Marcus Antonius (profil) (bilde)
triumvir, romersk feltherre og statsmann. Tjente som ung i flere år i Gallia under Caesar; var i 49 folketribun og nedla veto mot senatsbeslutningen som fratok Caesar hans kommando; han flyktet derfor til Caesar og kjempet under ham i borgerkrigen. Var 44 konsul sammen med Caesar og kunne etter Caesars død håpe å arve hans makt. Han grep initiativet og sikret sin posisjon bl.a. gjennom skrupelløs bruk av Caesars papirer. Han måtte snart balansere mellom Caesars mordere (Brutus, Cassius) på den ene siden og konkurrerende caesarianere på den andre, først og fremst den unge Octavian (se Augustus). Octavian slo Antonius i et slag ved Mutina våren 43. Fra høsten samme år rådde et triumvirat av Antonius, Lepidus og Octavian, som satte i gang proskripsjoner av sine motstandere. Antonius hadde hovedæren for seieren over Cassius og Brutus ved Filippi i 42. Han fikk nå hovedansvaret for rikets østlige deler, der han bl.a. måtte hanskes med parthiske invasjoner. Samarbeidet med Octavian haltet videre: Antonius giftet seg (4. gang) med søsteren Octavia i 40 og triumviratet ble fornyet i 37. Antonius knyttet seg stadig sterkere til den egyptiske dronningen Kleopatra som sikret ham store ressurser. Forholdet mellom Antonius og Octavian ble stadig mer anspent, bl.a. på grunn av Antonius' ekteskap med Kleopatra og den rollen han gikk inn i som orientalsk preget fyrste. Han lot Kleopatras barn få styre romerske provinser. Det kom til brudd og avgjørende nederlag for Antonius i slaget ved Aktion (lat. Actium) i 31. Antonius prøvde forgjeves å organisere forsvaret av Egypt og begikk selvmord i august 30 før Octavians ankomst.
Antonius var robust som person og dyktig som feltherre, modig og generøs. Som politiker ble han utmanøvrert av den beregnende Octavian. Hans ettermæle er blitt negativt bestemt først av Cicero gjennom hans såkalte filippiske taler (navnet hentet fra talene Demosthenes holdt mot kong Filip av Makedonia) og dernest gjennom seierherren Octavians versjon av mannen og konflikten.
Av litteratur kan nevnes biografi av Plutark: Livsskildringer med sammenligning, bd. 2 (norsk overs. 1967). Gjennom århundrene har også mange diktere funnet stoff i Antonius' skjebne, først og fremst Shakespeare med Antony and Cleopatra, der «Mark Antony» tegnes med stor innlevelse (norsk overs. 1962). Til operaene hører Antonio e Cleopatra av G. F. Malipiero (1938) og Antony and Cleopatra av S. Barber (1966), mens J. Mankiewicz behandlet stoffet i sin storfilm Cleopatra (1963).