om hvorvidt erklæringen likevel har et selvstendig rettslig innhold. Denne debatten er mest interessant i forhold til land som ikke har sluttet til andre og bindende menneskerettkonvensjoner, og er ikke så aktuell i forhold til Norge, som er part til de aller fleste av konvensjonene.
Mer om konvensjonene
I 1966 vedtok FNs Generalforsamling en konvensjon om sivile og politiske rettigheter (som ofte forkortes SP) og en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (som ofte forkortes ØSK), som gjorde en rekke av rettighetene som først var formulert i Verdenserklæringen rettslig bindende for stater som ble parter til konvensjonene. Andre viktige menneskerettskonvensjoner som videreutvikler rettighetene som først var formulert i Verdenserklæringen er FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965, FNs kvinnediskrimineringskonvensjon fra 1979 og FNs barnekonvensjon fra 1989.
Verdenserklæringen har vært en viktig inspirasjon for at det også er utarbeidet menneskerettskonvensjoner på regionalt nivå. I Europa er Den europeiske menneskerettskonvensjon (som ofte forkortes EMK) av sentral betydning. Den ble vedtatt av Europarådet i 1950.
Linker
Verdenserklæringen på engelsk:
http://www.ohchr.org/EN/UDHR/Pages/Language.aspx?LangID=eng
Verdenserklæringen på norsk:
http://www.ohchr.org/EN/UDHR/Pages/Language.aspx?LangID=nrr
For mer iinformasjon og dokumenter om vedtakelsen av Verdenserklæringen, se: